“It might be Scunny next season, Willie …”

I disse dager har gjengen fra opprykket i 1999 vært samlet, akkurat i den uka da ligamesterskapet avgjøres. Uansett hvordan det går i dag: Det er 99-gjengen som er de reelle heltene.

“It might be Scunny next season”, sa daværende manager Joe Royle til sin assistent Willie Donachie da Scunthorpe hadde rykket opp fra nivå fire til nivå tre, våren 1999. I boken sin, “Joe Royle, The Autobiography”, beskriver Royle videre at han, på 2-0 til Gillingham i play-off-finalen på Wembley, så på Donachie og sa:

“Well, Willie, IT IS Scunny next season.”

Så skjedde det som egentlig ikke kunne skje, at Manchester City reduserer til 1-2 sekunder før full tid, dommer legger til fem minutter, Paul Dickov scorer helt mot slutten av overtiden – og Nicky Weaver redder City fra skrekken – og sikrer opprykket – på straffespark-konkurransen.

Spol frem 20 år senere, og Manchester City kan vinne sitt andre strake seriegull, for andre gang med rundt 100 poeng.

Heltene fra 1999 er samlet igjen.

Jeg tror aldri det ville skjedd uten Joe Royle, Andy Morrison, Shaun Goater, Paul Dickov og Nicky Weaver.

Vi må alltid huske at Manchester City, med nåværende Guardiola-assistent Brian Kidd på laget, var et av Englands beste lag fra opprykket i 1966 og til nedrykket i 1983. Et ligagull, to poeng fra to ligagull til, to FA Cupfinaler, tre ligacupfinaler og en finale i Cupvinnercupen, i tillegg til publikumsrekorder og feiende fin fotball.

I 1979 ble Brian Kidd solgt, og klubben havnet i en nedadgående spiral, både sportslig og økonomisk, som varte omtrent til Kidd returnerte til klubben under Roberto Mancinis ledelse.

Nedrykket i 1983 var en katastrofe, men en varslet en. Pengesekken var tom. Åge Hareide har fortalt om et City der de måtte ha med niste på kamper, det fantes ikke penger til strøm.

Nedrykket i 1987 var mer ventet. City var ikke gode nok. Det var tydelig fra slutten på forrige sesong, der City ikke vant på de 13 siste kampene.

Selv laget som rykket opp igjen i 1989, og som fikk to fine femteplasser på to strake sesonger (1991 og 1992) hadde ikke livets rett. Igjen var det økonomi, bytte av managere osv som avgjorde hvor Manchester City skulle befinne seg til enhver tid. Niall Quinn, en meget viktig og god spiller for City fra 1990-96, skriver i biografien sin:

“Det var hull i alle sokkene vi fikk utdelt. Likevel – jeg elsket klubben.”

Jeg tror vi var mange, på den tiden, som følte det sånn: Klubben var et virvar – men det var vår klubb, en identitet, selv om den var mer tragisk og komisk som underholdning.

1996: Nedrykket er et faktum

Nedrykket i 1996 var en katastrofe. Som i 1983 hadde City et veldig godt lag. Men det ble gjort for mange feil, tabber, feil spillerkjøp, dårlige salg, feil bytte av managere.

Nedrykket i 1998 var en ny katastrofe. Igjen – laget var godt, godt nok til å holde seg på nivå to i engelsk fotball.

Da hadde redselen kommet for lengst. Folk så katastrofer over alt. Joe Royle beskriver det som “Cityisis” – en slags engelsk omskriving av “Murphys lov”, der alt som kan gå galt selvsagt går galt.

Royle beskriver City som en redd klubb, en klubb uten selvtillit.

Han skal ha en stor del av æren for at Manchester City er der de er i dag. Uten opprykket i 1999, og det påfølgende i 2000 – tilbake til Premier League – hadde trolig Manchester City vært konkurs. Klubben hadde nok kommet tilbake, men den hadde neppe vært der den er i dag.

Opprykkene til Royle, og senere Kevin Keegan i 2002, samt en satsing på ungdomsavdelingen, ledet av Jim Cassell, gjorde at City klarte å re-etablere seg i Premier League igjen, seks år etter nedrykket i 1996. Med små midler, noen smarte kjøp og gode egenproduserte spillere som Shaun Wright-Phillips, Joey Barton, Micah Richards, Stephen Ireland og delvis Michael Johnson, klarte City å klore seg fast.

Men det var også det: Det skjedde ikke stort annet enn å overleve, skape en cupsmell iblant – og vinne et par kamper mot Manchester United.

Den viktigste kampens i klubbens historie holdt på å bli en tragedie. Så dukket Paul Dickov opp.

Likevel: Noen fattet interesse for denne falne storheten, med historier, skandaler, trofeer og tragedier helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Som mange andre klubber på den tiden, ble Manchester City kjøpt opp av ikke-briter. Pengene styrer, pengepremier i Premier League og Champions League, vanvittige tv-inntekter, gjør at det er umulig å være med uten de store pengene i dag.

Manchester Citys eiere er omstridt, med rette. Alt som foregår i det landet skal vi være skeptiske til, det samme med beskyldninger om juks. Det siste får vi se hva ender ut i, det første skal vi alltid være ekstremt skeptiske til, alle sammen.

Sportslig sett har oppturen vært enorm. Sesongene fra 2011/12 til og med 2014/15 hadde City et poengsnitt på 83 og tok i snitt 2,2 poeng pr kamp. Det holdt til to ligagull og to andreplasser.

Så kom en dipp, siste sesongen under Pellegrini og starten under Guardiola (21 første kampene) sank snittet til 1,8 poeng pr kamp, og City måtte nøye seg med en fjerde- og en tredjeplass i de to sesongene.

Jeg var til stede på “low-point” de siste årene: Goodison Park 15. januar 2017 – 0-4. Det var kampen da enkelte faktisk begynte å tvile på om Guardiolas fotball fungerte i England. Siden har det bare gått en vei – oppover. På de 92 ligakampene siden Goodison-katastrofen, har Manchester City spilt 92 ligakamper og vunnet 73 av dem, en seiersprosent på 79 og et poengsnitt på 2,5 pr kamp.

Det er enorme tall. Og det har gitt et suverent ligagull, med 100 poeng og 106 scorede mål.

Så spørs det hva som skjer i kveld. Manchester City setter uansett rekord – defensivt. 22 baklengsmål, det har aldri skjedd før i klubbens historie. Det vil også, uansett bli to sesonger på rad med nærmere 100 poeng, noe heller aldri noen har klart før.

Og uansett hvordan det går: Det har vært en fantastisk sesong, seier i ligacupen, finale i FA Cupen, fight om ligatittelen helt inn – og utslått i Champions League på bortemål.

Og jeg sender nok en gang den største takken til dem som fortjener det mest – Class of 99, med Joe Royle og Paul Dickov i spissen.

Uten dem – intet party.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.