Den tøffeste av de tøffe

Vel var han en tøffing. Men da Dave Watson ble intervjuet i garderoben på Wembley, mens han ble sydd i hodet, var det ikke måte på: Stempelet som den tøffeste av de tøffe var satt en gang for alle.

Det ble ikke “bedre” av at han i garderoben uttalte:

– Det var da bare en skramme, hevdet Watson – mens legen sydde noen sting rett under det ene øyet hans – og kommentator Brian Moore hos ITV måtte smile mens han intervjuet han som gikk av banen som ligacupmester, med blod over hele drakten sin.

Penny Watsons biografi om ektemannen Dave fra 1981.

– Dave har fortsatt blod på pokalen sin hjemme. Jeg har aldri fått lov å fjerne det, skriver Penny Watson, Daves kone, i den originale biografien om ektemannen – “My dear Watson – the story of a football marriage”, som ble gitt ut i 1981.

David Vernon Watson ble født i Nottingham 5. oktober 1946 og var en såkalt “late bloomer” fotballmessig. Det tok tid før han både ble oppdaget, og satt på rett plass på banen. For Watson startet som spiss, og det var først da Sunderland-manager Bob Stokoe plasserte Watson i midtforsvaret at karrieren hans tok av. Da hadde mannen med det mørke blikket allerede fylt 26 år.

Samme sesong, i 1972/73, vant han FA-cupen med Sunderland og ble kåret til banens beste spiller, der han fullstendig nøytraliserte Leeds fantastiske spisspar Allan Clarke og Mick Jones. Året etter debuterte han for England, 27 år gammel, sjeldent sent i karrieren for en spiller.

Landslagsspiller Dave Watson i fotballbladet Shoot.

Det spesielle med Dave Watsons landslagskarriere er følgende:

Han fikk 65 A-landskamper for England i perioden 1974-82, og kun 29 spillere har flere landskamper. Alle de 29 har spilt i et eller flere VM-sluttspill. Dave Watson er spilleren med flest A-landskamper – uten å ha spilt VM. Han ble vraket, i siste øyeblikk, til VM-troppen i 1982.

27 av disse landskampene kom som Manchester City-spiller. Watson ble hentet av Tony Book, for å få orden på et haltende forsvar, sommeren 1975. Da var han 28 år. Fikk han orden på forsvaret?

  • I sesongen før Watson kom, slapp City inn 1,3 mål i snitt.
  • I sin første sesong som City-spiller, hadde tallet sunket til 1,1 baklengs pr kamp.
  • I 1976/77 var tallet sunket til 0,8 baklengs pr kamp, det laveste snittet i en City-sesong før Roberto Mancini kom til klubben i 2009.

“Dave Watson was a granite-like figure who simply made it impossible for his opponents to play,” er en av beskrivelsene på midtstopperens fire sesonger i Manchester City. Da jeg spurte Tommy Booth hvem som var den beste han hadde spilt med i City, og Booth spilte der fra 1968-81, kom svaret før jeg hadde fullført spørsmålet:

– Dave Watson, without doubt.

Etter min mening fant ikke City Watsons erstatter før Vincent Kompany kom i 2008. Det er nesten 30 års leting, etter tabben Malcolm Allison gjorde sommeren 1979.

Det var noe spesielt med Watson, utseendet hans, de svarte øynene, det lange håret, mannen digget Status Quo, var en rocker på fotballbanen. Alle trodde Watson var høy. Det var han ikke, men han hadde spenst som en høydehopper. Jeg så aldri Dave Watson tape en hodeduell, verken for City eller England. Da Watson tok sats, virket det som han hadde fjærer i skoene. Han kom så høyt at det iblant nesten ikke var til å tro.

Selv med store ryggproblemer, var han essensiell da City vant ligacupen i 1976. Watson måtte stå over noen kamper på grunn av ryggen, og tallene forteller sitt: Med Watson på laget tapte City 23 prosent av kampene i 1975/76. Uten Watson tapte de 57 prosent av kampene …

Sesongen etter var han enda bedre da City kjempet med Ipswich og Liverpool om ligatittelen. To episoder skiller seg ut:

  • 29. desember 1976 på et isete Maine Road. City leder 1-0 over Liverpool, og vi er i det 89. minutt. Watson sklir da han skal klarere, og han sleiver ballen bak Joe Corrigan. Kampen ender 1-1. I ettertid snakkes det om at det er scoringen som avgjør ligaen, selv om det kanskje er litt søkt: Liverpool vant i hvert fall med ett poeng.
  • 2. april 1977, på et solrikt Maine Road. Ipswich er på besøk, og stillingen er 1-1. City må vinne. City får corner. Peter Barnes går ut for å ta den. På 20 meter står Dave Watson. Barnes slår corneren, Watson løper, Watson satser, Watson treffer ballen med hodet på 14 meter – og den går som en rakett inn bak Paul Cooper i Ipswich-målet.

Watson ble kåret til sesongens beste City-spiller. Sesongen etter var han kaptein, fast landslagsmann for England. Watson var Citys trygghet, mannen som alltid var der. Han som ryddet unna. Han hadde både fart, fysikk og et enormt hodespill, som du måtte ha i engelsk fotball på den tiden.

Dave Watson var, som 31-åring, den beste forsvarsspilleren i engelsk fotball. Kevin Keegan skriver i en av sine biografier:

“På trening, enten det var full bane eller i five-a-side, så var det viktig at vi fikk valgt Dave Watson på vårt lag. Fikk vi førstevalget vårt, som var Watson, så kunne de andre få velge to etter hverandre. Vi mente Watson var verd to mann, fordi han ville vinne hver ball, selv på trening.”

«Dave Watsons fire sesonger i Manchester City gjorde et voldsomt inntrykk på meg.»

Men det hjalp ikke da Malcolm Allison kom tilbake til City i januar 1979.

I konas biografi om Dave Watson, skriver Penny Watson at humøret til mannen ble dårligere og dårligere for hver dag han kom hjem fra trening. Til slutt var det ingen vei tilbake. Mot sin vilje følte Watson seg tvunget til å forlate Manchester City.

“I hated Malcolm Allison for what I could see he was doing to Dave and to Manchester City,” skriver Penny Watson i biografien.

Dave selv skriver:

“I think those four years when I was playing for City, were the happiest years of our lives. No other club in this country could replace City for me. But after Allisons arrival, the club was never the same. It was the end at City for all the players who had made a name for themselves – all the internationals. The first one to go was Brian Kidd. After him, it was a steady stream of the top players.”

Dave Watsons fire sesonger i Manchester City gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Han ble større og større for hver dag som gikk. Og da han følte seg tvunget ut, var han klubbens kaptein og kanskje viktigste spiller.

Det hele ble bare trist etterpå.

Enda tristere er meldingen vi har fått i disse dager, om at Watsons hode ikke lenger fungerer. Alzheimer er en mulig utgang, har kona Penny forklart.

Dave Watson var en gang verdens beste hodespiller.

Det hjelper, dessverre, lite i dag.

For alltid en helt, en helt jeg hadde en plan om å prøve å få til et møte med.

Nå blir ikke det noe av.

Men minnene har jeg – for alltid.

Fakta Dave Watson:

188 kamper/6 mål for City, fra 1975-79.
Kjøpt for £275 000 fra Sunderland i juni 1975.
Solgt til Werder Bremen for £150 000 i juni 1979.
Meritter: Ligacupvinner 1975/76, runners-up i ligaen i 1976/77, kvartfinalist i UEFA-cupen i 1978/79.
27 A-landskamper som City-spiller.

Relaterte saker

2 svar

  1. That goal against Ipswich is still one of my favourite headed goals of all time

  2. Tor Sønsteby sier:

    Her har John Stones noe å leve opp til ja….

Legg igjen en kommentar