Vant ligatittelen – nektet å følge Hitlers ordre

Historien om Manchester Citys første ligatittel er samtidig et klart forvarsel om at britene ikke aktet å følge tyskernes ordre et par år senere.

For dem som ikke vet det: Manchester City F.C. vant sin første ligatittel i sesongen 1936/37, bare to år før 2. verdenskrig brøt ut. Og dette er historien om hvordan ligaen, mot alle odds, ble vunnet – og hvorfor det har noe med nazismen og Tyskland å gjøre.

Wilfred Wild var bare 27 år da han ble ansatt som en slags sekretær i Manchester City. Jobben ligner mest på den som i dag innehas av Ferran Soriano, selv om det selvsagt var en helt annen tid.

Wilfred Wild, bare kalt “Wilf”i det daglige, var også en medhjelper til manageren, litt som den jobben Txiki Begiristain har i dag.

Da Peter Hodge sa opp jobben sin som manager i Manchester City i mars 1932, sto klubben på bar bakke.

City-manager Wilf Wild fikk etter hvert sving på sakene.

De ga jobben til Wild. Det var et heldig og godt valg. Wild kjente klubben og spillerne ut og inn. Og det var nødvendig at manageren hadde stor arbeidskapasitet, noe det hadde vist seg at Wilf Wild hadde. For å forstå hva det ville si å være manager på den tiden: Hør på denne historien.

På kampdag var Wild i garderoben, forberedte spillerne. Midtveis i pep-talken måtte han gå ut på banen med en ropert og be folk trekke sammen så det ble plass til flere på tribunen. Han måtte jobbe som en slags banemann. Så returnerte han til garderoben – og fortsatte kampforberedelsene.

Dette var på 1930-tallet i England, og det var lenge siden Manchester City hadde markert seg i landets fotballkonkurranser. Men Wild begynte å få sving på ting, sakte, men sikkert. Han tok klubben til semifinalen i FA-cupen i 1932. Sesongen etter kom City til Wembley, men tapte finalen mot Everton. Men i 1934 returnerte City til Wembley – og denne gangen lyktes klubben.

Fred Tilson scoret to ganger, og Manchester City slo Portsmouth 2-1. Det var klubbens første trofé på 30 år. Og det var tydelig at noe var på gang. City ble nummer fem i ligaen i 1933/34 og nummer fire i 1934/35. Men fortsatt manglet det noe.

I 1935/36 falt City til 9. plass. Likevel skjedde det som trolig ble helt avgjørende, 19. februar 1936:

Peter Doherty – storscorer for City.

Peter Doherty (22), den meget gode irske indreløperen, ble kjøpt fra Blackpool for £10 000. Han erstattet Matt Busby, som bare noen år senere tok over som manager i Manchester United. Sam Barkas erstattet Sam Cowan, både som midtstopper og kaptein, og Jack Percival erstattet Laurie Barnett som back.

Ellers var laget det samme som hadde vunnet FA-cupen i 1934, et godt lag som mange mente kunne utfordre Arsenal om ligatittelen.

Men da vi kom til Boxing Day i 1936, etter tap 3-5 borte mot Grimsby, lå Manchester City midt på tabellen, langt bak ledende Arsenal. Ingen snakket om noe ligatrofé på Maine Road da 1936 ble til 1937. Det var spilt 20 av 42 serierunder, og Manchester City sto med sju tap og stusselige 20 poeng.

Det så håpløst ut.

Men til alles lille sjokk: Tapet mot Grimsby var Manchester Citys siste tap den sesongen. Klubben satte klubbrekord med 22 kamper uten tap, 15 seirer og sju uavgjorte, scoret 65 mål på veien, og to kamper ble helt avgjørende:

10. April 1937 kom ligaleder Arsenal til Maine Road. Doherty og Ernie Toseland scoret hvert sitt mål og overtok ligaledelsen for første gang, samtidig som de sendte Arsenal hjem med et sjeldent tap. Da gjensto det fire kamper.

En uke senere, 17. april 1937 i Preston, så det ut som Manchester City hadde ødelagt for seg selv. Preston, med den senere Liverpool-manageren Bill Shankly på laget, tok tidlig ledelsen 2-0. Det så stygt ut for ligatittelen – før Doherty, igjen fikk City ut av knipen med tre mål. City vant til slutt 5-2. Og City trengte bare én seier på de to siste kampene for å bli mester.

Doherty scoret igjen, i siste hjemmekampen, da City knuste Sheffield Wednesday med 4-1 på Maine Road. Gullet var sikret. I den siste kampen, borte mot Birmingham, så det ut som Citys rekke uten tap skulle ende, men igjen dro Doherty klubben ut av “krisen” med en utligning. Kampen endte 2-2, og det var Dohertys scoring nummer 30 for sesongen.

Ligamester i England 1936/37: Manchester City.

107 mål scoret Manchester City, Liverpool ble blant annet slått 5-1 og 5-0, og Doherty var hovedmannen med sine 30 mål på 41 kamper. Eric Brook scoret 20, cupfinalehelten fra 1934, Fred Tilson, scoret 15 på 23 kamper. Etter en svak start, tok det seg altså så kraftig opp at Manchester City vant ligaen med tre poeng ned til Charlton og fem poeng til Arsenal.

Dagen etter kom det melding om at både et tog og et skip i Manchester skulle kalles “Manchester City” …

Fem dager etter den siste ligakampen, 1. mai 1937, reiste Manchester City på en påbudt “etter sesongen”-tur – til Tyskland. Dette var kamper de tyske lagene tok seriøst. I tillegg hadde nazistene overtatt makten i landet.

Frank Swifts spøk ble ikke forstått av tyskerne.

I Tyskland forventet de at motstanderne hilste til rikskansleren på kampene – sånn som de gjorde. Og da Manchester Citys spillere gikk av bussen til stadion før en av kampene, gikk gjøgleren og keeper Frank Swift ut med armen rett ut.

Tyskerne trodde dette var tegn på respekt. Sannheten var at det var humor fra Citys spillere, det var bare kødd. Hadde John Cleese og Fawlty Towers vært oppfunnet på den tiden, så ville Swift trolig kopiert Cleese i “The Germans”.

Alvor ble det først da City skulle spille på Olympiastadion i Berlin. Peter Doherty beskriver situasjonen i biografien sin:

“Da vi sto oppstilit, regnet tyskerne med at 22 armer skulle gå i været på signal. Men de fikk kun 11. Vi nektet. Vi sto helt stille. Vi ville ikke være med på dette,” skriver Doherty. Manchester City fikk to vimpler, en måtte kaptein Sam Barkas ta imot før kampen, en annen ble levert på ærestribunen.

Begge vimplene hadde et svært hakekors på seg.

Nazi-vimpelen City fikk i Tyskland i 1937.

Da krigen brøt ut, ble den ene vimpelen hentet og brent på Maine Road. Den andre fant noen i klubben igjen 30 år senere, og den ble beholdt – som et bevis på faenskapet, djevelens verk – som Manchester City hadde boikottet på en fotballstadion i Berlin.

At Manchester City rykket ned sesongen etter ligagullet, det er en annen historie … den tar jeg en annen gang.

PS! Peter Doherty, regnet som en av Manchester Citys aller beste spillere av dem som så han i aksjon, fikk dessverre mye av City-karrieren sin ødelagt av nettopp nazistene og 2. verdenskrig.

Det ble bare tre hele sesonger i blått og hvitt på Doherty. Da de kom i gang igjen med ligaspill i England, i 1946, var Doherty 33 år. Hans beste år forsvant til nazistene, og han ble solgt til Derby i desember 1945. Totalt spilte Peter Doherty 133 kamper og scoret 81 mål for Manchester City.

Og det som indreløper. Det er litt Agüero over de tallene.

6 svar

  1. Svea sier:

    Tusen takk, Vidar.

  2. John Akse sier:

    Veldig godt skrevet igjen💙

  3. Svea sier:

    Tusen takk, John.

  4. Svea sier:

    Tusen takk, Audun.

Legg igjen en kommentar