Den sterke historien

MANCHESTER (Manchester City-Sheffield United 2-0) «Kom bare ned utenfor hovedinngangen, der vaktene står. Så henter jeg deg.» Meldingen var fra Peter Barnes. Det er fortsatt litt uvirkelig at favorittspilleren din er blitt kompisen din. Men sånn er det nå da.

Jeg går sakte ned fra Colin Bell Stand – tenker. Å være på City-kamp er en påkjenning. Uansett. Jeg må få ned pulsen, selv om den ble noe lavere da Kevin De Bruyne scoret og det faktisk ikke ble funnet en eneste årsak fra var-rommet til at den scoringen burde bli annullert.

Sjokk. Jeg, som alltid har blitt så glad ved scoringer, har helt sluttet å juble. Avgjørelsen ble tatt da seiersmålet mot Tottenham i august ble annullert. Den følelsen av å bli lurt til å juble, den vil jeg ikke ha igjen. Jeg nekter, i kjent stil. Er umulig sånn. Bare bestemmer meg.

Så det blir null jubel – uansett. Sånn er jeg.

Svea var på plass da City slo Sheffield United 2-0, takket være mål av Sergio Agüero og Kevin De Bruyne.

Og etter seieren var det mer lettelse enn glede. Det var ikke så langt unna at det ble poengtap – igjen. Guardiolas lag har mistet noe av magien. Laget er ikke dårlig, men den stabiliteten som har vært varemerket i de to siste sesongene, den er borte. Nå går City fra 4-0 over Brighton til 2-3 mot Norwich, fra 8-0 over Watford til 0-2 mot Wolves på en uke, fra 4-1 borte mot Burnley til 1-2 hjemme mot Manchester United og fra 3-1 mot Leicester til 2-3 mot Wolverhampton.

Manchester City har ikke vunnet mer enn tre ligakamper på rad denne sesongen. Vi må 10 sesonger tilbake for å finne det samme. Og det forteller litt. Men det ble i hvert fall seier mot Sheffield United, og i godt humør gikk jeg bort til hovedinngangen. Peter Barnes ventet, den gode mannen. Det ble et fint gjensyn. Så tok han med meg opp, forbi noen smilende damer som virket imponert da Barnes sa “all the way from Norway”.

Barnes tok først heisen til feil etasje, mens han snakket litt om hofteoperasjonen han hadde vært gjennom. Så var vi inne i Legends Lounge.

– Vi må finne Tommy, sa Peter Barnes – og så gikk vi på leting. Det tok ikke lang tid. Der satt den lange mannen – og smilte, som vanlig. Ingen overraskelser der. Men ved siden av ham satt Colin Bell. Det var mer overraskende. Jeg blir alltid litt paff når jeg ser Bell. “Starstruck” er vel et vanlig ord der. Bell var og er den største fra min oppvekst med Manchester City. Da blir det alltid litt spesielt, selv om det ga seg litt da jeg intervjuet ham for to år siden.

– En ære, sa jeg og tok Colin Bell i hånda. Tommy Booth var i gang med noen historier, om vingspillere som ikke kunne annet enn å drible, med referanse til Barnes – som lo og ristet på hodet av kompisen.

Tommy Booth og Brian Horton.

Plutselig så jeg Brian Horton. Det ble et hyggelig møte, som det ble under jubileumsfesten. Men nå hadde Booth blitt ivrig. Han ropte stadig på Colin Bell, som satt der med kona Marie.
– Colin, Colin – ropte Booth og fikk oppmerksomheten til Kongen av Manchester City. Jeg satt bare og observerte, jeg som pleier å stille så mange spørsmål. Men nå var Booth i gang, og det var bare å lene seg tilbake og lytte.

For her kom det en remse av ros og grundige historier om Colin Bell. Du skjønner bedre at vi andre blir starstruck når du omtrent hører at de tidligere lagkameratene hans også er det. Booth startet med slutten, med Bells comeback. Han ble omtrent stum da han fortalte at, han som vitne, hadde vært med på det største brølet i Manchester Citys historie.

Jeg har fortalt denne historien til dere tidligere, men nå ble jeg bare sittende og lytte til Booths beskrivelser. Bell ble ivrig også. Han sa det samme som han sa til meg for to år siden:

– Det er den eneste dagen i mitt fotball-liv jeg aldri kommer til å glemme …

Det var dagen, 26. desember 1977, at det gikk opp for Colin Bell hva han betydde for Manchester Citys supportere, da han var i ferd med å løpe ut på Maine Road.

– Ryktet hadde tydeligvis gått om at Paul Power var skadet og jeg skulle inn. Jeg hørte brølet lenge før jeg kom på banen. Det var ….

Han får ikke sagt mer før Tommy Booth overtar:

– … det var så høyt at … det høyeste jeg noen gang har hørt. Og det var for Colin. Sto det ikke 0-0 da du kom inn, og så ble det 3-0 …?

De ser på hverandre. Jeg bryter inn for første gang i samtalen, fakta må være riktig:

– 4-0. Dennis Tueart scoret tre, men det var bare deg de snakket om, sier jeg – henvendt til Bell.
– Vi spilte jo med 10 mann, så dårlig spilte jeg, sier Bell – ærlig, mens Booth bryter inn:
– Paul Power sa jo i ettertid at han var imponert over hvor høyt folk jublet da speaker leste opp navnet hans. For en gjøk, ler Booth – og så drar han det videre. Tommy Booth er ustoppelig når han kommer i gang.

Colin Bell på plass i Legends Lounge.

– Colin, Colin. Hør her: Du gjorde narr av oss alle. Du startet sist på løpetester, men hadde likevel rukket å dusje før vi andre kom i mål. Du løp baklengs, men fortere enn oss likevel, sier Booth – og så kommer han til hovedpoenget. Bell sitter bare og lytter, og smiler:
– Husker du, vi var på en treningsleir et sted, jeg tror det var i 1970 …
– Ja, svarer Bell – han vet nok hva som kommer.
– Husker du saunaen, badstuen?
– Ja, svarer Bell.
– Vi satt der, og vi svettet og holdt på å besvime. Men du satt der, like kald. Da vi gikk ut for å dusje hadde du ikke en svettedråpe på deg. Seriøst, Colin, hva var du laget av?
Bell ler. Booth holder på, Peter Barnes rister på hodet. Kona Marie hilser på meg, jeg husker henne fra et TV-program da Colin Bell trente for å gjøre comeback etter den grusomme skaden i 1975. Så stor var Bell på den tiden, at det ble laget en dokumentar om comeback-arbeidet hans.

12. november 1975. Colin Bell bæres av banen. Hadde det ikke vært for en klubblege som reagerte raskt kunne Bell ha mistet beinet.

Da overtar Booth igjen, mer alvorlig denne gangen. For dette blir vondt. Booth virker plutselig både helt edru og nesten forbannet da han forteller om 12. november 1975, kvelden da Colin Bells karriere i praksis ble stoppet, av Manchester Uniteds Martin Buchan.

Jeg trodde jeg kunne den historien utenat, men nå kommer Booth med opplysninger jeg aldri har hørt før.

– Colin kunne mistet beinet, sier Tommy Booth.
– Hva? Jeg blir som et spørsmålstegn der jeg sitter, med skjerfet fra ligafinalen i 1968 rundt halsen.
– Jeg var innbytter den kvelden, og da Colin ble båret av banen etter den grusomme taklingen, sa manager Tony Book at jeg skulle gå etter Colin og se hvordan han hadde det. Legen, en Ross eller noe, gikk ved siden av han. Og da vi kom inn i gangen, så stakk legen hull på det svulmende kneet til Colin. Hadde han ikke gjort det, så kunne Colin mistet benet. Det var det jeg fikk vite i ettertid, sier Tommy Booth.

Du får stadig vite noe nytt av å snakke med disse City-legendene. Colin Bell sier ikke så mye om det. Han har nok med å lytte, før kona Marie sier at de skal gå. Da går de, etter at jeg har vist Kongen skjerfet mitt.

Tidligere rugbyspiller Sir Gareth Edwards og Mike Summerbee med Sveas City-skjerf fra 1968.

Da Barnes, Booth og jeg skal forlate lokalet, ser jeg Mike Summerbee. Han liker skjerfet mitt, og stiller gledelig opp på et bilde, men han forlanger at kompisen sin skal være med – ifølge Summerbee var mannen verdens beste rugbyspiller i sin tid. Jeg fikk aldri tak i navnet.

Mens vi er på vei ut, hilser jeg på Michael Brown. Det har vært en hyggelig og lærerik kveld. Vi spaserer, Barnes, Booth, kona til Booth og jeg, forbi supporterbutikken, der Booth og kona sier farvel mens Barnes og jeg går til parkeringsplassen.

– Jeg kjører deg til hotellet ditt. Hvor bor du? Spør Peter Barnes.

Så kjører vi, mens vi snakker om livet, Barnes forteller om bruddet med kjæresten Alison, om operasjonen og hvordan han har det for tiden.

Vi kjører og kjører. Det er nesten så jeg mistenker at han kjører omveier for at vi skal få pratet mer.

Sommeren 1978 hadde jeg med meg et bilde av Peter Barnes, pluss en City-vimpel, på ferie med min mor og far. Jeg hadde med tegnestifter og hang opp Barnes alle stedene vi overnattet. På dagtid øvde jeg på fintene hans. Og den våren skrev jeg særoppgave om Peter Barnes, på engelsk. Jeg fikk karakteren S.

41 år senere sitter jeg i bilen til Peter Barnes og snakker om kjærlighetssorg.

Livet er rart.

Spesielt hvis du holder med Manchester City.

Relaterte saker

5 svar

  1. Sterkt. Veldig levende beskrevet. Jeg kommer til å lese denne artikkelen flere ganger. Synes jeg ser Tommy Booth…

  2. John Akse sier:

    Veldig god og sterk historie og meget godt skrevet, føler nesten at eg e tilstede👏👏👏😊😊

  3. Tor Sønsteby sier:

    Flott Svea, – fint du tar godt vare på skjerfet.

  4. Jan Henning Andersen sier:

    Fantastisk skrevet Svea om mine barndoms helter. Jeg kan nesten se for meg Tommy fortelle og bli ivrigere og ivrigere etterhvert som historien skrider frem.

Legg igjen en kommentar