Den sterke historien – the sequel

MANCHESTER (Manchester City-Everton 2-1) Det har vært noen merkelige dager i Manchester. For det første: Svea, uten Isak, på kamp har gitt to seirer. I tillegg har alt lykkes, og mer til, enn det jeg prøvde å få til på disse fire dagene.

Det er nesten så jeg ikke tror det er sant. Er det noen som kødder med meg? Har alt vært en drøm. Kanskje det er var-effekten, siden jeg ikke jubler over scoringer mer?

På nyttårsaften tok jeg kontakt med Mike Summerbee, prøvde å få til en avtale om en prat før kampen mot Everton. Det hørtes ut som det skulle gå, men du vet aldri helt om det vil lykkes.

Mike Summerbee, i tiden han spilte for Manchester City. Nå er han klubbens ambassadør.

– Snakk med meg før kampen. Møt meg ved hoved-parkeringsplassen, men så tidlig som mulig. Jeg er veldig opptatt på kampdag, skrev City-ambassadør Summerbee til meg..

Det hørtes nesten litt suspekt ut. Parkeringsplassen? Men greit nok.

Først var det henting av kampbillett på Mother Earth, eller Macs som den også heter. Men før det: dagens første overraskelse. Det første mennesket jeg så, etter å ha kommet ut av heisen på hotellet: Gary Owen. Han satt sammen med en fyr.

– Hey … Gary Owen, sa jeg da jeg så han. Owen kikket opp, nikket, men så ikke videre interessert ut. Greit nok, tenkte jeg. Han er opptatt. Etter billetthentingen fikk jeg en følelse: Kom deg opp til stadion – nå. Det var mer enn fire timer til kamp, men noe sa meg at det var lurt. Jeg vet ikke hva eller hvorfor. Og rett etter at jeg forlot Mother Earth, ringte telefonen. Det var Mike Summerbee.

– Jeg er der halv tre … ehhh… kvart på tre, tror jeg vi sier. Du kan møte meg utenfor hovedinngangen der du pleier å møte Tommy og Peter. Men husk, jeg har ikke mye tid, sa den gamle vingen.

Fortsatt var det lenge til, men jeg fulgte intuisjonen min: Dro rett til stadion.

Da jeg gikk ut av taxien, og hadde gått 50 meter, det var nesten ingen mennesker på stadionområdet, så jeg opp – og rett på Peter Barnes. Søndag hadde vi hatt en avtale, så det var ingen overraskelse at jeg traff ham da. Men nå? Ren flaks.

Det ble klem, how are you, how was your New Years Eve osv.

– Hva gjør du her nå, så tidlig? spurte han.
– Jeg skal møte Mike, men ikke før om 45 minutter, svarte jeg.
– Kom her da, bli med meg, så skal du få en kaffe, varme deg litt, sa Peter Barnes – og så gikk vi inn i huset rett ved hovedporten til stadion. Ved inngangen sto Nedum Onuoha, hyggelig å hilse på han. Så inn i et rom, der satt Alex Williams. Han kjente meg igjen. Så jeg benyttet sjansen til å gjøre en avtale med den gamle keeperen om et intervju neste gang jeg skal over.

Tony Book, Colin Bell og Tommy Booth.

– Kom her, sa Peter Barnes – og tok meg med inn i et annet lokale.

Plutselig var det som om Manchester Citys historiebok åpnet seg. De kom, helt plutselig, fra alle kanter: Først Tony Book, etterfulgt av Colin Bell, med koner. Jeg hilste pent, ønsket godt nyttår, sa takk for sist til Bell. Kona, Marie, smilte. Så dukket Ian Brightwell opp.

– Jeg hørte du var her, sa han – jeg følte meg plutselig tre meter høy. Vi småsnakket litt, men jeg rakk ikke mye her før flere dukket opp.

Og der kom faktisk Andy Morrison også. Så var Richard Edghill der, det ble mer hilsing, gode ord, fine folk, vennligheten selv.

Alex Williams, Gary Owen og Andy Morrison i samtale.

– Det må være stor forskjell for deg å være her nå og da du spilte her i 1999, sa jeg til Morrison.
– Sportslig, ja. Men klubben er den sammen, vennlige. Det er så mange bra folk her, svarte mannen som kanskje var den viktigste personen da City dro seg opp fra 3. divisjon i 1999. Jeg smilte. Det var så godt å høre, at klubben min er, tross alt, ganske lik den jeg ble glad i for hundre år siden.
– En flott klubb, poengterte Morrison.

Men ikke nok med Morrison: Der dukket det lange hodet til Tommy Booth opp, verdens mest behagelige vesen, god venn og en fantastisk forteller.

– Hva sier du hvis jeg sier “Everton”, sa jeg.
– Semifinale, FA Cup 1969, smilte Booth – før han la til: – Jeg scoret vinnermålet …
– … og det var ikke med hodet? (jeg visste jo at det ikke var det, men måtte spille han opp litt).
– Nei, med venstrefoten.
– Og du var … 19?
– 18, tror jeg. Våren 1969, ja jeg var 18, svarte han (det er feil, han var 19, men samme det. City kom i hvert fall til cupfinalen, på grunn av Booths scoring – og vant den).

Ian Brightwell og Gary Owen. I bakgrunnen: Peter Barnes, Andy Morrison, Colin Bell og Tommy Booth.

Jeg rakk ikke å snu meg igjen før en mann prikket meg på skulderen: Gary Owen.

– Så jeg deg på hotellet nettopp?
– Ja, men jeg ville ikke forstyrre deg, svarte jeg.
– Beklager, var bare midt i en samtale. Hyggelig å se deg. Hvor lenge er du her?

Litt smalltalk med Owen, men så dukket en lang mann opp: Joe Corrigan. Gode Joe, det ble et hyggelig gjensyn med en mann jeg har stor respekt for.

Ian Brightwell og Joe Corrigan.

Jeg måtte puste litt, og enda hadde jeg ikke møtt Summerbee. Men dette var nærmest et “Who’s who” i Manchester City. Jeg ble stående og se på alle heltene mine, samlet på et sted. Jeg grøsset litt på ryggen. Det var stort, jeg innrømmer det.

Richard Edghill har jeg ikke snakket med tidligere, men nå gikk jeg bort, hilste pent – og ville høre hans historie, om mulig.

– Jeg har lest boken din, begynte jeg.
– Å ja? Det var viktig for meg å skrive den. Jeg hadde mye jeg ville ha ut.
– Alle skadene dine – hvor mye ødela det?

Det er da den sterke historien kommer, litt uventet, litt ut fra ingen ting. Edghill fortalte at han debuterte som 17-åring, i 1993, at han hadde spilt mest stopper som ung, at hurtigheten hans var voldsom, og at han ble mest back i City. Men så kom skaden.

Richard Edghill forteller om hvordan han fortsatt sliter med skaden som ødela så mye for ham i fotballkarrieren.

Han forteller med innlevelse om hvordan en spiller hadde kommet hardt inn i han fra siden, og hvordan beinet hans ikke sto rett etterpå. Edghill viser med kroppen hvordan foten sto helt skjevt, hvordan smertene tok ham – og hvordan han aldri ble den samme spilleren etterpå.

– Fortsatt har jeg en kul som ikke forsvinner. Det gjør vondt hver dag, sier Richard Edghill. Han er ikke bitter, men han virker litt fortvilet. Han forteller at Terry Venables, da England-manager, hadde ringt ham i 1996 og sagt at han var aktuell for EM-troppen.

Han blir stille.

– Det er litt frustrerende å tenke på, innrømmer han – og jeg nevner Glyn Pardoe, Colin Bell og Paul Lake som opplevde noe av det samme.

– Skader er dessverre en del av gamet, sier Edghill. Jeg takker for praten, ser på klokka: Mike Summerbee.

Mike Summerbee i småprat med konene til Bell, Booth og Book.

Jeg forlater lokalet og går ut, bort mot hovedinngangen. I horisonten ser jeg en gråhåret mann ved en bil, som snakker med en sikkerhetsvakt. Det er min Mike. Jeg går målbevisst mot bilen hans, hilser og ønsker godt nyttår.

– Hvor skal vi sitte? Spør han. Jeg forklarer at jeg har vært DER inne, og han foreslår at vi går tilbake dit jeg var. Ingen sperringer stopper Summerbee, og vips er vi inne. Mens jeg setter meg, tar Summerbee seg litt av konene til Bell, Booth og Book (det er mye B i City), før han setter seg rett ovenfor meg.

– Manchester City har vært fantastisk mot meg, de gjorde meg til ambassadør. Jeg har det helt fantastisk, sier den gamle vingen – som herjet med backene i engelsk fotball for City fra 1965-75.

Han forteller om den fantastiske Malcolm Allison, som revolusjonerte både City og engelsk fotball, da han dro opp et middelmådig divisjon 2-lag til å bli Englands beste på tre år.

– Allison hadde ikke sin like. Litt som Guardiola i dag. De er totalt forskjellige, men likevel like. Guardiola har spurt meg mye om Allison, smiler Summerbee. Han er vennligheten selv, og da telefonen hans ringer spør han pent om han kan ta den. Litt senere er han tilbake, forteller om tiden i City som spiller – og senere som ambassadør.
– Du drar hele historien, fra 1965 til i dag, du er bindeleddet mellom gamle og nye City, sier jeg.

Mike Summerbee og Svea.

Han smiler, sier det er en lang periode, at han begynner å bli gammel. Men han er tøff, akkurat som han var mot de hardttaklende backene på 1960- og 70-tallet.

– Hvem var mest ufin?
– Southamptons Dennis Hollywood var verst. Han bare sparket ned folk.
– Andre?
– Det var mange. Men jeg sparket tilbake. De fikk ikke herje med meg, svarer Summerbee.
– En ting jeg alltid har lurt på: Hvordan reagerte du på behandlingen av din sønn blant publikum i City? (Nicky Summerbee ble hentet fra Swindon, som faren, men ble omtrent jaget av supporterne)
– Det var en tabbe at Nicky kom til City. Sammenligningen med meg var uunngåelig, han spilte ving som meg og kom fra samme klubb. Men Nicky var en helt annen spillertype. Han burde aldri kommet hit …

Summerbee blir alvorlig. Det som skjedde på midten av 1990-tallet med Nicky Summerbee i City, det tok på for hele familien.

– Men heldigvis, i Sunderland fikk han vist hvor god spiller han er. Nicky er elsket i Sunderland. Han slo fantastiske innlegg, men i City lyktes han ikke.

Mike Summerbee er en av Manchester Citys største personligheter. Han blir også alvorlig da han snakker om den beste spilleren han så – bestekameraten George Best. Best var forlover da Summerbee giftet seg. Og de åpnet butikk sammen på 1960-tallet, i Manchester.

Best døde, av leversvikt, 59 år gammel.

– George var en fantastisk fyr, en ekstremt god fotballspiller, ekstremt kjekk, ekstremt snill – og svært intelligent.
– Jeg leste at han løste kryssord med kulepenn?
– Det stemmer.
– Hva gikk egentlig galt?
– Han omga seg med feil venner – etter hvert. Og han var et “ja-menneske”. Ordet “nei” fantes knapt. Det ble hans skjebne. Alkoholen tok ham, sier Mike Summerbee stille.

En meget fornøyd Svea.

– Ville noen fra laget den gangen kommet med på Guardiolas lag?
– Best ville det. Men av City-spillere. Colin Bell, definitivt. Og kanskje Francis Lee …
– … og kanskje Mike Summerbee?
– … det vil jeg ikke mene noe om, smiler mannen som spilte i City i ti sesonger.

Jeg sier takk for praten og går ut i vrimmelen av folk som skal på kamp. Jeg tenker: Dette har vært en fantastisk dag. Kanskje får jeg en seier også?

To og en halv time senere rusler en glad mann fra Lillehammer ned mot sentrum.

Og her jeg sitter nå, får jeg fortsatt ikke vekk smilet rundt munnen.

Relaterte saker

2 svar

  1. Jan Henning Andersen sier:

    En sann fornøyelse å lese artiklene dine Svea, det er nok mange av oss som misunner deg dine møter med våre gamle helter.

  2. Brynjulv Eika sier:

    Herlig Svea. Gamlekara ser fantastisk ut. Ser også ut som Gary Owen har tatt av noen kilo.

Legg igjen en kommentar