Mannen som overlevde ABSOLUTT alle

Her er mitt møte med Bernard Halford, gjort for halvannet år siden. Jeg er glad jeg fikk møtt han.

Her er det jeg skrev den gangen:

MANCHESTER (STB) – Basically, I am a fan …

Han slår ut med armene der han sitter i kantina i Manchester Citys headquarters. Bernard Halford er blitt 76 år. Men med en hjernekapasitet som en 25-åring og en husk som en elefant, får jeg veldig mye ut av å tilbringe en drøy time med denne mannen mange bruker det slitte uttrykket «Mr. Manchester City» om.

Hvorfor jeg vil møte Bernard Halford og få hans historie? Fordi denne mannen drar Citys historie lenger enn noen annen levende sjel, kanskje med unntak av Tony Book. Bernard Halford kom til Manchester City fra Oldham i 1972.

Og han er der ennå.

Det var Halford som stengte portene på Maine Road for siste gang, i 2003. Han er den eneste i en fotballadministrasjon som har fått være med opp og løfte en pokal (FA-cupen i 2011), og han er den eneste ikke-spilleren som er valgt inn i Manchester Citys Hall of Fame. Bernard Halford har overlevd 30 managere og seks eiere, han har vært med på fem nedrykk og fem opprykk. Han har sett 11 pokaler blitt løftet og har sett rundt 2000 spillere komme og gå ut av portene på Maine Road og Nye Maine Road.

I tillegg er han omstridt. Ikke alle Citys supportere har sansen for Halford, mye skyldes nærheten hans til Peter Swales, en annen grunn er billettkaoset Halford var ansvarlig for foran det skjebnesvangre møtet med Gillingham i 1999.

Etter at han ble pensjonist ble Bernard Halford utnevnt til «life president» i City.

Jeg tror det var Tor Sønsteby som satte meg på ideen, egentlig for ganske lenge siden, at et intervju med Bernard Halford kunne være noe. Og etter at billetter og reise til den første hjemmekampen mot Everton var bestilt, begynte hjernen min å jobbe: Bernard Halford. Hvor får jeg tak i han?

Det viste seg å være vanskelig, på et vis. Og enkelt, på en annen måte. Tor mente jeg skulle sende han en mail på City-adressen. Det gikk ikke. Halford hadde ingen mail.

Rådyr var gode nå, og jeg kontaktet vår president, og han jeg nå vil kalle min venn, Peter Barnes. Poenget her ble at jeg sendte mail til en som satt på kontoret ved siden av Halford. Så skulle han vise den til hovedpersonen.

Akkurat.

Dagen etter gjorde jeg en klassisk Svea-tabbe: Hadde telefonen på lydløs. Som vanlig. Det er bare blitt sånn, siden det ringer så mange mennesker: Jeg må sile, «send melding», pleier jeg å skrive til dem som ikke får svar.

Men her var det et ubesvart anrop, fra et hemmelig nummer.

Og det var lagt igjen beskjed på svareren min.

Det er her jeg havner 20 år tilbake i tid, da sjefsspeider i Manchester City, Jimmy Frizzell, ringte meg og la igjen beskjed. Det var umulig å høre hva han sa. Da jeg fikk kontakt med han, hørtes det ut som han sovna under samtalen. Dette ble til Frizzzzzzzzel-time. Tor og jeg har ledd mye av dette.

Og nå hadde jeg samme problemet, med Bernard Halford: Det var nesten umulig å tyde hele meldingen hans. Men jeg forsto såpass at jeg hadde fått en avtale, tidspunktet forsto jeg, men sted og telefonnummeret hans var umulig å tyde.

I tillegg gikk mailen min til helvete, ja hele telefonen meldte seg ut.

Så der satt jeg da, på vei til Lillehammer på fest, og ingen mulighet til å få svart. Klassisk Svea-flaks.

Peter Barnes ble redningen – igjen. Så jeg fikk riktig nummer, og til slutt fikk jeg sendt Bernard Halford en melding om at jeg kom, 11:30 mandag.

Right.

Men Manchester City er blitt en stor klubb, med mange lokaler. Jeg ante ikke hvor jeg skulle møte mannen på 76 år. Da jeg endelig ble vist til hovedkvarteret til administrasjonen i klubben, var Halford borte, sporløst.

– Han pleier å forsvinne iblant, sa en kvinne i resepsjonen. – Vi skal lete etter han, for han svarer ikke på telefonen sin heller.

Igjen fikk jeg Frizzzzzzell-følelsen. De kom jo fra samme klubb også, Oldham, og de var gamle. Kanskje hadde Halford sovna på jobben, hadde han gått seg vill, og husket han avtalen vår?

Jeg hadde jo ikke peiling.

Men plutselig – der står han. Jeg blir ropt gjennom et par sikkerhetskontroller, og så nærmer vi oss. Han tar meg i hånda, han er høflig, viser meg inn i en slags kantine, der jeg blant annet får øye på Brian Marwood med en gang.

– Coffee? Spør Halford. Han hadde jo tittelen «sekretær» i mange år, så han kan kanskje dette med kaffe. Jeg sier takk og får en stor kopp i hånda.

Jeg forteller litt om meg selv, sånn at han (også) skal skjønne at dette er en nutcase, i positiv forstand. Han er rolig, virker veldig hyggelig – og er observant.

Bernard Halford.

Bernard Halford så sin første Manchester City-kamp rett etter krigen, «med min onkel, i 1949», og var allerede da hektet. Han jobbet lenge i Oldham, men da muligheten til drømmejobben kom, i 1972, var det bare et svar: Yes.

Hvorfor vet jeg ikke, men jeg starter med å spørre om Maine Road, og hans siste arbeidsdag der. Fordi jeg regner med at det betyr mye for han.

– Very emotional, svarer Bernard Halford. Han svelger faktisk litt tungt, forteller at han var sistemann ut, den siste som låste, den siste som forlot Citys hjemmebane fra 1923-2003.
– Det var en ære å være sistemann. Men det var vondt. Det hadde vært hjemmet mitt i over 30 år. Jeg tenkte på alle de store spillerne jeg hadde sett der. Og jeg elsker fortsatt Maine Road.
– Savner du Maine Road?
– Ja. Men her er fremtiden. Det er fantastisk her på vårt nye, flotte stadion også, sier Halford.

Samtalen skifter retning flere ganger. Det blir ikke helt kronologisk. Bernard Halford har mye på hjertet.

– Hvordan var Peter Swales – egentlig?

Halford blir stille. Tenker før han svarer.

– Han var en god mann, og Peter Swales elsket Manchester City. Det som skjedde var en tragedie, og det gikk ut over mange, mest Peter og familien hans.

– Jeg fikk mye kritikk for at jeg støttet han. Men min jobb var å støtte den sittende formannen. Og det gjorde jeg, i 21 år. Jeg måtte være sterk, fordi motstanden mot han var så sterk. Vi kranglet skikkelig en eller to ganger, ellers var vi alltid gode venner.

– Noe av det mest triste med all hetsingen av Peter Swales, var at det gikk ut over klubben. På Maine Road var spillertunnelen på et sted der du veldig lett hører publikum lenge før kampstart. Og spillerne fikk med seg «Swales Out»-ropingen. Det hjalp jo ikke på stemningen. Og jeg vet også at flere unge, talentfulle spillere ikke ville til City på den tiden fordi det var for mye uro.

– Det var voldsomt til stress, og jeg måtte ta meg av alt. Det var malt «Swales Out» over alt, og det måtte bort. Vi brukte mye tid på sånt.

Bernard Halford vet hvorfor Peter Swales døde, rett før Manchester City rykket ned i 1996:

– Stresset tok livet av Peter Swales, sier Bernard Halford.

Han forteller om et fantastisk forhold til Malcolm Allison. Og så kommer det noe interessant: Bernard Halford forteller at han nå er inne i sin 58. sesong med Manchester City (siden 1949 der altså), og at han har hatt et fantastisk forhold til samtlige 31 managere han har jobbet med – bortsett fra en.

Det har jeg sett han har sagt i intervjuer tidligere. Men han har aldri sagt hvem denne ene manageren er, han det ikke gikk an å komme over ens med.

Men plutselig sier han det.

– Vet du hvem jeg ikke kom over ens med? Det er en god historie, sier Bernard Halford. Så kommer han opp med – Ron Saunders.
– Ron Saunders var manager her i fem måneder. Det var seks måneder for lenge, mener Bernard Halford.
– Hva var galt med Saunders, han fikk jo suksess med Aston Villa etterpå?
– Ja, men han var umulig å komme på talefot med. Han snakket ikke med folk. Han lyttet ikke. Og han likte ikke de etablerte spillerne, stjernene våre som Lee, Summerbee og Marsh. Det ble så betent at spillerne ba meg snakke med Saunders. Så jeg banket på døra hans, ba om noen ord, så svarte han ikke. Jeg forklarte at han var nødt til å skjønne at Manchester City hadde spillere som hadde hatt suksess, som var landslagsspillere og som ikke ville bli behandlet som barn. Vet du hva han svarte? Jo, han svarte han at han visste hvordan han skulle håndtere sånne spillere, fordi han hadde håndtert Ron Atkinson da han spilte i Cambridge … har du hørt? Han hadde håndtert en middelmådig spiller på nivå to, så derfor visste han hva han skulle gjøre med Lee og Marsh. Det kunne jo aldri gå.
– Roberto Mancini – det hevdes at han var ganske vanskelig også?
– Ja, Robertos problem var at han ikke brydde seg nok om alle, han var veldig nær støtteapparatet sitt. Men han ble oppfattet som kald av mange andre i klubben. Trist. Jeg hadde et meget godt forhold til Roberto Mancini, en meget bra mann.

Halford forteller om flere av de andre managerne han har jobbet med, og han nevner Howard Kendall som mannen han er hundre prosent sikker på ville tatt City tilbake til toppen – hvis han hadde blitt i klubben.

– Vi ville vunnet noe med Howard. Og han var fantastisk å jobbe med. Men det er en ting jeg tror folk ikke vet: Jeg snakket Kendall vekk fra å si ja til jobben som England-manager etter Bobby Robson. Jeg fikk han til å forstå at han måtte ha en jobb der han daglig var i kontakt med spillerne sine. Etter hvert forsto han det, sa nei, ble i City mens Graham Taylor ble landslagssjef.

Halford sier at han lærte mye av Ron Saunders-episoden, og noe har han videreført som en slags mentor og samtalepartner for sin gode venn Uwe Rösler.

– Jeg sa: Uwe, hvis du blir manager, da må du behandle spillerne sånn som du ville bli behandlet. Jeg tror han lyttet. Uwe har klart seg bra, sier Bernard Halford.

Da vi sitter der og prater, hører jeg plutselig en kjent stemme: Det er Martin Tyler som bryter gjennom lydmuren med «Agüeroooooooooooo» – og stemmen kommer fra Bernard Halfords telefon: Han har Tyler og Agüero som ringetone …

Han smiler når han tar telefonen, avslutter raskt og går tilbake til samtalen vår.

Bernard Halford ble 77 år.

Bernard Halford forteller at når han ser David Silva spille fotball, så tenker han på Bobby Johnstone, Citys skotske spiller som spilte to cupfinaler på to år midt på 1950-tallet.

– De har/hadde begge noe jeg kaller «ventepasning». De holder igjen pasningen. De ligner veldig på hverandre. Bobby Johnstone var en fantastisk spiller.
– Andre du vil nevne av spillere?
– Dave Watson. Beste stopperen City har hatt. Colin Bell, en av de beste jeg har sett. Paul Lake – en tragedie. Han ville kanskje blitt den beste av dem alle. Men husk, selv i dårlige tider, har City hatt profiler og stjerner. Vi hadde Mark Woosnam, som var superstjerne i to idretter og som var kaptein i den første kampen City spilte. Vi hadde Billy Meredith, den første superstjernen i engelsk fotball og den som startet spillerforeningen. Vi hadde Peter Doherty, de som så han mener han er Citys beste gjennom tidene. Vi hadde Bert Trautmann, Don Revie, Ivor Broadis, sterke personligheter og spillere. Det har alltid vært sånn i City. Selv når vi var på vårt verste, på 1990-tallet, så hadde vi spillere som Uwe Rösler og Giorgi Kinkladze. Mot Wimbledon en gang slo Gio tunnel på Vinny Jones. Han svarte med å slå Gio i magen. Det var eneste måten å stoppe han på. Og Jones var en stygg spiller.

Bernard Halford hadde fram til 2013, ansvaret for å fullføre overgangspapirene. Han forteller om overgangen til Paul Stewart, som han er stolt av.

– Tottenham ville kjøpe Paul Stewart. Det var greit, men jeg satt med en følelse av at Paul ikke ville stoppe i Tottenham. Jeg tror jeg var den første som fikk med en videresalgsklausul, og det var på Stewart-overgangen. Jeg husker jeg var på ferie da Stewart ble kjøpt av Liverpool og City fikk penger for spilleren da også. Det gjorde godt.
– Du var der da City kjøpte Steve Daley for den sinnsyke summen £ 1 467 500 i 1979. Kan du oppklare, fortelle hva som egentlig skjedde der?
– Vi hadde ønsket oss Steve Daley i et år, men Wolves ville ikke selge. Steve Daley er en fantastisk gutt, jeg liker han veldig godt, og han var en bedre spiller enn han fikk vist i Manchester City.
– Men – hva skjedde? Hvorfor ble summen så høy?
– Jeg husker bare at overgangen plutselig kom helt ut av kontroll, og det skjedde raskt. Det startet på £ 650 000. Men det bare økte og økte. Malcolm og Swales. Jeg vet ikke hvem sin skyld det var til slutt. Men summen er egentlig £ 1,1 M. Resten ble lagt på i ettertid, med skatter og det hele. Derfor den veldig høye summen.
– Vi kan vel si at Daley ikke var verd pengene?
– Han taklet ikke overgangssummen. Han taklet ikke å være Englands dyreste spiller. Jeg husker da han skulle presenteres, så måtte Tony Book og Malcolm svare på alle spørsmål. Steve hadde frosset, han klarte ikke prate, svare. Han var stum.

Bernard Halford forteller at hans verste mareritt er Halifax borte i FA-cupen, i 1980. Det er hans verste opplevelse som City-supporter.

– Halifax var nummer 92 i ligasystemet. De slo oss ut av FA-cupen. Det skal ikke skje. Det var bare pinlig. Og enda verre var det å høre på Halifax-lederne under middagen etterpå.
– Hva husker du fra nedrykket i 1983, da David Pleat fikk sine minutter i solen?
– Det jeg husker, er at det skulle være supporterfest etter kampen, som en avslutning på sesongen, en slags «Dinner Dance». Jeg satt og gråt da supporterleder Frank Horrocks dro i gang «Boys In Blue». Det var helt jævlig.

Men så forteller Halford en bisarr historie – om David Pleat, manageren for Luton den dagen i 1983, han som løp ut på banen, i trang dress, da Luton hadde klart seg og City var nede.

– Jeg traff David Pleat her for en stund siden. Han fortalte at han hadde blitt tilbudt 2000 pund for skoene han brukte i den kampen i 1983. Skoene!

Selv må jeg få legge til at jeg er glad det ikke var dressen. Jeg hater den Pleat-dressen mer enn det meste. Det er den verste opplevelsen i mitt City-liv.

Men tilbake til Bernard Halford. Og min nemesis – Malcolm Allison.

– Hva hadde skjedd med Malcolm Allison da han kom tilbake i 1979?
– Malcolm – en fantastisk mann. Men han prøvde å bygge det nye, engelske storlaget, som han hadde gjort i 1965. Men det var en annen tid, og spillerne han hadde igjen etter ryddesjauen, de var ikke gode nok. Og det var heller ikke de han kjøpte. Finansielt var det en katastrofe. Og klubben kom seg egentlig aldri etter at han hadde vært her. Han solgte aller spillerne med «flair», og han solgte vår rock, Dave Watson. De lot seg ikke erstatte, som han hadde klart 15 år tidligere. Men treningsmetodene hans var fortsatt briljante. Det skjønte ikke spillerne før senere.
– Ville Manchester City hatt to seriemesterskap til, hvis Colin Bell ikke hadde blitt skadet?
– Definitivt. Helt sikkert i 1976/77. Husk at vi var en scoring, eller en seier fra å være likt med Liverpool den sesongen. Dave Watsons selvmål på isen på Maine Road før jul i 1976 gjorde at det ble 1-1, ikke 1-0 til City. Colin Bell ville selvsagt utlignet den forskjellen. Han spilte ikke en kamp den sesongen.

Jeg må spørre litt om nåtid også.

– Helt ærlig, hvor tror du Manchester City hadde vært i dag hvis araberne ikke hadde kjøpt klubben i 2008?
– Det som har skjedd nå ville aldri ha skjedd uten dem. Se rundt deg. Det er helt fantastisk. Men hvor hadde vi vært? Tja, jeg tipper et jo-jo-lag, som kanskje hadde vunnet en cup iblant. Noe sånt. Men aldri som vi er i dag, aldri.
– Hva tenker du om denne sesongen?
– Jeg gleder meg bare. Jeg gleder meg alltid til en ny sesong, sier Bernard Halford.

Jeg tar noen bilder. Det er tid for å bryte opp. Han har to meldinger til meg før jeg går:

– Husk at jeg er villig til å komme til Norge og supporterklubben deres – når som helst. Bare si fra.

– Og hils sønnen din. Han bør komme hit ofte, sier Bernard Halford, smiler, tar meg i hånda og sier høflig «goodbye».

Nå hører det med til historien at jeg fortalte Halford litt om Isak og «flaksen» hans.

Men alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

I hvert fall fram til kamp.

For da, uten Isak Svegaarden ved min side, vant selvsagt ikke City.

Men Bernard Halford – det var verd ventetiden.

Relaterte saker

1 svar

  1. Tor Sønsteby sier:

    Flott Svea. – Her er hva som blir gjort fra offisielt hold:

    It is with real sadness that I write to inform you that Bernard Halford, former Club Secretary, Manchester City Life President and Supporters Club Life Vice President has passed away. He was 77 years old.

    A full statement has been provided on the Club website via the link below:

    https://www.mancity.com/news/club-news/club-news/2019/march/bernard-halford-passes-away

    I have of course passed on our thoughts to Karen, Bernhard’s wife, along with all family and friends on behalf of all at The OSC

    Kevin Parker

    General Secretary, OSC

    Manchester City FC Supporters Club (1949)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *