Da himmelen gikk fra blå til svart

(Manchester City-Tottenham 4-3) Det er langt på natt. Roen har endelig senket seg. Tankene er bearbeidet, og han på 16 år har endelig sovnet.

I natt fikk jeg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg har påført Isak Manchester City. For i går fikk han, kanskje for første gang i sitt korte liv, merke hvordan det virkelig er å holde med et fotball-lag så sterkt som han faktisk gjør.

Og det er jo min “feil”, jeg som har dratt han inn i dette, som har tatt han med inn i City-universet. Og selv om han ble dratt inn i klubbens beste periode gjennom historien, så går ikke alt alltid som det skal. Alle vet det, men det kan gjøre like vondt likevel.

Isak slo hull i døra si da Tottenham scoret to ganger, etter Sterlings ledermål. Han gikk i svart, raste inn på rommet sitt og gjemte seg. Jeg ropte “2-2”, da Bernardo scoret – og han kom ut igjen med følgende melding: “Jeg trodde det sto 1-3.”

Sånn er det når de negative tankene får festet seg. Så ble han i stolen sin. Var stille.

Det var en fotballkamp som inneholdt alt. Jeg leste en bok en gang som het “Fra mål til ytterste fortvilelse.” Det er mye sant i den tittelen. Isak satt der. Jeg sto, fra det sto 4-2. Manchester City, uansett et fantastisk fotball-lag, et lag det må være en nytelse å se i full utfoldelse for en nøytral.

Isak er ikke det. Han er glad i klubben sin, i spillerne. Og så er det de Liverpool-kompisene, de som ikke er direkte sene med å “disse”. Jeg har aldri skjønt sånt: Hovering over at andre lag mislykkes, det er faktisk det dummeste og verste jeg vet.

Sergio Kun Agüero tegnet seg nok en gang på scoringslista.

Men Isak satt der, og håpet. Han så City ta ledelsen, og på 4-2 var han høyt oppe. Hans kjære Agüero, hans favoritt, han som ga Isak hans største opplevelse i 2012, da han gråt sine modige seierstårer, han skuffet ikke denne gangen heller. Bang – 4-2.

Manchester City var videre. Isak var lettet, jeg sto, nektet å sette meg igjen. Men det var lenge igjen – altfor lenge når ledelsen er der, altfor kort tid når du trenger en scoring.

Så skjedde det som kanskje kunne og måtte skje: Tottenham scoret, ved han som få skjønte hva gjorde på banen: Fernando Llorente, den svære spissen. VAR kom på banen. Var det hands? Nei, det var det ikke. Jeg synes avgjørelsen var rett, selv om han var borti ballen med hånda.

Dommer Cakir så ingen hands da han studerte videobildene.

Jeg mener vi ikke kan ha det sånn at tilfeldige håndberøringer inne i feltet skal straffes, enten det annulleres eller blåses straffe. Jeg liker ikke hands, vil egentlig fjerne hands helt, fordi det er for tilfeldig.

Men scoringen sto – uansett. VAR tok avgjørelsen. Tottenham var videre.

Manchester City er blitt et rutinert fotball-lag. De har avgjort mange kamper mot slutten. Og de vet det. Kunne det gå denne gangen også. Sané inn for Mendy. Det skulle satses. Selv Aymeric Laporte, han som egentlig hadde skapt helvetet med to tabber da Tottenham gikk fra 0-1 til 2-1 på få minutter, han øynet muligheten.

«No goal». 5-3 måtte raskt rettes til 4-3 etter at VAR hadde funnet ut at Raheem Sterlings overtidsscoring måtte annulleres.

Og så kom den, og Sterling scoret – og det tok av på Sagene i Oslo. Isak løp rundt som en gal. Jeg tipper han tenkte mest på lettelsen, lettelsen over at han slapp mobbingen fra kameratene. Det tok tid før jeg skjønte at VAR var koplet inn. Isak så ut som et spørsmålstegn. Han falt helt sammen. Ansiktet var dradd. VAR tok avgjørelsen: Nok en gang gikk den mot Manchester City: Scoringen ble annullert.

Det var riktig det også, du skal være rimelig stor og unøytral fan for å ikke se det på reprisen. Men det var noe med måten det skjedde på som var annerledes enn ellers. For Isak gjorde det direkte vondt. Det å gå fra å kunne juble for en scoring til at du faktisk er utslått, på null niks.

Verden snus på hodet så kraftig som det nesten ikke er mulig å forstå, hvis det ikke handler om dødsfall. Og for Isak ble det sånn. Han rev ned en plakat av Brede Hangeland – i sinne, fordi han satt i studio. Hangeland minnet Isak på det som hadde skjedd. Jeg hørte noen lyder. Han lå der, utslått, med genseren over hodet. Jeg vet ikke om han gråt. Det spiller ingen rolle. Jeg kan ikke huske å ha sett ham så deprimert på mange år. Han klaget på vondt i hodet, på smerter i magen. Det gikk fra vondt psykisk til ekstremt vondt fysisk. Isak klarte knapt å prate.

Etter gårsdagens kamp kan det være fristende å tenke tilbake til lystigere tider, som den berømte kampen mot QPR i 2012.

Han var ferdig. Isak Svegaarden, 16 år, hadde fått følt på en side ved Manchester City som han ikke hadde opplevd før. I 2012, da Agüero reddet City fra det pinlige, var han bare ni år. Han gråt gledestårene sine, men jeg er usikker på om han hadde tatt et nederlag som han gjorde 17. april 2019, mot Tottenham.

Det gjorde vondt å se. Stadig var jeg innom rommet hans, som er dekorert med Manchester City, for å se en lysning, eller noe jeg kunne gjøre.

– Jeg vil sove, sa han bare. Jeg slukket lyset og la dyna over gutten min. Jeg ble stående og se på han i noen sekunder, tenkte: Det er jeg som har påført han alt dette. Litt tidligere prøvde jeg å fortelle om ting jeg hadde opplevd, som nedrykk til nivå tre etter SEIER 5-2 bort mot Stoke.

Sergio Agüero hårfint i offside da Bernardo Silva såvidt var borti ballen.

Men det gikk ikke inn. Isak hatet VAR – i går. Han mente Agüero ikke var offside, han sier han ikke klarte å se at City-spissen var det.

Agüero var offside. Snu på det: City er videre, og Spurs-spissen Son kommer gjennom og scorer, men VAR tar den lille offsiden hans. Det er vanskelig å klage på det som går din vei, lettere når det går mot.

Manchester City spilte en god fotballkamp mot Tottenham. Men nok en gang så svikter det, defensivt når det gjelder. Det var feil fra en enkeltspiller som startet begge de første baklengsmålene. Men er det tilfeldig at City slipper inn så mange mål i Champions League kontra Premier League?

Siden klubben første gang kom med i Champions League, sesongen 2011/12, har City i snitt sluppet inn 1,32 mål i snitt pr kamp i Europa. På samme tid er snittet på baklengs i Premier League på 0,89. Det gir et snitt i Europa der City slipper inn 0,43 mål mer pr kamp enn i kampene i ligaen.

Det er stor forskjell, og mye av grunnen ligger nok der for at Manchester City, igjen, ryker ut i før semifinalen, for tredje sesong på rad. Mot Tottenham ble det 4-4, mot Monaco for to år siden ble det 6-6 (åttedelsfinale), og mot Liverpool forrige sesong ble det 1-5. 15 baklengs på seks knock-ut-kamper, 2,5 mål i snitt pr kamp.

Det er, naturlig nok, alt for mye – selv for et lag som normalt scorer mange mål selv.

To VAR-avgjørelser gikk imot City i gårsdagens kamp, mens én gikk i favør City i den første kampen mot Spurs. Sergio Agüero utnyttet ikke muligheten da City ble tildelt straffespark etter hands.

Folk kan klage på at dommeravgjørelser er mot Manchester City, at bortemålsregelen er urettferdig: Når alt kommer til alt ble det gjort for mange feil, Tottenham gjorde færre feil, sto imot ineffektive Manchester City (tross fire scoringer), og gikk dermed fortjent videre.

Det siste vi skal gjøre, er å lete etter unnskyldninger. Jeg er allerede ferdig med kampen. Det burde vært semifinale, det ble ut i “kvarten” – igjen.

Bare jeg får Isak på beina til helgen kommer, så skal nok dette gå bra. Han reiser seg.

Det samme kommer Manchester City til å gjøre.

Relaterte saker

12 svar

  1. Blameis sier:

    Enig i at begge VAR-situasjonene virket riktig håndtert. Dersom jeg skal ta av meg den «lyseblåe» hatten, så tror jeg Liverpool er det eneste laget som kan tukte Barcelona. Det begrunner jeg ut i fra to ting: Spillestilen, og at de har Virgil.
    City tar ligatittelen dersom Tottenham beseires lørdag.

  2. Anonym sier:

    Burde vært 18 års grense (eller kanskje 60 )på denne kampen.
    Slike kamper viser oss at vi kan ikke basere vår livskvalitet på hvorvidt et fotballag vinner eller taper…
    Jeg har vært der Isak er nå, selv om det ikke var så mange oppturer da jeg var 16. Det jeg kan si i dag er at alle disse tunge dagene, etter sure tap, egentlig var bortkastet tid…..om dere skjønner hva jeg mener..
    Livets glede bør ikke basere seg på hvorvidt en ball treffer stolpen eller går inn….

  3. John Akse sier:

    Ja dette var en tung kamp å fordøye, pleier å riste av ett tap ganske fort men etter den vannvittige avslutningen med opp og nedtur selv om begge VAR avgjørelsene er riktig så slet eg for første gang med å sove pga en fotballkamp. Boken «fra mål til ytterste fortvilelse» mener eg bestemt handler om SK Brann, det andre laget i mitt hjerte og likhetene mellom klubbene er mer enn 44 år mellom seriegull 3 og 4. No gjelder det å snu det negative til lørdag, då er det heldigvis ingen bortemålsregel å tenke på, come om city💙

  4. Anonym sier:

    Tap og vinn må takle begge deler uansett alder;)

  5. Jan Henning Andersen sier:

    I en alder av 58 hadde jeg ikke en ulik reaksjon som Isak, denne kampen satt hardt i, og jeg brukte natten på å få den ut av systemet. Typisk city er et slitt uttrykk etterhvert for oss som har levd en stund, men gud bedre for noen fotball opplevelser dette laget har gitt oss de siste årene, kampen i går var intet unntak. Allerede på lørdag er vi tilbake igjen og setter press på Liverpool. PL er og blir viktigst.

  6. Jakob Berge sier:

    Denne kampen er nok den mest følelsesmessige himmel og helvete jeg har hatt som City fan. Mye pga betydning, og det siste annulerte målet. Er noen få år eldre enn Isak men føler meg igjen i mange pkt, spesielt det med herselering om lag, jeg var også alltid eneste i klassen som holdt med City siden 1kl. Jeg blir dessverre litt for lett provosert av folk på Twitter osv og kaster meg i diskusjoner (har nok mye med barndommen å gjøre), men på det området har jeg mye å lære av herr Svea. On the bright side- så skal Liverpool få kjørt seg i CL, mens vi kan fokusere på PL for alle penga.

  7. Har du vurdert å fortelle Isak at dette var en seier for fotballen? Prøve å gi et perspektiv som betyr mer enn seier og tap. At det er mer enn penger som betyr noe.

    At en og annen gang kan et lag som har satset på ungdommen og egenproduserte spillere slå bloddopede lag som er under etterforsking for mange brudd på de økonomiske reglene i fotballen. Når det sprøytes inn så mange milliarder pund i en fotballklubb som det City har fått (og ikke skapt) så kan man med rette kalles en kjøpeklubb. For all del, det spilles veldig pen fotball, men det blir ikke ekte på samme måte som om man skaper det selv.

    Hilsen Fotballromantikeren

  8. Romantikeren sier:

    Det er ekstremt stor forskjell på hvordan noen lag har fått sprøytet inn skitne penger og har kjøpt seg til suksess, mens andre lag har bygd stein på stein og gradvis bygd seg opp (Spurs det beste eksempelet) vha. en god del unge og egenproduserte spillere. Det betyr mer for meg som supporter når det er gjort på denne måten, og det er noe jeg mye mer føler en stolthet for. Men det betyr ikke at andre ikke har lov å føle det på en annen måte.

    • Marius S sier:

      At Tottenhams nåværende måte å gjøre ting er fantastisk, er hevet over tvil, men her er det uhyre lett å bli historieløs. Akademiet til Spurs var et skjellsord i veldig mange år, og det er først med Harry Kane at dette har snudd. Mye av grunnlaget til dagens Tottenhamutgave ble også lagt av Harry Redknapp. Han er vel ikke kjent for å være tilbakeholden på overgangsmarkedet, ei heller satse på ungdommen. Hadde jeg vært deg ville jeg holdt meg til være stolt over å være Spursfan, og latt være å hovere. Med dagens kortsiktige perspektiv, og pengegalopp, i fotballen vil du fort få kjenne at svingdøra treffer deg i ryggen.

  9. Romantikeren sier:

    Var ikke noe forsøk på å hovere, bare min mening. Jeg vet godt at det er minst et par lag (inkludert City) som p.t. er bedre enn Spurs i PL.

    Spurs kommer til å bruke mer penger etterhvert om de greier å komme seg til CL jevnlig og den nye stadionen genererer bra med penger, men da har man jo skapt det selv, fra driften. Jeg ønsker ikke at en styrtrik eier bare skal pløye inn enorme pengesummer.

    Lykke til med innspurten i PL.

  10. Per Arve Stenødegård sier:

    Dette var jævlig surt men livet går videre. Og som Citysupporter så ligge garantert oppturer like rundt hjørnet. Og har gjort det mye på lignende om ikke fullt så dramatiske måter både med slippy Gerrard for ikke å snakke om AGUEROOO. Og om en virkelig er storhjertet så må en vel innrømme at dette ga en vel på mange måter vekk selv og Tottenham fortjente helt klart å gå videre ved at det klaffet med marginene hos de . Men som en vel gjør hver gang når en møter de beste i europa i innspurten i cupen så lar en seg beseire på tellefeil og i det hele noe feil med balansen i laget i kontrafasen som de beste laga utnytter. Selv om en vel denne gangen er mest uheldig med marginene ja.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.