The Entertainer

Trolig er Rodney Marsh den eneste landslagsspilleren som har spilt seg selv utover sidelinjen på grunn av en fleip. Men sånn var store deler av karrieren hans også: Fleipen, underholdningen – opp mot den storkjefta stjernen som ble for stor for seg selv og alle rundt ham.

Den nærmeste tiden vil jeg ta for meg 21 spillere som gjorde meg så glad i Manchester City. I hovedsak er dette spillere jeg dyrket i perioden 1972-79. Mange av dem har jeg lest bøkene til, andre har jeg vært så heldig å få møte i voksen alder. Noen av dem regner jeg også som mine venner i dag.

Førstemann ut – Rodney Marsh.

12. oktober 1974 kjøpte jeg mitt første “Shoot”. Bladet kostet to kroner og 60 øre på Narvesen i Lillehammer. På baksiden var det nærbilde av en fotballspiller ikledd en kortermet skjorte med rund, hvit hals og sterke lyseblå farger, under en litt rocka hårsveis – og med et noe arrogant blikk.

Dagen før denne utgaven av Shoot var i handelen, fylte han 30 år.

Rodney Marsh i fotballbladet Shoot.

Mannen var Rodney Marsh.

Han ble den første City-spilleren på skapdørene mine i barndomshjemmet i Gamleveien.

Da hadde Marsh for lengst spilt sin siste landskamp, og det skulle bare gå et år til så hadde han også spilt sin siste fotballkamp for Manchester City.

Hvorfor gikk det sånn, med en av de definitivt mest naturlige fotballspillerne England har produsert. Alt falt enkelt og naturlig for Rodney Marsh. Kanskje derfor ble han også en smule arrogant på banen.

Rodney Marsh ble trolig født i underholdningsbransjen, selv om det skjedde under 2. verdenskrig. I Hatfield, litt nord for London, 11. oktober 1944 ble Rodney William Marsh født. På skolen var han så mye bedre enn de andre til å spille fotball, at det nesten var komisk.

Likevel hadde han knapt spilt på det øverste nivået da Malcolm Allison kjøpte “lillebroren” sin til Manchester City 8. mars 1972. Marsh var da 27 år, og mange mente det var nå eller aldri. De samme mente at Marsh hadde kastet bort talentet sitt i Fulham og Queens Park Rangers, på nivå to og tre.

Historien er kjent for mange: En noe utrent Marsh ble kastet rett inn på laget hos serieleder Manchester City, 18. mars mot Chelsea. Rytmen og balansen i et City-lag som spilte veldig direkte fotball ble ødelagt med Marsh. Han spilte ikke dårlig, men laget ble dårligere. Og City tapte ligamesterskapet med ett poeng.

Var det Marsh sin feil? Kostet Rodney Marsh City sin andre ligatittel på fem år? I mange år gikk debatten i City-leiren. Selv den dag i dag kan de som har levd en stund diskutere om Rodney Marsh fratok City det mesterskapet som virket så klart.

I boken sin, “Priceless”, tar Marsh det fulle og hele ansvaret for at det glapp. Men det låter hult. Det var jo ikke Rodney som kjøpte Rodney.

Malcolm Allison var irritert. Tross et sportslig overtak i Manchester, fylte fortsatt Manchester United stadion sin bedre. Allison mente han manglet en stjerne, en spiller som folk kom for å se, uansett resultater. Han mente Rodney Marsh var det nærmeste City noen gang kunne komme Uniteds George Best.

Og Allison hadde delvis rett: I Marshs første kamp, gikk publikumstallet opp med nærmere 10 000.

Men var det verd det? Rodney Marsh har alltid vært et diskusjonstema blant Manchester Citys supportere. For selv om City ikke vant noe mens Marsh spilte for klubben, så var han et konstant samtaleemne.

For ingen spilte fotball på en så arrogant og underholdende måte som Rodney Marsh. Han lekte fotball. Med ballen i beina hadde han full kontroll. Rodney Marsh var en naturbegavelse med en fotball. Og ingen klarte å ta den fra ham.

Mange ser på Rodney Marsh som en fiasko i Manchester City, kanskje fordi han ikke scoret en bråte med mål. Men 19 mål i alle turneringer i 1972/73, som var en svak sesong for City, forteller jo at mannen ikke bare lekte fotball.

Men det var en ting Rodney Marsh var enda bedre til enn å få ballen til å snakke: Det var å snakke seg inn i problemer.

Etter ligacupfinalen i 1974, som City tapte mot Wolverhampton, var Rodney Marsh så skuffet over både seg selv og City, at han like godt kastet medaljen sin. Han mente han var ansvarlig for at han ikke hadde stoppet innlegget som John Richards scoret seiersmålet på. Så han orket ikke ha den medaljen.

Det ble bråk. Respektløst, avisskriverier. Marsh angret seg og skrev brev til FA (det engelske fotballforbundet) og spurte om å få en ny.

Han fikk aldri svar.

Rodney Marsh i kamp for City.

Som nyansatt kaptein i City, i 1974/75, klarte ikke Marsh å holde kjeften sin overfor trenerduoen Tony Book/Ian MacFarlane, som han mente var ubrukelige … og det sa han til klubbformann Peter Swales – som på sin side sa fra til Tony Book. Som selvsagt kalte kapteinen sin inn på det engelske vegg-til-vegg-teppet sitt..

– Jeg hører du kaller oss “helt ubrukelige”, sa Book.
– Ja, svarte Marsh.
– Tar du det tilbake? Spurte Book.

Marsh tenkte seg om, så sa han:

– Ja. For det er en for stor kompliment for dere …

Marsh gikk med en t-skjorte som det sto “Smil” på. Book tok seg nær av teksten, og kjøpte sin egen der det sto “Play”. Situasjonen var uholdbar. Noe måtte skje.

11. oktober 1975 spilte Rodney Marsh og City 0-0 mot Burnley, på hans 31-årsdag. Marsh ante ikke at det skulle bli hans siste kamp for Manchester City. Men Book hadde fått nok, han tok fra Marsh kapteinsbindet, satte ham ut av laget og pælmet han ned til juniorene for å trene der.

Peter Swales fikk 7000 sinte brev fra supportere, som ville ha tilbake superstjernen, deres egen “Oh Rodney, Rodney …” som de sang på tribunene. Men Book holdt på sitt, Marsh ble frosset ut. I hele tre måneder satt han i fryseboksen, før han 12. januar 1976 ble solgt til Tampa Bay Rowdies i USA for usle £45 000. Det var £155 000 mindre enn City hadde betalt for ham snaut fire år tidligere.

Sveas Rodney Marsh-plakat.

På landslaget spilte han sin niende landskamp mot Wales i januar 1973. Før kampen holdt landslagssjef Alf Ramsey sin pep-talk. Han sa at han ville se innsats, folk som jobbet sammen. Han holdt øynene på Marsh, og så sa han:

– Rodney, dette gjelder spesielt deg. Får jeg ikke en laginnsats av deg i dag, så får du ikke flere sjanser. Når vi kommer hit i pausen så kommer du til å få en tøff tilbakemelding.

Marsh hørte landslagssjefen, han som hadde vunnet VM sju år tidligere, og så sa han, litt sånn halvhøyt, mest for seg selv, men høyt nok til at Ramsey dessverre hørte det:

– Jøss, i pausen i Manchester City pleier vi bare å få te og en appelsin …

Det ble ikke flere landskamper på Rodney Marsh.

I Manchester City er han ingen legende. Men Rodney Marsh er likevel en av de mest omtalte City-spillerne de siste 50 årene. Meningene er delte om hva han tilførte, men ingen er uenige i at Rodney Marsh var en entertainer av de sjeldne.

 

Fakta Rodney Marsh:

152 kamper/47 mål for Manchester City, fra 1972-75.
Kjøpt for £200 000 fra QPR i mars 1972.
Solgt til Tampa Bay Rowdies for £45 000 i januar 1976.
Meritter: Tapende ligacupfinalist i 1973/74.
8 A-landskamper som City-spiller.

Relaterte saker

7 svar

  1. Espen Vessang-Nielsen sier:

    Denne har jeg ventet på Svea😊👍😊
    Mitt største barndomsidol.

  2. Bad buy, lost us the league

  3. Mike Jenkinson He did not buy himself, Jenks. Blame Allison.

  4. Knut Espen Svegaarden indeed. Joe did not want him.

  5. Entertaineren som var den første City spiller jeg hadde nummer av på drakten, var han ofte på fotball løkka i starten av livet som City supp, Svea 👍

  6. Flott gjennomgang som alltid. Marsh klarte å nyte livet i Statene også.

Legg igjen en kommentar