Den elleville sesongen på 1950-tallet

Før “Guardiolas Centurions” – hadde du McDowalls “Double Centurions”. Bli med til Manchester Citys mest elleville fotballsesong noen gang: Her har du 1957/58 servert på et fat.

Etter ligatittelen i 1937, røret Manchester City det (som vanlig) til, rykket ned i 1938, kom seg ikke opp igjen på første forsøk, så kom krigen – og Manchester City måtte vente helt til 1947 – 10 år etter seriemesterskapet før de var tilbake i 1. divisjon. Tre år senere, i 1950, rykket City ned. Igjen.

Da overtok den gamle spilleren Les McDowall managerjobben. Han hadde kommet til City rett før det fatale nedrykket i 1938, og få visste bedre hva Manchester City sto for, på godt og vondt, etter fem sesonger med opp- og nedturer. McDowall spilte sin siste kamp for City i november 1948, og bare halvannet år senere overtok han som manager.

Det blir feil å si at Les McDowall var en suksess. På 13 sesonger var City aldri nær ligagullet. Snittplasseringen til City i ligaen i denne perioden er 15, og 4. plass var det beste.

Ikke akkurat noe å skryte av.

Jeg vil heller kalle perioden hans interessant. Og til dels underholdende.

Les McDowall – manager i City fra 1950 til 1963.

Les McDowall var en tenker. Han ville prøve ut ting, stadig nye ting. Og det ga seg mange rare utslag, men han skal ha for at han ga Manchester City det eneste trofeet mellom ligatitlene i 1937 og 1968: FA-cupen i 1956.

Det var den andre sesongen på rad at McDowall hadde tatt Manchester City til Wembley. Finalen i 1955 ble mye ødelagt av en skade på Jimmy Meadows etter bare 19 minutter. Det skulle gå ti år til før det endelig ble lov med innbyttere i engelsk fotball … Så Manchester City spilte 71 minutter med 10 mann, en skade på den tiden var som å få en spiller utvist, og Newcastle vant finalen 3-1.

Meadows prøvde for øvrig å gjøre comeback, men det gikk ikke. De 19 munuttene på Wembley i FA-cupfinalen ble hans siste for Manchester City …

Året etter gikk det bedre, ikke for keeper Bert Trautmann som brakk nakken, men City revansjerte 1-3 mot Newcastle ved å vinne med samme sifre mot Birmingham. Bobby Johnstone scoret i begge finalene, og ble den første i historien som scoret i to påfølgende finaler.

1955/56 ble en god sesong, den beste under Les McDowall, med cuptriumf og fjerdeplass i ligaen. Så kanskje City og McDowall hadde noe på gang? Sesongen etter viste det vanlige: Etter tro kom skuffelse. City ble nummer 18, seks poeng fra nedrykk – og utslått på første forsøk i FA-cupen.

Manchester City sørget i hvert fall for at supporterne hadde sluttet å håpe – igjen. De visste ikke lenger hva de skulle tro eller mene. Det ene gode resultatet ble etterfulgt av tre dårlige. Og da sesongen 1957/58 startet var det null forhåpninger.

Lagbilde fra 1957/58-sesongen.

Kanskje like greit. Men de som fulgte Manchester City i 1957/58, de fikk tidenes underholdning. Ingen sesong kan matche denne sesongen, som ellers ble tragisk for Manchester by på grunn av München-ulykken. Det er kanskje også en av grunnene til at denne sesongen kom litt i glemmeboken.

Men sannheten er i hvert fall at Underholdningsavdelingen hadde satt seg på Maine Road, eller i City-bussen denne sesongen: 204 ligamål fikk du oppleve hvis du fulgte Manchester City i sesongen 1957/58.

Og Manchester City, klubben med alle mulige rekorder på godt og vondt, satte en uslåelig en her også: De både scoret og slapp inn et tresifret antall ligamål.

Da siste kamp var spilt, 26. april 1958, sto Manchester City der med målforskjellen 104-100.

104 scorede mål, 100 baklengsmål..

Kunne det være mulig?

Å, ja da, i Manchester Citys verden var alt fortsatt mulig.

Kampprogrammet fra Citys hjemmekamp mot Spurs september 1957. City vant kampen 5-1.

Hør bare på disse elleville resultatene i påfølgende kamper:

  • 1-4 mot Manchester United ble til 5-2 mot Chelsea i neste kamp.
  • 1-6 mot Preston ble fulgt opp med tap 2-9 (!) mot West Bromwich – før City slo Tottenham 5-1 i neste kamp, for så å tape 0-4 for Birmingham.

Publikum ante ikke hva de skulle forvente. Det spilte liten rolle – det motsatte skjedde stort sett, uansett.

  • I den omvendte kampen mot Tottenham, som var slått 5-1 på Maine Road noen måneder tidligere, var det Tottenham som vant 5-1.
  • Mot Everton satte Ken Barnes engelsk rekord da han scoret hat-trick på straffespark. City vant 6-2.
  • I den samme kampen avsluttet Billy McAdams sin rekord: Han hadde da scoret i 10 strake kamper (11 mål totalt, fra 9. oktober til 7. desember.)
  • City fulgte opp 1-5 mot Tottenham med å tape 4-8 (!) mot Leicester, som på de hadde slått 4-3 på Maine Road … Leicester slapp forøvrig inn 112 mål den sesongen.
  • 4-8 mot Leicester ble fulgt opp med 4-3-seier mot Blackpool.

Fra hjemmekampen mot United. Kampen på Maine Road endte 2-2.

Det var ellevilt. Manchester City holdt nullen i kun fire kamper, og slapp inn ligamål i 31 kamper på rad (inkludert 1-5 mot West Bromwich i FA-cupen. Men de scoret i 32 kamper på rad, og kun i bortekampen mot Birmingham ble det ikke scoring på City (0-4).

I 25 av 42 kamper, var City involvert i oppgjør som hadde minimum fire mål. City scoret 58 mål på hjemmebane og slapp inn 67 på bortebane. Tar du med FA-cupkampen mot WBA (1-5) så endte Citys målforskjell på 105-105.

Det skal ikke være mulig. Da City slapp inn ni mål mot West Bromwich i september, var Bert Trautmann skadet, og han var ofte snar med å nevne at det var reservekeeper John Savage som hadde stått i den kampen. Men Trautmann ble likevel mobbet litt for alle baklengsmålene.  På bussen før møtet med Leicester på Filbert Street, sa spissen Billy McAdams til keeper Bert Trautmann:

“Det er på tide at du slipper inn sju mål nå, Bert”, med referanse til at det hadde rent inn ekstremt mange mål bak tyskeren den siste tiden. 

Bert Trautmann

“Jeg har aldri tapt mot Leicester. I dag skal jeg holde nullen,” svarte Trautmann.

Trautmann måtte hente flere baller ut av nettet enn han pleide å gjøre på trening: Leicester vant 8-4. Det var så fælt at kapteinen, Dave Ewing, ble satt ut av laget.

Men rett skal være rett: Med Trautmann i mål, slapp City inn 2,17 mål i snitt den sesongen. John Savage hadde 3,14 i snitt, mens Steve Fleet sto én kamp. Han slapp inn fire …

Det er fascinerende, og resultatene sier mye om hvor schizofren det går an å bli av å holde med Manchester City:

Seirer på 6-2, 5-1, 5-2, 5-4, 4-1, 4-2 og 4-3.

Tap på 2-9, 4-8, 1-6, 1-5, 0-4, 1-4, 2-4 og 3-4.

Og alt dette i samme sesong. Fem kamper uten tap var den lengste rekka City klarte. Ustabiliteten sørget for at noen ligatittel aldri var innen rekkevidde. Men én seier til hadde gitt tredjeplass. I stedet ble City nummer fem, ikke så verst ut fra de spinnville tapene.

Joe Hayes – Citys toppscorer i 1957/58-sesongen.

Lille Joe Hayes, svaksynt (!) scoret 25 ligamål på 40 kamper. Billy McAdams scoret 19 på 28 kamper. Colin Barlow, senere direktør i City, scoret 17 mål på 39 kamper. Ken Barnes endte på 11 mål på 39 kamper, åtte av dem på straffe.

Historien om Joe Hayes, en fantastisk liten fotballspiller, er fantastisk. Han kom med bussen til Maine Road i august 1953 og spurte om å få prøvespille, tok av seg brillene, gikk på banen, 17 år gammel – og scoret tre. Så spurte han om penger til bussen – og dro hjem.

Tross dårlig syn, fikk Hayes kontrakt. Han var en naturlig målscorer. Bare skader hindret Hayes i å være med på mesterlaget til Mercer og Allison i 1968.

Og i 1957/58 ble han klubbens toppscorer, som han også ble i to andre sesonger. Joe Hayes spilte totalt 364 kamper og scoret 152 mål for Manchester City fra 1953-65.

Les McDowall fikk ikke sving på City, tross scoringsshowet i 1957/58. 5. plassen i 1957/58 ble til 20. plass sesongen etter, deretter 16. plass, 13. plass og 12. plass – før McDowell avsluttet med å sende Manchester City ned igjen der han hadde hentet dem opp: I 2. divisjon. 

I 1962/63 var nedrykket et faktum.

Kanskje var det bare rett og riktig, og veldig betegnende, at Les McDowall avsluttet med fæle 1-6 borte mot West Ham – og at det samtidig sørget for at Manchester City endte sesongen med hele 102 baklengsmål.

Forskjellen fra rekordsesongen 1957/58 var at scoringene riktig vei nesten var halvert (til 58).

Les McDowall fikk det aldri helt til i Manchester City, men i et par sesonger på 1950-tallet svingte det i hvert fall litt rundt klubben.

Og den dag i dag kan ingen andre enn Manchester City si at de har scoret og sluppet inn et tresifret antall mål samme sesong.

Lagbilde av City i det svenske Rekord-magasinet, nr. 40/1957.

Relaterte saker

4 svar

  1. Tor Sønsteby sier:

    Det var vel endel uenighet i spillergruppa den gangen etter hva jeg husker Peter og Ken fortalte om. Manageren gikk vel bort fra Revie- plan opplegget som City hadde lykkes med og som nettopp Don Revie og Ken Barnes & co ønsket å spille. Dette var noe av årsaken til at Don Revie forlot klubben da. Akkurat som Busby (til united) gikk han fra å være spiller i City til å få en suksess fylt manager karriere (i Leeds). Trautman var heller ikke 100 % i form etter skaden og tapet av sønnen i bilulykken spilte nok også inn på motivasjonen. Men viktigst av alt var at datidens Kompany (Ray Paul) , kapteinen og midtstopperen som jo også hadde forlatt klubben som Revie. Det hullet med over 100 baklengs kan man jo ane har noe med kaptein Ray Paul å gjøre? Forøvrig greit å lese seg opp på Citys historie i disse dager. Takk for flott innlegg Svea, – en annen ting som høres utrolig ut er at spillerne i City og United dengang var svært nære venner på tvers av klubbene, og da flyulykken kom i februar 1958 var sorgen like stor i hele Manchester i begge leire. City ble tilbudt å ta Uniteds plass i europacupen, men City som klubb nektet å gjøre dette, de ville heller evnt låne spillere til united for at de skulle få fullført. Citys spillere og ledere stod heldigvis fjellstøtt og mente at dette var fullstendig bak mål, som å hoppe på sine venners grav som de sa. Kan liksom ikke se for meg at det skjer idag? Nå er City så hatet at veldig mange vil ha oss bort og vekk, man kan lese mye av hvordan folk var dengang og nå?

  2. Arne Persson sier:

    Takk for alle artiklene du lager, Svea! Spesielt hyggelig å kose seg med i disse tider.

  3. Surely that’s the 1956 cup final team? Well, it’s the kit and as we used to sing in my childhood, ‘bless ’em all. bless ’em all…..Bill Leivers, Roy Little, Roy Paul….’ 🙂

  4. John Akse sier:

    Alltid gøy å lese om historien til city, disse bloggene og artiklene som du deler er for meg blant høydepunktene på denne siden. Takker så mye og gleder meg til flere💙

Legg igjen en kommentar