Rodney and “The Entertainers”

I dag er det vanskelig å tenke på én bestemt spiller når vi snakker underholdning. Manchester City har, ved hjelp av enorme pengesummer og kloke ledere/managere skapt en underholdningsmaskin i toppklasse.

Men da jeg fant fram en poster av Rodney Marsh, kom jeg til å tenke på de entertainerne/underholderne som ofte holdt motet oppe hos supporterne, gjerne i litt mørkere tider enn det er i dag.

Her er mine 10 beste entertainers, de som fikk folk opp av setene på Maine Road, i kronologisk rekkefølge, fra jeg “fant” Manchester City på slutten av 1960-tallet.

Sveas Rodney Marsh-plakat.

Rodney Marsh (1972-76)

Felles for mange av disse spillerne er at de ikke var utpregede lagspillere – heller ikke Marsh. Likevel gikk publikumstallet opp da Marsh spilte i City, selv om prestasjonene for laget som helhet gikk ned. Marsh er kanskje den største underholderen, isolert sett, Manchester City har hatt. Det var noe så arrogant over spillestilen hans, den ganske så svære mannen hadde en blendende teknikk, i humør lekte han med motstanderne. I tillegg var han sterk, vrien å komme inn på. Marsh scoret noen fantastisk mål, og fortsatt snakker eldre supportere om “Oh Rodney, Rodney” med andakt i stemmen, den dag i dag.

Dennis Tueart (1974-78 og 1980-83)

Tueart var mer lagspiller enn Marsh, men han hadde noe av det samme i seg: En vanvittig selvtillit, på både farten sin, teknikken sin og evnen til å score spektakulære mål. Det er ingen tilfeldighet at Tueart scoret på tre brassespark mens han spilte i City, det mest kjente selvsagt fra ligacupfinalen i 1976. Forventningene steg da Tueart var på banen, folk visste det ville skje noe. Var han ving? Var han spiss? Ingen visste egentlig noe annet enn at han var en spiller som skapte masse, enten på høyre, i midten eller på venstre. Seks hat-trick scoret Tueart for Manchester City, og ofte var målene spektakulære.

Peter Barnes (1974-79 og 1986-87)

Han er blitt kalt mye. På supporter-jubileet i Manchester nylig ble han introdusert som “sin tids Messi”. Jeg husker jeg leste at han ble sammenlignet med salige Stanley Matthews i et blad en gang. Hvis noen fikk folk opp fra setene på Maine Road, så var det Peter Simon Barnes, oppkalt etter en av disiplene til Jesus. Barnes hadde finter jeg aldri hadde sett før, men jeg studerte dem nøye og klarte et par av dem etter hvert. På gode dager var Barnes det engelskmenn kaller “unplayable”, det var rett og slett umulig å stoppe ham, der han med fart og finter herjet med de fleste. Det skjedde – dessverre – litt for sjelden.

Peter Beagrie (1994-97)

Problemet til Peter Beagrie var ikke at han ikke fikk fintet backen sin. Han klarte ofte ikke å la være, så han gjorde det flere ganger etter hverandre, til publikums store fornøyelse, men til spissenes store fortvilelse, for de måtte starte løpene sine om igjen, gang etter gang … Peter Beagrie var og ble for alltid en “finter”, en utmerket kantspiller som gjorde det til sin plikt å få høyrebackene til å se dumme ut, der han latet som han skulle slå inn med venstre, fintet innlegg, dro ballen over på høyre, gjerne tilbake til venstre – og høyre igjen. Weird. Men på sitt beste, da han kom våren 1994 og i 1994/95-sesongen var han en underholder av høyt nivå i et City-lag under Brian Horton som i noen flash var noe av det mest underholdende som hadde vært vist på Maine Road siden 1970-tallet.

Georgi Kinkladze – danset seg rundt motspillerne.

Georgi Kinkladze (1995-98)

Trøsten til supporterne på siste halvdel av 1990-tallet, var å komme seg til Maine Road for å få se litt “Kinky-magi”. I konkurranse med Rodney Marsh er dette tidenes entertainer i min City-tid. Kinkladze, som vokste opp med ballett i Georgia, hadde tatt med seg balansekunstene fra dansegulvet og ut på fotballarenaene. Det er noe av det råeste jeg har sett. Nicky Weaver, City-keeperen, oppsummerte det riktig da han sa at “Kinkladze er den eneste spilleren jeg har sett som kunne løpe full spurt – og bråstoppe på et tidel.” Jeg har aldri sett voksne fotballspillere bli så lurt som de ble av dette fotballgeniet, og han scoret noen fantastiske mål. Dessverre ble konklusjonen et av to: 1. Han var så ego at de andre ble stående og se på ham. Eller 2. Han var uheldig som fikk spille på tidenes dårligste City-lag.

Shaun Wright-Phillips (1999-2005 og 2008-11)

“Bring Shaun Wright-Phillips back, for christs sake”, husker jeg City-veteranen Tommy Booth sa på en fest i supporterklubben i Oslo. Booth hadde gått lei av manglende underholdning, i mangel av trofeer, og han ønsket seg den lille driblefanten tilbake. Det fikk han. Men SWP var en åpenbaring som underholder på første halvdel av 2000-tallet. Miksen hans av balanse, teknikk og fart gjorde at han en periode, spesielt i 2004/05 var et helt lag alene, for Manchester City. “Give it to Shauny” var omkvedet på tribunen. For da visste de at noe skjedde. En real publikums-favoritt, flasket opp i Citys akademi. Det ble ikke bedre enn det.

Robinho – skapte underholdning høsten 2008.

Robinho (2008-10)

På sitt beste, høsten 2008, var Robinho verdensklasse. Han innfridde forventningene, med DEN prislappen, og vel så det i noen kamper, der han blandet underholdning og effektivitet, danset rundt motspillerne, hælflikker og oversteg (litt for mange etter min smak). Så stoppet det. Det ble stort sett ikke noe mer enn de 13 målene han scoret i høstsesongen 2008. Men det er ingen tvil om at denne gutten fra Brasil hadde noen ekstraordinære evner, ikke minst ved det å “lobbe keeper”. Her var han i egen klasse, noe publikum satte stor pris på. Men noen stor lagspiller var han ikke, den godeste Robinho.

Adam Johnson (2010-12)

Som en ren dribler, der har jeg ikke sett mange bedre enn Adam Johnson i min tid. Fotarbeidet hans må ha vært øvd på i utallige timer under oppveksten i Sunderland, for når Johnson satte i gang med dribleriene hans skjedde ofte en av to ting: Enten ble backen driblet på ræva – eller Johnson fikk straffespark. Ofte, under Roberto Mancini, var det Johnson som fikk jobben det var å redde resultatet i kampene, der det faktisk hendte at City ble liggende under. Enter Adam Johnson, dribleserier, straffespark, eller prikkede langskudd i krysset. Jeg vet han var kontroversiell, men som dribleving og entertainer var han i en kort periode stor, etter min mening.

Mario Balotelli (2010-13)

Balotelli var en entertainer på en litt annen måte enn mange av de andre på denne listen. Han var ikke spesielt spektakulær i spillestil, hadde ikke så mange triks, men han “hadde noe” likevel. Du visste det ville skje noe hvis Super-Mario var på banen. Enten ble han utvist, scoret på brassespark, scoret med skulderen, hadde beskjeder på trøya under drakten – eller rett og slett bare så sur ut. Men noe var det med han. Balotelli var en entertainer utenfor banen også, med parkeringsbøter, brann på kjøkkenet – og sikkert mye annet jeg har glemt. Det var bare umulig å ikke ha et forhold til Mario Balotelli. Jeg savner han.

Leroy Sané – den største entertaineren på dagens City-lag.

Leroy Sané (2016- )

Hvis én spiller fra dagens underholdnings-maskin skal trekkes ut, så er det denne gasellen fra Tyskland. For meg, glem Silvas balanse, KDBs pasninger, Gündogans silkemykhet, Agüeros scoringer og Sterlings speed: Leroy Sané er underholderen. De gangene han er “på”, så er det umulig å stoppe han, stor og ekstremt hurtig, og det går så fort at backene blir svimle. Dribleserier, skudd, langspurter som tar pusten fra deg. Dette rovdyret av en fotballspiller – jeg håper mer enn noe annet at han blir i Manchester City. Da kan klubben ha en spiller som faktisk vinner priser. Inntil videre leder han an i underholdningsavdelingen.

Mer var det ikke.

Takk for meg.

9 svar

  1. Flere af mine idoler 😊⚽️

  2. Jan Henning Andersen sier:

    Flott presentasjon Svea, for oss som har levd en stund treffer du godt med utvalgte spillere 👍

  3. Per Arve Stenødegård sier:

    Martin Petrov virker å være veldig underkjent blant mange. Kommer langt foran en Balotelli og litt foran Adams også i mi bok av de fra noe nyere tid.

  4. Per Arve Stenødegård sier:

    Eg mener selvsagt Adam Johnson. Hodet var en annen plass litt her 🙂

  5. Svea sier:

    Dette er ikke en oppramsing av de beste spillerne, Per Arve, dette handler om de som fikk publikum opp av stolene av en eller annen grunn.

  6. Tor Sønsteby sier:

    Tommy Hutchinson er eneste jeg savner på listen , når han fikk ballen mistet han den sjelden…

  7. Svea! Du er konge på City. Ingen kan mere om Vårt kjære City enn deg.

  8. Rodney var vel også glad i det søte liv. Populær både hos damene, og oss fotballfans.

Legg igjen en kommentar