Heimebane

LONDON: Wembley er den arenaen Manchester City har spilt på flest ganger siden 2011 – selvsagt hvis vi ser bort fra egen hjemmebane.

Det er en merkelig, og uvant, situasjon, og nå er klubben der igjen. Det blir den 12. kampen på Wembley på ni sesonger, ingen andre klubber har så mange kamper der. Selvsagt må vi se bort fra at Tottenham har vannet ut Wembley-mystikken ekstra, ved å bruke arenaen som hjemmebane i snart to sesonger.

Men i andre kamper enn i serien, er det Manchester City som har vært oftest på Wembley de siste ni årene.

Programmet fra da City spilte finale i Full Members’ Cup på Wembley i 1986.

I perioden 1969-81 følte Manchester City Wembley litt som sin hjemmebane, siden de var der seks ganger på 13 sesonger (tre seirer, en uavgjort og to tap). Men fra 1981 og til 2011 var City bare to ganger på Wembley, i ubetydelige Full Members’ Cup i 1986 – og play-off-finalen for å komme seg bort fra nivå tre i ligasystemet, i 1999.

Men det som skjer nå, det er, for å sitere Kirkvaag, Lystad og Mjøen: “Noe helt annet.”

Vi tar det kronologisk, Manchester Citys 12 Wembley-opptredener siden 2011 (sett bort fra oppgjør der Tottenham har brukt Wembley som hjemmebane i Premier League):

  • 2011: FA Cup semifinale, mot Manchester United, seier 1-0.
  • 2011: FA Cup finale, mot Stoke, seier 1-0.
  • 2011: Community Shield, mot Manchester United, tap 2-3.
  • 2013: FA Cup semifinale, mot Chelsea, seier 2-1.
  • 2013: FA Cup finale, mot Wigan, tap 0-1.
  • 2014: Ligacup finale, mot Sunderland, seier 3-1.
  • 2014: Community Shield, mot Arsenal, tap 0-3.
  • 2016: Ligacup finale, mot Liverpool, 1-1, seier på straffer.
  • 2017: FA Cup, semifinale, mot Arsenal, tap 1-2.
  • 2018: Ligacup finale, mot Arsenal, seier 3-0.
  • 2018: Community Shield, mot Chelsea, seier 2-0.
  • 2019: Ligacup finale, mot Chelsea.

Det har gitt sju seirer og fire tap på 11 kamper, før søndagens møte med Chelsea (igjen). Og det er klart, selv om det er langt fram: Det kan bli en eller to kamper til på Wembley i vår, hvis City slår ut Swansea i kvartfinalen i FA-cupen.

Wembley er blitt “heimebane” for Manchester City. Hvem skulle trodd det for bare noen få år siden?

Jeg husker fortsatt, med gru, tapet i kvartfinalen mot West Ham i 2006. Håpet, det lille, om at det kanskje kunne bli en Wembley-finale for meg etter så mange år i fotballens ingenmannsland, det ble knust av en håpløs Stuart Pearce og et effektivt West Ham-lag.

Yaya Touré scoret det avgjørende målet både mot Manchester United i semifinalen og mot Stoke i finalen i FA-cupen i 2011. Begge kamper på Wembley.

Men siden 16. april 2011 og fram til i dag, har du altså hatt mulighet til å se Manchester City på Wembley 12 ganger (inkludert søndag). Det er snaut åtte år siden semifinalen mot Manchester United i FA-cupen. Yaya Tourés vinnermål i den kampen skal aldri undervurderes. Det er nok kanskje den viktigste scoringen i veien mot toppen, det var seieren som fikk både klubb og supportere til å tro på at “jo, nå kan vi faktisk vinne noe igjen”. Semifinalene i ligacupen sesongen før, hadde gitt to knepne tap mot samme motstander. Nær, men ikke nær nok. Wembley var like langt unna, fordi i ligacupen spilles semifinalen over to kamper, hjemme og borte.

Wembley var fortsatt en drøm.

Nå burde jo egentlig ikke semifinalene i FA-cupen bli spilt på Wembley. Jo flere kamper der, jo mindre magi og mystikk. Men Paul Gascoignes scoring for Tottenham mot Arsenal i 1991, den ble foretatt på Wembley, kampen ble lagt dit fordi den skulle spilles mellom to rivaler fra Nord-London, og som et kompromiss, og på grunn av penger (større stadion) ble kampen lagt til Wembley.

Det var den første semifinalen som ble spilt på landslags- og cupfinale-arenaen. Og når du har åpnet døra …

Det ble vanskelig å stenge den igjen. Andre klubber ville også spille semifinalene på Wembley. Det som blir litt feil, er at i dagens engelske fotball så kan du si at du “spilte på Wembley”, selv om det bare var en semifinale.

“The magic of the FA Cup” er det noe som heter.

Sannheten er at den magien har forsvunnet i mange semifinaler – og ikke minst Champions League, som har overtatt som hovedinteresse for de største klubbene.

Svea (til venstre) på «gamle» Wembley i 1979.

Jeg var på Wembley, gamle Wembley med tårnene, første gang i 1979, på omvisning. Vi fikk løfte pokalen og høre jubelen. Jeg husker jeg syntes det var stort, veldig stort. Og jeg gledet meg til å få se City spille der. Den gangen hadde jeg trolig en drøm om å spille selv også …

Det skulle altså gå 32 år fra jeg løftet “pokalen” til jeg fikk se Carlos Tevez løfte sin, i 2011.

Men Manchester Citys supportere har i hvert fall fått mange opplevelser, og selvsagt noen skuffelser, på Wembley siden 2011. Men de har fått muligheten til å se og føle på en stemning som alltid blir annerledes på en finale, siden det er (ganske) 50/50 med supportere.

Yaya Touré har vært avgjørende i fire kamper på Wembley.

Og mye skyldes én mann – Yaya Touré. Fire av Wembley-kampene har han avgjort, eller påvirket sterkt ved scoringer, mot Manchester United i semifinalen, mot Stoke i FA-cupfinalen (første trofé på 35 år), kanon-goalen som snudde ligacupfinalen mot Sunderland (første ligacupseier på 38 år) og den avgjørende straffen mot Liverpool i ligacupfinalen i 2016.

Yaya Touré var en viktig brikke i Manchester Citys vei fra nobody til somebody, til en forhatt klubb som mange er redde for. Sammen med Kompany, David Silva og Agüero har han vært der hele tiden mens klubben vokste seg stor og god, lært seg å vinne viktige kamper, fight til the end, eller hva matraet er. Ord hjelper ikke stort, du må ha ledere, de som går foran, de som vet hva som skal til. Silva, Yaya og Agüero hadde spilt på det øverste nivået, de hadde spilt i mesterskap og i europeiske semifinaler og finaler.

Det får Manchester City igjen for nå. Med en fantastisk manager, som er ekspert i å sette sammen lag, er City blitt en seiersmaskin. Så kan vi diskutere til vi blir grønne hva som er grunnen, om penger, eiere, menneskerettigheter og eventuelt omgåelse av regler.

Jeg vet ikke. Det jeg vet er at mange har hatt penger før, mange har prøvd å slå seg opp. Noen har klart det, men få har blitt der – i lengden. Så mye riktig er i hvert fall gjort med de pengene som har vært der. Det er ikke mange, om noen, som har en sterkere 20-mannstropp i europeisk fotball, kanskje en like god XI, med 20 mann? Neppe.

Også forrige sesong spilte City ligacupfinale på Wembley. Det endte med seier over Arsenal.

Søndag er det ligacupfinale. Jeg har reist over, med datteren min som vant tippekonkurransen.

Vi gleder oss.

Det er alltid en opplevelse å være på en finale.

Jeg er glad jeg har fått oppleve noen av dem – live. Dette er den femte.

Og det er ganske rart, da jeg alltid – i voksen alder – hadde slått meg til ro med at ligacupfinalen i 1976 skulle bli det siste trofeet jeg fikk se Manchester City spille inn. Og at FA-cupfinalen(e) i 1981 skulle bli den siste finalen jeg fikk oppleve med den klubben jeg tilfeldigvis falt for i 1969.

50 år senere renner det inn med finaler og Wembley-muligheter.

3 svar

  1. Harald Larsen sier:

    Det rette skal vel være 12 Wembley-opptredener siden 2011. Community Shield kampen mot Chelsea i 2012 ble spilt på Villa Park i Nirmingham grunnet OL i London på samme tid

  2. Harald Larsen sier:

    I Birmingham, ikke Nirmingham 🙂

  3. Tommy Kvarsvik sier:

    Du har rett, Harald. Jeg har oppdatert teksten nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.