“My Team” – laget Allison torpederte

Fem sesonger i delvis solskinn – så ble “mitt lag” offer for den verste massakren av et potensielt storlag siden München-ulykken ødela Manchester Uniteds “Busby Babes” i 1958.

Jeg har vært innom temaet flere ganger før, men historien min, fra 1974-79, de fem årene, er de viktigste i mine 50 år som litt over middels interessert i et fotballag ved navn Manchester City. Det var disse sesongene som formet meg, som skapte den voldsomme interessen jeg har hatt – og fortsatt har – for denne klubben.

Manchester City var, da jeg oppdaget laget som seksåring, et av Englands beste lag. Men du må bli litt eldre for å få den store interessen. For meg kom dette for fullt da jeg var 11 år, via fotballkort og fotballbladet Shoot. Dette var i 1974, Manchester City i ligacupfinale, Liverpool som vant FA-cupen, Leeds sitt storlag som nådde toppen med ligatittelen – og ikke minst Nederland i fotball-VM.

Francis Lee med 33 ligamål sesongen 1971/72.

Manchester City startet på dette tidspunktet, byggingen av et nytt lag, med stammen fra mesterlaget på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet – og en rekke gode juniorer, samt noen geniale spillerkjøp. Laget “peaket” egentlig i 1971/72, selv om City var poenget fra ligatittelen. Spillemessig var det klubbens beste sesong, Francis Lee scoret 33 ligamål, 14 av dem på straffe.

Lee forlot City sommeren 1974. Erstatteren var egentlig allerede funnet, i det Dennis Tueart kom fra Sunderland våren 1974 for £275 000. 

Det var det første kjøpet i det jeg kaller “Mitt City”, grunnen til at jeg ble så fascinert av denne klubben. City hadde vært gjennom en turbulent tid, og hadde ansatt sin fjerde manager siden 1971 (Tony Book, den tidligere lagkapteinen). Ustabiliteten var der i 1972/73, 1973/74 – og også delvis inn i det jeg kaller min første sesong der jeg fulgte hver serierunde som det skulle vært den siste – 1974/75.

Tueart var på plass, og sommeren 1974 kom Asa Hartford fra West Bromwich Albion for £250 000. Dette skulle bli Mike Summerbees tiende og siste sesong i Manchester City. Og med Book som manager, Tony Coleman og  Neil Young solgt og Glyn Pardoe skadet, var halve mesterlaget fra 1969 borte etter 1974/75.

Men Colin Bell var fortsatt der, det samme var Joe Corrigan, Mike Doyle, Tommy Booth og Alan Oakes. Og med Willie Donachie som en solid erstatter etter Pardoe på venstrebacken og Hartford/Tueart i storform, startet Manchester City meget bra høsten 1974.

Keith MacRae i fotballbladet Shoot.

Da jeg endelig skulle se laget på TV, borte mot Birmingham 16. november, ledet Manchester City tabellen. Jeg ventet meg en ganske grei seier. Men Joe Corrigan var ikke å se. I mål sto verdens dyreste keeper da han ble kjøpt (helt sant), rødhårede Keith MacRae. Nå var det ikke bare hans feil, men Manchester City tapte 4-0.

Jeg husker jeg gikk inn i en ørliten depresjon. Men jeg hadde glemt at City, på den tiden, var to helt forskjellige lag hjemme og borte. På de 11 første hjemmekampene den sesongen hadde City 10 seirer og en uavgjort. På de 11 første bortekampene: kun én seier.

Corrigan vant tilbake plassen i mål, og i desember 1974 kom Joe Royle, spiss fra Everton, for £200 000. Men Royle slet, det ble med en fattig scoring på 16 kamper. Og City fortsatte sin ujevne ferd mot det som ble en respektabel 8. plass på tabellen, bare fem poeng bak 2. plassen (to poeng for seier den gangen).

Men med bare to borteseirer hele sesongen (og 54 baklengsmål) måtte noe gjøres. Sommeren 1975 kjøpte Tony Book landslagsstopperen Dave Watson fra Sunderland for £275 000.

Dermed var fire nye spillere på plass siden mesterlaget gikk i oppløsning: Tueart, Hartford, Royle og Watson.

Colin Bell var i sitt livs form da han fikk karrieren ødelagt i en ligacupkamp mot Manchester United.

Scoringsmessig hadde Colin Bell hatt sin beste sesong i 1974/75, med 15 ligamål. Bell var i sitt livs form. Jeg forgudet spilleren, den første favorittspilleren min på City, selv om Rodney Marsh var den første jeg hadde bilde av på veggen hjemme: Fordi han var avbildet i det første Shoot jeg kjøpte, høsten 1974. Men Bell var liksom sikringen, han som alltid var der, alltid scoret. Han startet 1975/76 som han avsluttet 1974/75: Seks scoringer på de 16 første ligakampene. Han var på vei mot 15 – igjen. Bell var, 29 år gammel, i sitt livs form. Også for England var han bankers, med 48 landskamper så langt.

Manchester City hadde åpnet sesongen bra, og i ligacupen gikk det spesielt bra. Og da vi skrev 12. november hadde City besøk av Manchester United i ligacupens 4. runde. City vant 4-0, United ble utspilt. Men plutselig lå Colin Bell og vred seg på bakken, etter en duell med United-kaptein Martin Buchan. Du så at det var alvorlig, du så at her hadde det skjedd noe.

I praksis endte Colin Bells karriere, liggende på Maine Road-gresset. Han gjorde comeback, men han ble aldri den samme spilleren.

Det er her noen av tankene stadig dukker opp. I samtaler jeg har hatt med Peter Barnes og Tommy Booth, så er de ikke i tvil: City ville vunnet ligaen både i 1976/77 og i 1977/78 med en skadefri Bell på laget. Mange erstattere ble prøvd, men som formann Peter Swales sa det: – Det er bare én Colin Bell: Han er uerstattelig.

Det var umulig å finne den midtbanespilleren som løp i 90 minutter og som scoret mellom 10 og 20 mål hver sesong, umulig. Og kanskje var det Bells fravær som gjorde at et meget godt City-lag, på mange måter mye mer solid enn mesterlaget fra 1968-72, ikke oppnådde mer enn de gjorde.

En ny helt på veggen – Dennis Tueart.

Men City, uten Bell, uten Rodney Marsh som ble solgt, men med en voldsomt fremadstormende 18-åring i Peter Barnes, og en tidligere banemann på Maine Road som høyreback (Kenny Clements) tok seg helt til ligacupfinalen. Jeg digga Dennis Tueart fra han kom, men med Bell ute og Tuearts brassespark i finalen, så ble Tueart den nye helten, han som fikk hedersplassen på veggen min, han jeg skrev mest om, leste om, etterlignet på løkka. Og sesongen, tross Bell-skaden, var en suksess med ligacup-seieren og med Peter Barnes som ble kåret til sesongens unge spiller i engelsk fotball.

Fremtiden så lys ut. Og sommeren 1976 kom en ny brikke på plass: Brian Kidd kom fra Arsenal for £110 000. Og i det som, for meg, ble den største sesongen i mitt liv (er det fortsatt), scoret Kidd 21 ligamål – og Manchester City var ett poeng bak Liverpool etter 42 seriekamper. Kanskje ble det avgjørende at Dave Watsons scoret selvmål på et glatt Maine Road 29. desember 1976. Kampen endte 1-1. På Anfield vant Liverpool 2-1. Og ligaen ble vunnet med ett fattig poeng. Det minner litt om den sesongen vi akkurat har vært gjennom nå, bare med motsatte resultater.

Med Watsons nærvær, slapp City kun inn 34 ligamål i 1976/77. Og med Kidd, Royle og Tueart på topp, ble det 60 scoringer. I Colin Bells fravær fikk to unge spillere sjansen på midtbanen ved siden av stabile og gode Asa Hartford: Gary Owen og Paul Power slo gjennom for fullt.

Men Bell manglet.

Fotballkort med Mike Channon.

Sommeren 1977, og Manchester City forsterker laget med nok en stjerne. Landslagsangriperen Mike Channon kommer fra Southampton for £300 000, samtidig som Kevin Keegan forlater Liverpool. Dette MÅ være fordel City.

Tony Book fortalte meg at Channon var hans dårligste kjøp. Det er jeg ikke enig i. City åpnet sterkt, og toppet tabellen i oktober. Problemet var nok heller balansen i laget. Og uroen som fulgte med FOR MANGE stjernespillere. Lagbildet fra sommeren 1977 viser den sterkeste City-stallen gjennom historien – helt til araberne kom inn. Mike Doyle mistet plassen sin til Tommy Booth – og ville ikke sitte på benken. Joe Royle mistet plassen sin til Channon – og ble solgt høsten 1977. Der lå nok den største feilen til Book: Angriperne ble for like. Kidd og Royle? Ja. Channon og Royle? Ja. Channon og Kidd? Nei. City hadde plutselig ingen target man, selv om Kidd ble brukt som det. Det var noe som ikke stemte, og City falt av.

Men så gjorde Colin Bell comeback, og selv om Bell ikke storspilte, så løftet hele laget seg bare Bell var på banen. City vant åtte av de ni neste kampene etter Bells comeback mot Newcastle 2. juledag 1977 – og var plutselig med i tittelkampen igjen.

Dennis Tueart hadde scoret tre hat-trick og 12 mål på sine første 14 kamper for Manchester City den sesongen. Men Tueart var misfornøyd, han følte seg ikke verdsatt – og han ville vekk. Den hittil tristeste dagen i mitt liv, var da jeg hørte at Tueart var solgt til New York Cosmos. Jeg trodde ikke det var mulig. Favorittspilleren min forsvant – igjen. I febuar 1978 var han borte.

Colin Bell ble aldri den samme igjen etter at han gjorde comeback.

City vant bare fem av 16 ligakamper etter at Tueart ble solgt, og endte på en fjerdeplass i ligaen. Det ble rett og slett for trangt i angrepet med fem landslags-angripere – Kidd, Channon, Royle, Barnes og Tueart. I tillegg til en kaptein (Doyle) som ikke forsvarte en plass på laget – og en Colin Bell som hinket rundt der i noen kamper.

Mange mener Citys nedtur allerede hadde startet den sesongen, og at Malcolm Allison har fått i overkant mye av skylden. Jeg er ikke enig. Dette var fortsatt et lag med en rekke gode spillere, og sommeren 1978 kom det nok et storkjøp: Englands U-21-stopper og kaptein Paul Futcher til å dele ansvaret med Dave Watson.

£350 000 kostet Futcher, han var Englands dyreste forsvarsspiller, 21 år gammel. Så det, Tony Book, var ditt dårligste kjøp.

Manchester City var nok en gang sett på som en av favorittene til ligatittelen, og de startet sesongen med ni landslagsspillere, men det fungerte ikke. 13 ligakamper uten seier, fra oktober 1978 til februar 1979, gjorde at Malcolm Allison ble hentet tilbake med tittelen “Coaching Overlord”. Har du hørt for en tittel … alle visste at med Allison tilbake, var det han som bestemte. Og han begynte en ryddesjau som startet i mars 1979 med salget av Brian Kidd og som varte til september samme år.

«Forandring fryder», mente Malcolm Allison, og solgte unna alle de beste spillerne og erstattet dem med middelmådigheter.

På det halve året klarte Malcolm Allison å gjøre så jeg nesten mistet interessen, i hvert fall troen og kanskje også litt lysten på å være så engasjert. Åtte mann forsvant ut: Toppscoreren de tre siste sesongene, Brian Kidd, høyreback gjennom fire sesonger, Kenny Clements, landslagsstopper og kaptein Dave Watson, U-landslagskaptein Gary Owen (20), landslagsvingen Peter Barnes (21), sesongens spiller i City, Asa Hartford – og til slutt Mike Channon. I tillegg la Colin Bell opp.

Inn kom Kaziu Deyna, Barry Silkman, Dragoslav Stepanovic, Bobby Shinton, Stuart Lee, Michael Robinson, Steve Mackenzie – og Steve Daley.

Det var bare deprimerende å se, høre og lese om Allisons torpedering av et lag, som ikke hadde vært ute for en ulykke. Jeg kalte det “skrekksommeren”, 1979, da jeg måtte rive ned alle heltene mine fra veggen. I løpet av to år hadde City klart å kvitte seg med nesten hele troppen som var nær ligagullet i 1977. Kun Corrigan, Booth og Power ble igjen.

I ligaen 1978/79 var det nærmest katastrofe (ble nummer 15 til slutt), men City kom til kvartfinalen i UEFA-cupen, så helt mørkt var det ikke. I tillegg hadde City allerede gitt debut til flere lovende spillere som Roger Palmer, Ray Ranson, Nicky Reid, Tony Henry og Dave Bennett.

Og så hørte vi om en 16 år gammel midtstopper ved navn Tommy Caton …

Alle disse ble gode spillere, men tenk om de hadde fått spille, og blitt lært opp av Dave Watson, Asa Hartford og Brian Kidd. I stedet måtte de ta det største ansvaret selv, tenåringer som de var, fordi det ikke var noe hjelp å få fra spillere som hadde nok med seg selv – som Stepanovic, Daley og Robinson.

Gary Owen

I tillegg var den største katastrofen at Allison ville selge Citys egne gutter på 20 og 21 år, Gary Owen og Peter Barnes, som allerede hadde vist sitt voldsomme potensial. Gary Owen scoret 11 mål fra sin midtbaneposisjon i 1978/79 og ble delt toppscorer med Mike Channon, mens Barnes var etablert som landslagsving for England.

Og mens jeg gråt mine modige tårer og rev bildene av heltene ned fra veggen, falt Manchester City stadig nærmere avgrunnen. Et kunstig løft kom med John Bond, i et års tid. City var gode fra oktober 1980 til desember 1981. Men det var egentlig det. I ettertid er ikke nedrykket i 1983 så overraskende.

Åge Hareide fortalte meg at de ikke hadde penger til å betale telefonregningen på Maine Road. Malcolm Allison hadde brukt opp pengene på søppel, noe City egentlig fikk lide for helt til 2008.

Men ingen kan ta fra meg sesongene fra 1974-79 – mine viktigste sesonger, da jeg var mellom 11 og 16 år, da interessen grodde fast på penn, papir, engelsk radio, fotballblader, fotballkort – og Tippekampen.

Det var den deiligste tid på jord, for meg. Alle verdens titler og pokaler i dag kommer aldri opp mot da Manchester City var hele meg, i fem år.

Takk for meg.

Manchester City sommeren 1977.

Mest brukte lag:

1974-75: MacRae, Hammond, Danachie, Doyle, Barrett, Oakes, Summerbee, Bell, Marsh, Hartford, Tueart. Subs: Booth, Corrigan, Royle.
1975/76: Corrigan, Clements, Donachie, Doyle, Watson, Oakes, Barnes, Booth, Royle, Hartford, Tueart. Subs: Bell, Keegan, Power.
1976/77: Corrigan, Clements, Donachie, Doyle, Watson, Power, Owen, Kidd, Royle, Hartford, Tueart. Subs: Barnes, Booth, Conway.
1977/78: Corrigan, Clements, Donachie, Booth, Watson, Power, Owen, Channon, Kidd, Hartford, Barnes. Subs: Tueart, Bell, Doyle.
1978/79: Corrigan, Donachie, Power, Booth, Watson, Futcher (P), Owen, Channon, Kidd, Hartford, Barnes. Subs: Viljoen, Clements, Palmer.

Flest kamper i denne perioden: Willie Donachie med 242.

Flest mål i denne perioden: Dennis Tueart med 71.

City brukte 42 spillere i perioden 1974-79.

Relaterte saker

2 svar

  1. santa sier:

    Amen til det. Er litt yngre enn Svea, og må ha funnet City da Bell var blitt skadet. Tueart var favorittspilleren og muligens grunnen til at det ble City (har ikke noe eureka-øyeblikk som jeg kan huske). Rakk altså akkurat å bli City-supporter mens de enda var et lag og regne med. Så fulgte nærmere 30 år der city og kjærlighetslivet fulgte samme trend: nedtur på nedtur. Lurte av og til på om det kunne være en sammenheng, men dette ble avkreftet da araberne kom inn. Mine personlige nedturer og Citys skilte lag, og i samme rennet forsvant i grunnen min affeksjon for klubben. City vil alltid være laget, men nå føler jeg mer skadefryd overfor liverpool- og unitedsupporterne enn glede over egne triumfer. Faktisk ble jeg gladere på Leicesters vegne da de vant enn over Citys ligatitler, og var faktisk strålende fornøyd da de slo oss på Etihad.

    Bare å innnse det: Fotballen er i ferd med å bli pill råtten – eller, nei: den er det allerede. Det er en ‘herlig’ samrøre som involverer hvitvasking av penger, hvitvasking av tvilsomme regimer, mer enn tvilsomme agenter og en haug med andre åtselgribber som kretser rundt kadaveret, slik det alltid er der de store pengene er. Faktisk er jeg sjeleglad når jeg ser på mine egne middels fotballbegavede gutter og vet at de aldri vil bli involvert i den smørjen der. Håpet nå er at araberne trekker seg ut, City går konk og blir flyttet ned i systemet. Da treffes vi på tribunen! Før den tid håper jeg Svea fortsetter med mimringen. Bare å lukke øynene og se selv som 8-åring med den lyseblå trøyen og fotballkortene i skoesken…

  2. Kåre Fredheim sier:

    Husker dette veldig godt. Det var en forferdelig periode da Big Mac kom tilbake og ødela dette fantastiske laget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *