De som løftet lista høyere

I natt så jeg hele “All or nothing” om igjen. Og det var faktisk minst like interessant som første gang, kanskje fordi jeg så den på en litt annen måte nå, siden du har denne sesongen å sammenligne med.

En episode slo meg veldig: Manchester City hadde vunnet 18 ligakamper på rad. 18. Det er helt spinnvilt, det skal egentlig ikke være mulig.

Så kommer 0-0 mot Crystal Palace. Og Guardiola blir rasende. Han skjeller og smeller mot spillerne sine. Det føles faktisk litt urettferdig. Guardiola vet selvsagt dette, men han velger likevel å gjøre det.

Hva det forteller?

Jeg har sett litt på fotballhistorien i det jeg kaller “min periode”, fra 1965-2019. Og det interessante er: Hvem høyner lista? Hvem øker tempoet?

Don Revie (til høyre), her fra dagene som spiller i Manchester City.

For meg startet det med Leeds United. Ledet av den gamle City-spilleren Don Revie, som revolusjonerte måten å tenke på. Han tok over et lag på nivå to i 1961, og slet lenge. Men etter opprykket i 1964, gikk det bare en vei: Opp.

Revies Leeds ble ganske tidlig kalt “dirty Leeds”. Revie utfordret “den vakre fotballen” ved å spille ekstremt fysisk. Revie sto spillerne veldig nær, han masserte dem til og med. Det ble en vanvittig suksess, stort sett med den samme XI. Revie stolte på spillerne sine. Og Leeds ble det første laget som faktisk prøvde å vinne alt som var mulig, samme sesong.

De var nærmest i 1967/68, med to cupseirer, en semifinale – pluss en fjerdeplass i ligaen. Revie satte opp lista: Han ville ta alt.

I 1974 spilte Leeds 29 ligakamper uten å tape. Lista var lagt høyt.

Leeds sine ligaplasseringer fra 1965-74: 2-2-4-4-1-2-2-2-3-1. En meget sterk rekke. Leeds vant åtte trofeer, i tillegg til å være i åtte finaler i perioden.

Lista var lagt høyere. Hvem ville følge opp?

Liverpool, først under Bill Shankly, så Bob Paisley, Joe Fagan og Kenny Dalglish, tok virkelig utfordringen. Der Leeds sluknet med Revie borte i 1975, tok Liverpool over. 21 trofeer vant Liverpool fra 1976-1990. På de 16 sesongene ble Liverpool nummer en eller to i ligaen 15 av gangene. Bare 5. plassen i 1980/81 trekker ned en ellers spinnvill rekke.

Det var “pass and move”. I perioder var det ikke mulig å få fra Liverpool ballen. Liverpool viste også at det var mulig å dominere i Europa, der de spilte sju finaler mellom 1973 og 1985. Men Liverpool spilte en annen type fotball mot europeisk fotball, og viste at du må tilpasse deg.

Anfield fra den tiden Liverpool totaldominerte engelsk fotball.

Dominansen var voldsom. Og den så aldri ut til å ende. Liverpool var også den første klubben som var nær “The Treble”, men tapte FA-cupfinalen mot Manchester United i 1977. Liverpool viste også en viktig ting i den perioden: Det er viktig å forsterke laget når du er som best, ikke hvile. Liverpool kjøpte stort sett to spillere hver sommer, en gikk rett inn på laget, den andre så stort sett på. Men Liverpool høynet lista. De ble utfordret, i korte perioder, av Nottingham Forest og Everton. Men i det store og hele var det Liverpool som dominerte, fra 1976-90.

Manchester United fant ikke svaret på Liverpools suksess før et aldrende Liverpool mistet det på begynnelsen av 1990-tallet. Tronen sto ledig. Og etter å ha vært nær i 1991/92, vant United sitt første ligamesterskap på 26 år, i 1992/93.

Det interessante er at manageren, Alex Ferguson, hadde kopiert Manchester Citys måte å drive rekruttering av spillere i nærområdet. Og her løftet Ferguson og United lista – igjen: Det gikk an å vinne noe med mange egenproduserte, unge spillere. I tillegg til smarte kjøp, en svært dominerende og sterk manager, tok United over engelsk fotball fra 1992/93. På 22 sesonger, fra 1992-2013 var United aldri dårligere enn nummer tre i ligaen, de vant 23 trofeer, spilte sju finaler – og dominerte to tiår, med en og samme manager.

Ledet av skotske Alex Ferguson overtok Manchester United tronen fra Liverpool i engelsk fotball.

Og de vant det de fleste mente var umulig: The Treble i 1999. Den sesongen viser også hvordan du er nødt til å ha alle marginer med deg hvis du skal lykkes: Ligaen vunnet med et lite antall poeng, Champions League med to scoringer på overtid – og i FA-cupens semifinale var United et brent straffespark og en tabbe fra Patrick Vieira fra å ryke ut.

Men konkurransen holdt også Ferguson og United på tærne. Kanskje kom den fra uventet hold. For en annen list ble løftet da Arsené Wenger kom til Arsenal høsten 1996. Franskmannen endret ikke bare Arsenals image fra “boring Arsenal” til “scoring Arsenal”, han sørget for bevissthet rundt kosthold, hvile, isbad osv.

Arsene Wenger – en av dem som høynet lista i engelsk fotball.

Og plutselig fikk Ferguson en konkurrent som varte over tid, ikke bare et Blackburn som kom og gikk i 1995. For ikke bare underholdt Arsenal i like stor grad (minst) som United, de gikk en hel sesong uten å tape. Wenger viste at det var mulig. I 2003/04 ble sånn sett en høyning av lista som har preget Premier League siden: Skulle du vinne, var det ikke mulig å tape mange kamper.

“The Invincibles” ble hengende ved Arsenal. Kanskje var de litt mettet, etter sju trofeer, to finaler og topp to i ligaen hver sesong fra 1997/98 til og med 2004/05. Men Wenger hadde uansett løftet nivået, på mange måter. Han var også den første ikke-britiske manageren som virkelig hadde lykkes.

Flere skulle følge etter.

Nicolas Anelka sørget for at City slo Chelsea 1-0 på Eastlands i 2004/05-sesongen. Det var eneste tap Chelsea hadde hele sesongen.

Da José Mourinho inntok Chelsea og engelsk fotball i 2004, kom han som fersk Champions League-mester med Porto. Engelsk fotball ble aldri den samme. Mourinho rev ned Wengers Arsenal, han skjøv vekk Uniteds Ferguson og inntok for en periode podiet selv. Bare en Nicolas Anelka-straffe for Manchester City på Eastlands hindret Chelsea å gå ubeseiret gjennom sesongen. Men 95 poeng i 2004/05 var en ny høyning av list. Mourinhos lag slapp bare inn 15 mål den sesongen, ett færre enn Liverpool og Ray Clemence-rekorden fra 1978/79.

Trofeene rant inn for portigiseren og Chelsea. Pengene hadde inntatt engelsk fotball for lengst, og Chelsea kjøpte ungt og smart, og på de 15 siste sesongene har de vært topp tre 12 ganger, vunnet 15 trofeer – og under Carlo Ancelotti satte Chelsea scoringsrekord med 103 mål i 2009/10.

Så det var ikke bare forsvarsspill, men en mer taktisk tilnærming til spillet, under Mourinho, som førte Chelsea helt til topps. Laget var utrolig vanskelige å slå. 95 poeng i 2004/05 og 91 poeng i 2005/06 forteller om et lag som løftet lista ytterligere oppover.

Hvem tok utfordringen?

Manchester United gjorde det – lenge.

Pep Guardiola har lagt lista enda høyere!

Men de siste 10 sesongene er det Manchester City som har vært best. Åtte, ni eller ti trofeer siden 2009/10, det kommer an på sesongavslutningen. Stabilitet er én ting, men det er Josep Guardiola som har løftet lista ytterligere i engelsk fotball. 100 poeng forrige sesong, og trolig et sted rett under denne sesongen. Mer enn 100 scoringer. Dominanse i banespillet som ingen har sett før.

Det er vilt, i en liga som den engelske. Og standarden er trolig satt for de neste sesongene, uansett hvem som tar utfordringen: Du kan knapt tape kamper hvis du skal vinne Premier League. Liverpool og Jürgen Klopp har skapt et Liverpool som er konkurransedyktig, ikke bare i cupene. Uansett hvem som vinner til slutt, får laget på 2. plass en poengsum som ville holdt til ligatittel alle andre sesonger enn denne.

Det er to krevende, men sterke, managere som har løftet listen ytterligere denne sesongen. Hansken er kastet. Avstanden til de som har utfordret, og slått dem ofte, de siste sesongene, som Chelsea, Arsenal, Manchester United og Tottenham, er i øyeblikket distansert med et antall poeng som ser skremmende ut.

Spørsmålet blir: Hvem løfter lista neste gang, og på hvilken måte?

Guardiola har prøvd, i to sesonger, å vinne alle fire trofeene.

Jeg tror egentlig ikke det er mulig å klare.

Men jeg har tatt feil før.

God innspurt til dere alle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *