To gamle menn – og jakten på legendene

MANCHESTER: Det er to av de mest ikoniske bildene i Manchester Citys historie: Paul Dickovs “ned-på-kne-med-nevene-knyttet-jubel” – og Nicky Weavers “kom og ta meg” etter at den siste straffen var reddet i 1999.

Nå satt de to heltene på podiet foran oss, 20 år eldre, men absolutt ikke så falleferdige som David White.

Og ikke et City-jubileum uten oppgaver fra Tor Sønsteby, som fjernstyrte jubileet fra sitt eksil i Danmark.

Tre drakter var sendt med oss. De skulle helst fylles med navnetrekk. Lord Grova ga oppgaven til min følgesvenn Per Asle Rustad – som på sin side befalte at jeg hjalp til. Pompel og Pilt, eller helst de to gamle mennene i veggen i Muppet Show, måtte på jobb. Plastposen, den som formann Sønsteby pleier å gå rundt med, var nå i hendene på Sleivspark Rustad.

– Vi må ha autografer. Får vi til det? spurte Sleiv.
– Det fikser vi, sa jeg – kjekt. Jeg tror jo jeg kjenner alle, så det burde gå greit. Jeg kjenner ikke alle, men jeg pleier å kjenne igjen selv den minst gjenkjennelige eks-City-spilleren, så dette måtte da gå bra. Selv Mick Horswill, en parentes i City-historien, nesten uten hår, kjente jeg igjen i sin tid.

Problemet i lokalet på Manchester Central var at det var mørkt. Hadde ikke City råd til strøm?

Peter Barnes og Mike Summerbee på plass under feiringen av den offisielle supporterklubbens 70-årsjubileum.

Så dukket Peter Barnes opp, han skulle sitte mellom Sleiv og meg. Barnes har gjort dette før. Så da kunne vi krysse av en – tidlig i kampen. Tilfeldig satt Mike Summerbee på bordet ved siden av, og han kom bort til Barnes. Meldingene gikk kjapt, Summerbee imponerte med noen skandinaviske ord, mens Barnes lo. Banteren gikk lett. Så skrev Buzzer autografer, fortalte litt om at han hadde vært på treningsleir i Sverige, og møtt jenter med korte skjørt uten noe under …

Plutselig dukket Dennis Tueart opp.

Tiden gikk. Vi hadde to, vi hadde fått forrett, litt vin. Barnes kjedet seg med talene, jeg smilte. Hvor var resten av heltene? Plutselig sto Dennis Tueart der. Vi hilste. Jeg later som jeg kjenner han litt, siden vi har prata sammen et par ganger før. Men Tueart var høflig – og gutta skjønner greia med autograf-skriving:

Tre nede. Da det ble pause i talene – igjen, og middagen lot vente på seg, sa jeg: – Vi går til Weaver og Dickov. Vi gikk. – Of course. Signering, noen ord. Ved siden av satt Tony Book, snart 100 år. Jeg tror han sovna et par ganger under talene, men han våknet til når vi kom med plastposen.

84 år gamle Tony Book signerer villig vekk. Gutta stiller opp!

Book skrev tydelig, mye tydeligere enn de andre. Den gamle manageren, og spilleren, brukte god tid. Litt senere returnerte jeg til Book og avtalte et intervju, i september. Gutta stiller opp.

– Kom, vi går bort til Tommy, sa Peter Barnes plutselig – og så var vi hos den gode mannen med det lange ansiktet. Tommy Booth – dette har han gjort mange ganger. Han fleipet med Barnes, som vanlig, mens han skrev. Barnes: – Det skrives T-O-M-M-Y, Tommy. Hvor vanskelig kan det være? Latter. Takk skal du ha, håndtrykk og alt det der.

Per Asle «Sleivspark» Rustad og Svea på autografjakt.

Tilbake på plass, middag nå. Men vi var oppe i sju autografer nå. God start. Rustad raslet med plastposen. Vi måtte ha flere.

– Der har vi en til. Jeg pekte bortover. Bak meg gikk mannen med plastposen, min sleivete følgesvenn. Snart hadde vi “full drakt”. “Operasjon Sønsteby” var snart fullført.

– Brian Horton, sa jeg.
– Yeah.
Her sto vi med mannen som bare ble kalt “Brian Who”, manager i Manchester City fra 1993-95. Vi snakket litt om tiden hans.

– Tenk deg, vi var på treningsleir i Horten, og tok båten til Moss. Jeg heter Horton og assistenten min het Moss. Weird … sa en solbrun Horton – før han signerte drakten med følgende:
– Pleasure, boys. Thank you.

Rustad var fornøyd. Vi gikk videre. Folk la visst merke til oss. To gamle menn på jakt etter autografer … jo jo, noen er jo sånn også. Men vi fikk hjelp. Ei dame hadde sett hva vi holdt på med.

– Har dere autografen hans? spurte hun – og pekte på et bord litt unna. Der satt Paul Lake. Vi takket pent – og nærmet oss den beste som aldri fikk vist potensialet sitt i Manchester City.
– Of course. Lake skrev kjapt og pent, vi takket igjen. Vi er jo høflige, som engelskmenn. Er det noe engelskmenn er så er det høflige. De sier “thank you” bare de får passere deg på gata liksom.

Sleivspark og Svea bak en haug med pokaler – alle vunnet forrige sesong.

Alex Williams sto like ved. Et lett bytte. Vi trengte knapt spørre. Han skjønner greia, han har jobbet mye med oss tidligere. Vi hadde nå 10.

Nå visste jeg at Glyn Pardoe var der. Og han har jeg intervjuet, og jeg har holdt kontakt med bestefaren til Tommy Doyle siden. Så vi lette etter tidenes yngste City-spiller. Det tok litt tid, og da vi fant ham satt han i dyp konversasjon med en eldre dame. Han lyste opp da han så oss. Takket for sist osv – og så var vi igang med VAR-diskusjon …

Den gikk forsåvidt hele kvelden.

Gamle City-helter i passiar.

Pardoe var oppgitt. Over VAR. Men han signerte. Og vi sa takk – igjen. Strålende mann, Glyn Pardoe. Han skal jeg snakke mer med senere.

Vi hadde hørt at Shaun Goater var der. Det stemte neppe. Goater, og Dave Bennett, tror jeg, forble nok programhelter. Jeg er ganske sikker på at jeg skulle kjent dem igjen. Men vi jaktet David White. Han burde ikke være så vanskelig å kjenne igjen.

Det var Rustad som kjente han igjen.

– Han er svær, sa Rustad. – Skal vi spørre?
– Klart det, sa jeg.
– Hei, vi kommer fra Norge og ønsker signaturer på disse draktene, sa vi.
– Hvor mange er det da? spurte White.
– Tre.
– Okey da.

Så signerte han, skrabla noe, så litt sliten ut.

Og vi gikk lettet derfra. Legendene – og David White (som Tor Sønsteby en gang sa på et annet jubileum) hadde gjort jobben. Vi hadde 12 signaturer, en manager pluss 11 spillere.

Kveldens høydepunkt – spørsmål og svar med Paul Dickov og Nicky Weaver.

Mission completed. Platposen var full, Peter Barnes hadde left the building – og det var klart for spørsmål og svar med Dickov og Weaver, som var kveldens høydepunkt.

Jeg tror neppe de to gutta, den gangen, visste hvor viktige scoringen og redningene deres kom til å bli for Manchester City som fotballklubb, den mai-dagen i 1999. Vi fikk høre om opplevelsene deres, vi fikk deres ord. Hårene reiste seg på armene våre et par ganger. Det var lett å leve seg tilbake. Vi så at gutta, som har fortalte disse historiene hundre ganger før, koste seg litt, der de snakket om en tid, fjernt fra dagens, der de to – for en liten stund – var redningen for Manchester Citys liv som fotballklubb.

Dickov og Weaver signerer drakt for supporterklubben som skal bli brukt som premie.

To legender.

Begges navnetrykk havnet i plastposen til Sleivspark – og blir fraktet til Tor Sønsteby, som verdifulle premier ved en senere anledning.

Til slutt satte Rustad og jeg oss i hver vår stol – og pustet ut.

To gamle menn – og en plastpose.

Takk for oss.

 

Svea med en City-legende på hver side.

6 svar

  1. Herlig artikkel👕👕👕

  2. Utrolig morsomt! For en kveld. Takk, gode venn Svea!

  3. John Akse sier:

    Veldig artig å lese, godt fortalt😊😊

  4. Per Arild Aasheim sier:

    Bra jobba på en utrolig fin kveld.

  5. Tor Sønsteby sier:

    Flott gutter, disse 3 draktene skal være med i årets loddtrekning, jeg setter stor pris på hjelpen. Dette blir vel noen av de beste Legende draktene som noensinne er skaffet til veie med en rekke interesante spilleres autografer.
    Jeg skal selv fikse Joe Corrigan og Ian Brightwell og Richard Edghill og muligens Andy Morrison !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *