Et spark for evigheten

Da Dennis Tueart, 24 år gammel, satte seg inn i baksetet på en bil på Roker Park i Sunderland lørdag 9. mars 1974, ante han ikke at han fire dager senere skulle debutere – for Manchester City mot Manchester United.

Dennis Tueart ble født i Newcastle, men fikk aldri sjansen i byens fotballklubb. Derimot fikk han sjansen hos rivalen Sunderland, der han – blant annet – spilte i tidenes første tippekamp på norsk TV, 29. november 1969.

Det var to dager etter at han fylte 20 år. Tre og et halvt år senere, vant Tueart FA-cupen med Sunderland, mot favoritten Leeds på Wembley 5. mai 1973.

Men Sunderland var i 2. divisjon, og det stemte dårlig overens med ambisjonene til denne gutten med forholdsvis stor selvtillit. Og da vi kom til februar 1974, var Tueart frustrert:

Det ble ikke opprykk med Sunderland denne sesongen heller.

Dennis Tueart i Sunderland-drakt i 1969.

Så Dennis Tueart tok en avgjørelse: Han ba om å bli satt på transferlisten. Det ble hevdet at det var interesse fra West Ham, deretter Tottenham. Men ingen ting skjedde. Tueart likte ikke situasjonen. Han var 24 år, og han ville videre. Han ville på landslaget, og da måtte han spille i 1. divisjon. 

Men ingen ting skjedde.

Før lørdag 9. mars 1974, da Tueart ble oppringt hjemme, med beskjed om å komme seg til Roker Park, hjemmebanen til Sunderland. Hvorfor? Det fikk han ikke vite.

Hvordan Dennis Tueart ble Manchester City-spiller er faktisk som en liten spenningsroman. Han ble møtt på Roker Park av klubbformann Keith Collings og manager Bob Stokoe. I tillegg var Mickey Horswill der, en annen spiller fra finalelaget et snaut år tidligere som også ønsket seg bort.

– Sett dere inn, sa Collings. Tueart spurte hvorfor. Han fikk bare beskjed om at noen ville prate med han og Horswill. Så kjørte de, ingen sa noe.

– Det var en av de merkeligste bilturene i mitt liv, skriver Tueart i biografien sin. Han og Horswill klarte nesten ikke sitte stille, så nervøse var de. Small talk fungerte ikke, i stedet kikket de to lagkameratene på hverandre – og smilte. Hva skjedde nå?

Stokoe var fraværende, sa lite, så tankefull ut, mens formann Collings hadde nok med rattet. Tueart satt og tenkte: “Dette er min karriere, og her føres jeg ut i uvissheten. Samme dag som jeg trolig skulle forlate Sunderland, hadde jeg ikke peiling på hvor jeg skulle.

Det hele er ganske absurd,” skriver Tueart i boka.

Dennis Tueart signerer for City. I midten City-manager Ron Saunders, til høyre Micky Horswill.

Følget nærmet seg Wetherby Hotel i Sunderland sentrum. Og da de fire kom inn på hotellet, skjønte Tueart endelig hva dette var da han så Manchester Citys manager Ron Saunders, hans assistent Tony Book – og en sigarrøykende formann Peter Swales.

Han ble geleidet inn på et rom med Ron Saunders. Manchester Citys manager sa til Tueart:

– Jeg skal fornye stallen, hente inn noen nye, unge fjes. Vil du bli den første av en rekke spillere jeg henter inn? Tueart trengte ikke betenkningstid, dette var muligheten han hadde håpet på (selv om det raskt viste seg at Saunders ikke rakk å kjøpe flere toppspillere før han fikk sparken …).

To dager senere, 11. mars 1974, skrev Dennis Tueart under for Manchester City. Summen var £275 000, klubbrekord for City. Micky Horswill fulgte samme vei, mens Citys midtbanespiller Tony Towers dro andre veien. Tueart rakk ikke å trene med laget før han skulle debutere, mot Manchester United, to dager senere.

Den dagen startet også på den mest bisarre måten. For Tueart kom tidlig til Maine Road, men kom ikke inn på stadion.

– Hvem er du? Spurten vakten da Tueart prøvde å komme seg inn hovedinngangen på Maine Road.
– Jeg er Dennis Tueart, sa Tueart,
– Who?
– Dennis Tueart, jeg er nettopp blitt kjøpt.
– Har du bevis for det?

Vakten ville ikke høre noe om at dette var en “ny spiller”, faktisk et rekordkjøp. Han hadde aldri hørt om denne Tueart, men han så litt brydd ut da han kom tilbake, etter å ha bedt Tueart om å vente mens han selv gikk for å spørre om dette var en person han skulle slippe inn …

Tueart slapp inn, debuterte på venstrevingen mot Manchester United (0-0), og dermed var han i gang.

Det skulle bli fire fantastiske år – før Tueart forlot Manchester City.

Francis Lee var solgt, og Dennis Tueart var akkurat det City-fansen ønsket seg: En hardtarbeidende angriper, med triks i ermet og scoringer i føttene. Han scoret 14 mål i 1974/75, og sesongen etter gjorde han seg selv udødelig med brassesparket i ligacupfinalen mot hjembyen Newcastle på Wembley.

Nok et brassespark av Dennis Tueart.

Tueart sa til meg, da jeg møtte ham i 2019, at han faktisk scoret på fire brassespark i sin karriere, og minst et av dem (for City) var bedre enn det mot Newcastle. Han fortalte også at han mener han profitterte på at han hadde spilt mye squash, tennis og cricket i oppveksten, og at han derfor var god til å beregne baller som kom i lufta. Det var en interessant vinkel på det hele, og Tueart har blitt spurt om den goalen omtrent hver dag i 44 år nå.

Men han går aldri lei. Han skjønte at goalen ville holde ham i bildet, at han aldri ville bli glemt på grunn av den. Så ble da scoringen hans kåret til tidenes beste scoring i en ligacupfinale, da turneringen fylte 60 år i fjor.

24 mål ble det i ligacupsesongen. Tueart ble bare bedre og bedre, fikk landslagsplass, scoret mål for moro skyld også i 1976/77, og var svært nær ligagull med Manchester City. 18 ligamål ble det den sesongen.

Når Tueart skal “dømmes”, så må vi huske at han ikke var spiss. Han var heller ikke ren ving. Dennis Tueart var “angriper”, som trives best i en fri rolle rundt en spiss eller to. Og dette er også mye av grunnen til at han forlangte å bli solgt, i februar 1978.

15 mål på 24 kamper, inkludert tre hat-trick, hadde Tueart scoret da han dro til New York Cosmos og amerikansk fotball. Supporterne gråt, City ville ikke selge – og klubben sank på tabellen etter at Tueart reiste.

Dennis Tueart ønsket nok å være “The Main Man”. Peter Barnes tok landslagsplassen hans og Mike Channon skulle også ha en fri rolle. Tueart følte at han ikke var så viktig som han ønsket, og valgte å forlate Manchester City, som nesten fikk igjen pengene de hadde betalt for ham (£250 000).

Da Tueart returnerte, nesten nøyaktig to år senere, kom han til et helt annet City, som kjempet for å unngå nedrykk – og knapt en eneste av hans tidligere lagkamerater var i klubben.

Tueart reddet City fra nedrykk, med fem mål på 11 kamper våren 1980. Men da John Bond kom inn høsten 1980, mistet Tueart plassen sin. Han slet også med skader, og det var en skuffet Tueart som satt på benken i begge FA-cupfinalene i 1981. Han kom inn i omkampen, som City tapte 3-2.

Var han ferdig? Nei. 31 år gammel, høsten 1981, spilte Dennis Tueart noe av sin beste fotball noen gang, scoret 11 mål på 19 kamper, i en fremskutt midtbanerolle, som passet ham glimrende. Det var til og med snakk om comeback på landslaget – før akillesen røk. Og med Tueart ute falt City, som faktisk var en kandidat til ligagullet, sammen og endte midt på tabellen.

I 1982/83, Tuearts siste sesong i Manchester City, ble en voldsom nedtur. Han fant aldri scoringsskoene igjen, stoppet på sju scoringer. Og Dennis Tueart var på banen da Manchester City rykket ned, 14. mai 1983, drøyt ni år etter at han kom til Manchester City første gangen.

Han returnerte som direktør i klubben på slutten av 1990-tallet, og var viktig i ansettelsene av både sin tidligere lagkamerat Joe Royle, og Kevin Keegan.

Dennis Tueart – en ekte helt, både for Manchester City. Og meg.

Tuearts berømte brassespark i ligacupfinalen mot Newcastle i 1976.

Fakta Dennis Tueart:

275 kamper/109 mål, fra 1974-78 og 1980-83.
Kjøpt fra Sunderland 11. mars 1974 for £275 000.
Solgt til New York Cosmos 13. februar 1978 for £250 000
Kjøpt fra New York Cosmos 31. januar 1980 for £150 000
Solgt til Stoke 9. juli 1983 – free transfer.
Meritter med Manchester City: Ligacupvinner 1975/76, runner up i ligaen 1976/77, runner up i FA-cupen 1980/81, semifinale ligacupen 1980/81.
6 A-landskamper/2 mål for England.

Legg igjen en kommentar