Den umistelige

Det føles rart, det å starte det som burde vært en hyllest for tre trofeer og alle mulige rekorder – med en overskrift fra en dødsannonse. Men det er akkurat sånn det føles: Som om jeg kommer rett fra en begravelse.

Sangen sitter fast i hodet. Den forsvinner ikke.

“Here’s to you Vincent Kompany, City loves you more than you will know – oh-oh-oh”.

Har jeg vært i en begravelse? Jeg har grått en skvett i hvert fall, det er det sjelden jeg gjør. Er lederen vår død?

“Vår kjære umistelige …” Jeg har vært i mange nok begravelser allerede.

Manchester City har hatt mange helter. For meg stoppet gråtingen 30.april 1993 – da min siste helt, Tommy Caton, døde bare 30 år gammel. Hjertet stoppet. Caton, født samme år som meg selv, ble den siste jeg forelsket meg i av Citys spillere, på slutten av 1970-tallet. Da hadde jeg allerede revet ned bilder fra veggen, og grått mine modige tårer, for først Dennis Tueart – og så for Peter Barnes.

Med Caton uten puls, og da ungdomsforelskelsen gikk over til voksenlivet, omtrent da Manchester City lå i skilsmisse med meg, var ikke heltene like store. Jeg innfant meg med at jeg aldri ville få slike helter igjen. Jeg var voksen. Da har man ikke helter i like stor grad – trodde jeg.

August 2008: Mark Hughes viser fram sin nye signering – belgiske Vincent Kompany.

Men det var før en svær mann fra Anderlecht i Belgia plutselig dukket opp på Eastlands. Og plutselig var de mange, mange det gikk an å forholde seg til. Jeg var så vant med at spillere kom og gikk i Manchester City, at jeg hadde gitt opp å få noe forhold til noen av dem.

Men det var som sagt før 22. august 2008 – ni dager før Manchester City, skulle det vise seg, ble en helt annen fotballklubb.

Etter at Sergio Agüero kom sommeren 2011, ble heltelaget gjenfødt: Joe Hart. Pablo Zabaleta. Yaya Touré. David Silva. Og Sergio Agüero.

Og da Zabaleta ble solgt for to år siden, aksepterte jeg det uunngåelige: Heltene ville forsvinne. Jeg aksepterte at Zaba hadde gjort sitt. Jeg skjønte, etter hvert, at Joe Hart ikke passet inn. Og jeg så at Yaya Touré også hadde gjort sitt.

Men ikke Vincent Kompany.

Han hadde ikke gjort sitt. Han skulle være der til evig tid.

Vincent Kompany overtar kapteinsbindet for City etter at Carlos Tevez reiser til Argentina for å spille golf.

I starten var han ikke så markant, utad. Først Richard Dunne, så Kolo Touré – og til og med Carlos Tevez var kapteiner i Kompanys første tre sesonger. Men da Tevez, som Kompany selv sier det “valgte å spille golf et halvt års tid”, da ble den rette mannen valgt til å lede Manchester City – på banen.

Trolig hadde han allerede ledet dem i lang tid, både på og utenfor banen. For med Kompany bare ser du det: Leder. Kaptein. Kriger. Tøffhet. Klokskap. Styrke. Smartness.

I tillegg snakket han bedre engelsk enn engelskmannene på laget.

Isak og Vincent Kompany, våren 2010.

Så Vincent Kompany – han ble min mann, min helt. Jeg traff han to ganger, sammen med Isak, han stilte velvillig opp på bilder med min tannløse sønn på sju og åtte år de to gangene.

Bare ved håndtrykket merket du at dette var en mann det gikk an å stole på, som var til stede i øyeblikket.

Så jeg begynte å dyrke Vincent Kompany. Var det tilfeldig at han var kaptein, og spilte alle finalene da pokaler ble løftet? Nei. Var det tilfeldig at han scoret avgjørende mål? Nei. Var det tilfeldig at han ble kalt på da turneringer skulle avgjøres? Nei.

Fordi Vincent Kompany var den rette lederen. Med en blanding av villskap og klokskap … og respekt – tok han Manchester City til stadig nye høyder, som kaptein. En Manchester United-fyr jeg kjenner sa det så treffende:

“Jeg mislikte Vincent Kompany intenst – fordi han alltid var så god mot oss. Men da jeg så personen, gjennom intervjuer, skjønte jeg at dette var en helt eksepsjonell fyr.”

Vincent Kompany – en god fotballspiller, og ikke minst et godt menneske!

Det er klart du “ikke liker” de som alltid er gode mot ditt lag. Vincent Kompany elsket å spille mot Manchester United. Han elsket Manchester City, og han la aldri skjul på det. Men han var ikke ufin i uttalelsene om andre lag heller. Det handlet om respekt.

For meg ble det nesten sånn at Vincent Kompany ikke kunne tråkke feil. I intervjuer sa han alltid de rette/smarte tingene – uten å bruke de kjente klisjeene. Pressen elsket ham, fordi han alltid hadde noen interessante tanker. Folket elsket ham, fordi han viste at han brydde seg. Kompany stilte opp på alt mulig, ga penger til de fattige, de hjemløse. Han klarte å være medmenneske, og vise det, i tillegg til å være en svært god fotballspiller.

Og en god fotballspiller var han. På høyden, fantes det ikke en bedre stopper i verden. Det er to mann jeg aldri ville byttet bort – uansett: Sergio Agüero, og Vincent Kompany.

Nå er han borte, og jeg sitter her – tom. Det som skulle være en gledens dag, er blitt den første dagen i en sorgprosess, som trolig tar lang tid.

For det var mulig å erstatte Mancini og Pellegrini, og Zabaleta, Tevez, Hart, ja til og med Yaya gikk det an å klare seg uten. Manchester City vil klare seg uten David Silva også. Selv Sergio Agüero går det an å erstatte.

Men ikke Vincent Kompany.

Vincent Kompany – uerstattelig!

Som fotballspiller, jo. Men som leder, kaptein og klubbens mix av råskap og mykhet utad: Umulig.

Jeg kan min City-historie, og klubben har hatt mange sterke og gode kapteiner. Tony Book var nok den beste – før Vincent Kompany. Books lagkamerat Mike Summerbee oppsummerte det fint i går:

“Tony Book var en glimrende leder. Men Vincent Kompany … det er noe helt annet,” sa Summerbee.

Alt har en ende, absolutt alt. Jeg kommer fra en fantastisk tur med datteren min til London, der Sara fikk se Manchester City på sitt beste: 6-0 i en cupfinale. Det var på mange måter sesongens statement, og Sara hadde Kompany på ryggen.

Før avreise søndag ble vi møtt av de grusomme nyhetene – ja, det føltes som om noen var død, da meldingen kom:

“Vincent Kompany leaves Manchester City.”

Det var som å få en kniv i hjertet.

På hjemturen ble det ikke sagt stort.

Vi sørget.

Sørget over den mannen som har betydd aller mest for Manchester City, på mange områder, kanskje gjennom hele klubbens stolte historie.

Vincent Kompany kunne ikke fått en bedre avslutning på City-karrieren.

Jeg må, faktisk, lyse fred over Vincent Kompanys minne.

Selv om det gjør utrolig vondt, og det kommer en tåre – igjen.

Hvordan det går an å knytte en fotballspiller så til de grader til seg?

Fordi han er Vincent Kompany.

Jeg tror alle med hjertet i Manchester City, hvis de hadde fått valget, villet være Vincent Kompany.

Så – Here’s to you, Vincent Kompany: Selv en 56-åring fra Lillehammer i Norge elsket deg mer enn du aner.

Takk for alt du ga, gjorde – og ikke gjorde.

Din Svea

 

Relaterte saker

6 svar

  1. Anonym sier:

    👍👍👍

  2. Per Arve Stenødegård sier:

    Sjeldent kommer frasen ingen over, ingen ved siden mer til sin rett enn her. Og en snakker vel igrunn sjeldent om epoker når en omtaler enkeltspillere men her gjør en definitivt det. Så selv om gutten er oppegående som bare det så er det vel uansett på plass å bruke ei frase fra det siste farvel og takke hjerteligst for alle gode minner.

  3. John Akse sier:

    Godt skrevet og fin oppsummering 100% enig👍👍💙

  4. Jarl Midtun sier:

    Kompany er ikke død. Han er på studietur og kommer tilbake… heldigvis

  5. Tor Sønsteby sier:

    Han blir jo garantert savnet i miljøet og garderoben for den personligheten han er/var, – men han har da vitterlig vært så mye skadet at han nok vil kunne erstattes på banen. Morsomt at han som har hatt så mye motgang klarte å få med seg så mye positivt i de siste kampene, men det er spillere jeg vil savne mer enn han slik som David Silva og Aguero, men som de sier, kirkegården er full av folk man trodde var uerstattelig, men livet går videre og det gjør City også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.