94:08 – The Final Cut

For veldig mange City-supportere står 93:20 der som det største, det ultimate klimaks, den beste opplevelsen – Agüeros vinnermål mot QPR i 2012 kan aldri bli slått. Mener veldig mange.

Og det er lett å forstå. Det var en opplevelse for evigheten. Agüero vil for alltid stå der som helten over alle helter. Scoringen, tre minutter og 20 sekunder inn i de fem overtidsminuttene, vil aldri bli glemt.

Selv kommer jeg aldri over 94:08. Det er mitt tidspunkt. Det er Dickov-time. Det er min sterkeste og mest spinnville opplevelse i fotball – gjennom mine 56 år.

I dag så jeg gjennom kampen igjen, og så leste jeg gjennom opplevelsen min, beskrevet i boken min “Vi som vokste opp under Keegan” som ligger på manchestercity.no. Jeg drømte meg tilbake til den varme dagen, 30. mai 1999. Og siden det er 20 år siden om et par måneder, så fikk jeg lyst til å hente fram dagen, kampen – og opplevelsen. Og dele den med dere.

Kapittelet “Tilt” starter omtrent sånn:

Pink Floyds konseptalbum The Final Cut fra 1983.

Jeg kikket inn i klesskapet mitt mens Pink Floyds The Final Cut gikk gjennom tak og vegger hjemme på Stovner. Ikke akkurat oppløftende musikk. Kanskje den mest destruktive og depressive av alle Pink Floyds mesterverk – og min favoritt, selvsagt.

En blå trøye med Brother på brystet lyste opp i en ellers dyster samling klær. Jeg rev den til meg så kleshengeren smalt i gulvet. Den drakta fikk duge – i noen timer.”

Jeg husker at jeg ikke hadde reist til Wembley fordi Norge spilte landskamp samme dag som City spilte. Det var grunnen til at jeg ikke kunne reise. I dag skjønner jeg ikke at jeg bare gjorde det – uansett.

Med den slitne City-skjorta under jakka, ankom jeg i hvert fall Akersgata 55. Uroen inni meg var voldsom. På et vis var det pinlig at Manchester City i det hele tatt var på nivå tre i divisjonssystemet. Det var en vanskelig tid for en som var glad i Manchester City. I 20 år hadde klubben skutt seg selv og supporterne i bein og armer så mange ganger at klubben var sett på som en god spøk.

Jeg husker at jeg var i dårlig humør. Kanskje var det ikke humøret, men psyken, som var dårlig. Jeg var i hvert fall grinete.

Jeg skrev – den gangen:

“I redaksjonen på jobben var alt normalt. Folk drev med sitt. Jeg kastet jakka, fant en stol, og satte meg til rette. Ikke godt til rette, til det var mage og hode og kropp altfor urolig.

– Hva er det du skal se nå? Husker jeg en spurte.
– City, svarte jeg.
– Spiller de nå?
– Ja, svarte jeg kort. Gadd ikke forklare mer. Jeg tror han holdt med United han og, som alle de mellom 16 og 20 som hadde begynt som såkalte red-asser hos oss gjorde.
– Skal du ikke på Ullevaal?
– Jo da. Senere.

Det var da voldsomt til mas. La meg være i fred, tenkte jeg. Klarte ikke sitte stille. Der angrep Gillingham. Det var da som faen. De dominerte. City så bare dumme ut der de spilte i sine gule og svarte drakter, uten mål og mening. Hvordan i alle dager fant noen fram til kombinasjonen gult/svart i en klubb som aldri ble assosiert med disse fargene…?”

Citys nå legendariske gul- og svartstripete bortedrakt fra 1998/99-sesongen.

Jeg har den gul/svarte drakten i skapet mitt. Den gangen syns jeg den bare var fæl. Men i dag betyr den noe. Det var på mange måter den oppturen til Manchester City startet med – uansett hvor stygg den egentlig er …

En gjennomgang av kampen i dag viser at det var jevnt (sjokkerende å tenke på, egentlig). Vince Bartram, Gillingham-keeperen, reddet fra Kevin Horlock tidlig. Carl Asaba scoret, men ble avblåst (korrekt) for offside.

Etter 61 minutter ble Andy Morrison (skadet) og Michael Brown byttet med Tony Vaughan og Ian Bishop. Håpet var mer kreativitet.

Etter 75 minutter skjøt Shaun Goater i stolpen. Bartram reddet fra Terry Cooke litt senere. Gillingham hadde et par sjanser til. Det var en åpen kamp.

Og det så ut til å ende 0-0. Det mange glemmer er at det sto 0-0 helt til det 81. spilleminutt.

I boka skrev jeg:

“Jeg ble revet ut av tankerekken min. Skulle ikke dette gå heller? City ble presset over. Jeg gikk tilbake til plassen min. Måtte bort fra helvete. Hva i alle dager gjorde jeg her? Dette var verre enn å være på Wembley dette. For mange forstyrrelser. Tilbake igjen. Satte meg. Latet som det ikke betydde så mye.

– Sitter du på en billett til landskampen? Det var en brysom kollega som kom forbi. Jeg reiste meg kjapt, så ned på stolen min – og svarte i kjent stil at jeg aldri sitter på billetter. Han så oppgitt på meg. Herregud så barnslig svar. Men jeg gadd ikke. Hvem faen brydde seg om billetter nå? City spilte jo for livet.

Der scoret – Gillingham. Jeg vred meg i stolen. Var det mulig? Ja, selvsagt. Alt var mulig med dette laget. Jeg så bort, kom med en dårlig vits. En ung gutt så på meg. Blikket hans sa ”stakkars deg”.

Jeg stirret apatisk inn i skjermen. Hva var det jeg kastet bort tida på?

2-0 Gillingham nå. Hei og hå. Jeg lo – litt sånn hysterisk. En slags forsvarsmekanisme kanskje. Vet ikke. Spilte ingen rolle. Det var slutt, over og ut, finito. En ny sesong i 2. divisjon ventet. Jeg visste ikke om jeg gadd dette mer. Kanskje gå i dvale jeg og, som mange United-supportere gjorde når de ikke vant noe hver sesong.”

Svea var ikke alene om å være langt nede etter at Gillingham hadde gått opp i 2-0 og kampen nesten var slutt.

Scoringene, først til Carl Asaba og deretter til den fremtidige City-spissen Robert Taylor kom i det 81. – og det 86. spilleminutt. På TV sa kommentatoren: “Gillingham are surely there now. Bye bye division two …”

Ikke så rart. Det var igjen under fire minutter, City lå under med to mål, og det var ikke stort å legge til for. Rett før scoring nummer to brukte Joe Royle sitt siste bytte: Lee Crooks gikk ut, Gareth Taylor kom inn.

Apatien tok meg. Jeg var knust, innvendig. I boka skrev jeg:

”Jeg bryr meg ikke, jeg bryr meg ikke” sa jeg inni meg mens jeg fant fram jakka mi, med tårer i øynene. Ullevaal stadion neste. Landskamp. Jobb. Jo da, det var bedre å komme seg vekk fra skjermen. Det var jo uansett bare et par minutter igjen.

Jakka var på. Jeg skulle bare ha med meg den fullstendige ydmykelsen det var å høre sluttsignalet før jeg satte meg i bilen retning Ullevaal. Det kalles selvpining, og kanskje er det City som har gjort meg sånn. Selv om du vet det går til helvete, så må du oppleve det. Være der, se det. Få det enda vondere enn du har godt av. Bli tråkka helt ned i søla, selv om du kunne løpt for lengst og unngått den verste ydmykelsen.

Ikke denne karen nei. Her skulle den siste dråpen av den sure sitronen presses ut rett i ansiktet mitt. Det hadde jeg da bare godt av, eller hva?”

Det som deretter skjedde, har jeg, 20 år senere, fortsatt ikke klart å forstå. Det er vel bare i et så uforutsigbart spill som fotball at noe sånt kan skje. Jakka var, som beskrevet, på. Jeg sto med nøklene til bilen i hånda.

Kevin Horlock satte inn returen som la grunnlaget for at City kunne komme tilbake.

Så, ut av ingenting, scoret Kevin Horlock på en retur etter en god involvering fra Shaun Goater. 89:44 var tiden – altså, normalt sett, for sent. Derfor reagerte jeg heller ikke. Ble faktisk enda litt mer grinete, fordi én scoring var meningsløst. 0-2 var bedre enn 1-2. City var uansett på vei mot nye oppgjør mot York i 1999/2000-sesongen.

Mark Halsey var dommer den ettermiddagen på Wembley. Han la til fem minutter. Jeg skjønte ingen ting, annet enn at fem minutter faktisk er litt tid. Så jeg ble stående. Jeg var nødt til se til det var slutt. For følelsen var der: Vi hadde fortsatt ikke sett “The Final Cut”…

Jeg sjekket nøye da jeg gikk gjennom dette: Det er spilt fire av de fem tilleggsminuttene da Gerard Wiekens får ballen etter et innkast av Terry Cooke. Wiekens går noen skritt, peker – og sender en planlagt ball opp mot han som er kommet inn kun på grunn av én ting: Gareth Taylor skal vinne hodedueller.

Taylor går opp, vinner duellen, det blir en ny duell, og ballen havner hos Shaun Goater. Han prøver å avslutte, det blir et slags samspark med en Gillingham-spiller – og ballen spretter ut mot høyresiden inne i 16-meteren. Det er spilt 94 minutter og seks sekunder da Paul Dickov får ballen.

Han har ingen valg: Han må treffe nærmeste kryss, forloveren hans, Gillingham-keeper Vince Bartram er på vei fram for å gjøre målet mindre. Dickov må skyte med en gang, og han må treffe, over hodet på kompisen – og opp i hjørnet.

Aldri har to sekunder gått saktere i mitt liv.

Paul Dickov i ekstase etter å ha reddet Manchester City fra en ny sesong på nivå tre.

Så skyter Dickov – i mål. 94:08. 2-2. Det er da ikke mulig? Blir det blåst for et eller annet? Jeg husker jeg tenkte alle mulige negative tanker. Men nei, Dickovs jubelscener, ned på kne, skliende mot City-benken blir stående. Jeg blir også stående. Tørr i halsen. Svelger tungt. Får en tåre i øyekroken, men gjør ikke noe ut av det: 2-2 holder jo ikke det heller.

“What is it with Manchester”, roper kommentatoren – siden Manchester United har scoret to overtidsmål i Champions League-finalen bare fire dager tidligere

Et minutt og 46 sekunder etter Diclov-scoringen, blåser dommer Mark Halsey av. Ekstraomganger. Der skjer det kun to ting: Nicky Weaver, Citys 19 år gamle keeper redder en flause fra Tony Vaughan – og Gillingham skulle kanskje hatt straffe da Jeff Whitley sklir for å hindre et innlegg.

Ballen treffer hånda hans. Det er fem minutter igjen av ekstraomgangene. Jeg holder pusten – dommer vinker spillet videre.

Straffespark. Det finnes ikke noe bedre – hvis du vinner.

Det finnes ikke noe verre – hvis du taper.

Kevin Horlock, mannen som faktisk reddet muligheten i denne kampen med scoringen sin, er førstemann fram for City. Scorer sikkert – 1-0.

Paul Smith går fram for Gillingham. Nicky Weaver “henger igjen” beina når han kaster seg til høyre. Smith treffer den venstre foten til Weaver – som kan juble over en redning. Fortsatt 1-0 City.

Paul Dickov, den hittil største helten, går fram: Skuddet går stolpe, stolpe – og ut. Dickov fortviler. Han vet han kan ha ødelagt det han selv skapte.

Adrian Pennock går frem. Og skyter langt utenfor. Kan dette gå da? City leder fortsatt 1-0.

Terry Cooke er neste. Sikker straffe – 2-0 City nå. Håpet stiger.

Men så scorer Andreas Hässenthaler for Gillingham. Trygg straffe, Weaver sjanseløs. 2-1 City nå.

Richard Edghill neste. Mannen hadde aldri tatt en straffe i sitt liv. Han skyter – og ballen kliner seg enda mer i krysset enn det Dickov klarte på overtid. 3-1 City nå.

Ansvaret er nå på Guy Butters. Han tar fart – og så eksploderer det …

Det tilter for Nicky Weaver som legger ut på tidenes æresrunde på gamle Wembley.

I boka mi skrev jeg:

“For meg smeltet fiksjon og virkelighet sammen de siste minuttene på Wembley. Nicky Weaver reddet alle straffesparkene. Han gjorde sikkert ikke det, men for meg gjorde han det. Og mens unge Nicky startet på tidenes æresrunde på ærverdige Wembley stadium i London, med hele City-laget etter seg, tiltet det for middelaldrende meg.”

Det er her altså passifisten Svea, en av verdens roligste personer i de fleste situasjoner, viser at også jeg kan klikke. Beskrivelsene i boka har fått mange av mine lesere til å smile, riste på hodet – og måpe.

Jeg skrev:

“Jeg vet jeg burde vært glad, jublet – og strukket armene mot skyene da Weaver reddet den siste straffen. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sint. Så sint at folk rundt meg nærmest var i sjokk. Jeg husker lite av det selv, gikk på en måte ut av mitt eget skinn. Opp av stolen. Bort til en bokreol. Og så begynte jeg å slå. Slå, slå, slå. Jeg slo bokreolen omtrent i filler. Etterpå oppdaget jeg at hånda hadde hovnet opp, men det fikk gå.

Så sparket jeg til den stolen jeg hadde opplevd galskapen på. Stolen velta, jeg hoppa rundt med knyttede never og ropte ”helvete, helvete – ja, ja, ja! Faen, ja, faen i helvete!!!!” Primitivt og fint….

Jeg gjorde alt det jeg hater ved fotballsupportere; gikk amok. Heldigvis stoppet det ved inventaret. VGs mennesker forble uskadd.

Andy Morrison og Nicky Weaver i ellevill jubel etter å ha rykket opp.

På jobben stoppet arbeidet for noen sekunder. Hva i himmelens navn var det som skjedde? Noen lo, andre ristet på hodet. Jeg ropte igjen. Enda høyere denne gangen. Blikket mitt så sikkert smart ut. Håret sto rett opp. Kinnene var nok røde, som de pleide når jeg ble opphisset. Men jeg brydde meg ikke. Ingen skjønte hva som foregikk, naturlig nok. Hvordan forklare et raserianfall etter en SEIER i en fotballkamp?

Men det var nok nå. For første gang på Gud-vet-hvor-lenge hadde Manchester City vunnet en avgjørende fotballkamp. 25 år med frustrasjoner rant ut. Alt innestengt raseri, alle nederlagene, alt kom ut på samme tid. Det var vel fortrengt og sperret inne for lenge. Hadde en lege sett meg tilte, ville han garantert skrevet ut en sterk anbefaling om innleggelse på psykiatrisk avdeling. Blakstad, Reitgjerdet, Gaustad – kom med ham…”

Jeg husker at jeg, sent på kvelden, vandret hvileløst omkring i Oslo sentrum, helt alene. Jeg var helt tom innvendig. Hadde egentlig lyst til å prate med noen om det, men lot være. Hadde lyst på en øl, men lot det være også.

Jeg var glad – på min rare måte.

Vinnere av play-off-finalen i Nationwide League Division 2 sesongen 1998/99: Manchester City.

Og snart 20 år senere står det der, fortsatt, som min største og sterkeste, og mest sinnssyke, opplevelse. Jeg gråter en skvett når jeg skriver dette. Hårene reiser seg på armene mine. Jeg er så glad jeg fikk oppleve de dypeste dalene med dette laget – og som ble starten på noe.

Takket være Kevin Horlock, Paul Dickov – og Nicky Weaver.

I ettertid – kanskje – de tre viktigste personene i Manchester Citys nyere historie.

Hadde klubben tålt en sesong til på nivå tre? Ganske sikkert. Men det ville tatt tid å komme seg igjen. Kanskje hadde ikke Keegan kommet. Kanskje hadde ikke eiere fattet interesse for Manchester City – hvis det ikke hadde vært for Horlock, Dickov og Weaver, 30. mai 1999.

94:08 – The Final Cut.

Takk for oppmerksomheten.

Relaterte saker

4 svar

  1. Tak for dejlig tur ned af mindernes allè. Wembley 1999 er også den oplevelse der betyder mest for mig. De… https://t.co/oDOpYTT1F8

  2. Geir Sandnes sier:

    Herlige minner. Valgte bort å følge med. Jeg var helt likegyldig til hele scenarioet. Men i ettertid , noen timer seinere, så begynte betydningen å sige inn. Fotball setter igang mange rare mekanismer hos oss supportere.

  3. Erik Unaas sier:

    Utrolig beskrivelse, Svea, jeg husker også den kampen som i går – og hvor jeg var, men ingen spør meg. Bare hvor jeg var da Brå brakk staven.
    Takk for 94:08 nok en gang,

  4. Gunnar Walle sier:

    Takk for denne hærlige rapporten Svea. Sitter og ler med en liten tåre i øyenkroken. Kjenner meg så godt igjen. Jeg gikk ut og kløvde en kubikk ved i ren frustrasjon på 2-0! Orket ikke å se mer så visste ikke at det gikk bra før langt på kveld.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.