Andy Morrison – større enn noen gang

MANCHESTER: Plutselig sto han der blant oss. Andy Morrison, kolossen, mannen som snudde lykken på hodet for Manchester City i 1998/99 – med sin tilstedeværelse, lederskap, råskap, scoringer – og vinnervilje.

Vi er på spisestedet Arnero i Manchester. Vi skal spise “curry”, og mine tanker er lenge hos Sheffield United-legenden Tony Currie – helt til hovedpersonene ankommer: Les Chapman, Manchester Citys kitman gjennom 25 år, og legenden Andy Morrison.

Det er som det ble sagt: Kanskje har ingen City-spillere, som har spilt så få kamper, fått en sånn status som Andy Morrison fikk. Kanskje kan vi nevne Gerry Gow, som på en snau sesong gjorde et voldsomt inntrykk.

Men nå står han altså der, Andy Morrison. Han ser bedre ut enn han gjorde da han spilte. 20 år etter at han var sterkt delaktig i at Manchester City “kom ut av fengsel” i 1999, har Morrison fått seg “V-kropp”. Du ser raskt hvordan motspillerne trolig følte at de løp inn i en vegg da de støtte på Morrison.

Han ser rett og slett ut som en bodybuilder, en nykter bodybuilder. For 20 år siden var han en alkoholisert kraftplugg, men likevel ble han en av de viktigste spillerne i Manchester Citys historie.

Tor Sønsteby tar først med Morrison på en hilserunde, det blir tatt bilder (selvsagt), så er det mat, før Andreas Holø drar stemningen et par hakk opp med to nydelige låter, i kompaniskap med gitaren sin.

Så er det tid for spørsmål og svar – med Andy Morrison og Les Chapman. Jeg må med en gang fortelle at Andy Morrison imponerte. Han har en miks av talegave, ærlighet, råskap og tilstedeværelse som er vanskelig å beskrive for dem som ikke var der.

Han fortalte historien sin, dønn ærlig, om at han lenge var altfor mye på fylla, noe som gjorde at han neppe fikk ut alt av karrieren sin. Han gjorde, i hvert fall et feil klubbvalg (Blackburn). I tillegg var han altfor ofte skadet. Og Les Chapman, “Chappy” stemte i:

– Tenk hvordan karrieren din kunne vært, Andy, hvis det ikke hadde vært for alle skadene …

Morrison var enig. Han fortalte videre, om hvordan han ble valgt til kaptein, uansett hvor han spilte. Men hvorfor var det sånn? Hvorfor var han en leder? Jeg stilte han det spørsmålet: Hva skaper en leder, hvorfor er du den typen?

Han svarte at “det var et godt spørsmål” – fulgt opp av en erkjennelse av at noen bare har det i seg, en slags lederfunksjon, egentlig uten å gjøre noe spesielt. Han fortalte at det er mangelvare i dagens fotball, at han selv ringte til daværende kaptein Jamie Pollock, da Joe Royle hadde spurt Morrison om han ville lede Manchester City mot opprykk fra nivå tre. Pollock var fin, han svarte at det var bra at Morrison tok ansvar, siden alle så at han hadde de lederegenskapene som skulle til.

Morrison fortalte om at han hadde kastet et skrivebord på Huddersfield-lederen som var usikker på om han ville slippe han til Manchester City. Noen timer senere var han klar for Joe Royles lag. Han fortalte om påvirkningen og innvirkningen Joe Royle (og Willie Donachie) hadde hatt på ham, og at spesielt Donachie hadde lært ham mye som han nå tar med seg i trenergjerningen (han er manager for et lag i Wales).

Han fortalte videre at han husker lite fra opprykkskampen mot Gillingham, bortsett fra at han fanget Nicky Weaver da keeperen la ut på sin halvsyke seiersrunde. Men han fortalte om gleden og varmen han følte i Manchester City, om hvor glad han er blitt i klubben. Og så sa han noe (riktig) og interessant:

– Ingen husker hva som skjedde med Manchester City i 2004 og 2007. Men alle husker 1999.

Og det er, selvsagt, sant. Alle husker den crazy kampen mot Gillingham. “Chappy” sa det som mange mener: Det var den viktigste seieren i klubbens historie.

Andy Morrison har vært edru i 20 år nå. Han er glad for det. Han sa han ikke savner å drikke, han fortalte om episoder som har 18-årsgrense her. Andy Morrison gjorde et veldig godt inntrykk. Det var en glede å ha ham hos oss. Og jeg tror han likte seg. Han fikk mange spørsmål, og det tok tid før “Chappy” kom til orde.

Manchester Citys beste kitman gjennom tidene har en mengde historier. Det er neppe noen som, over en så lang periode, har vært på innsiden av Manchester City (les garderoben). Han hadde mange historier, blant annet om Mario Balotelli. Også Chapman er en god forteller, og han fikk lov til å komme med sine betraktninger, fulgt opp av en mengde spørsmål fra en gjeng som er glade i Manchester City – og som gjerne vil vite så mye som mulig om hva som foregår i klubben.

Jeg kan ikke gjenta alt her, men en ting bet jeg meg merke i:

Les Chapman mener Andy Morrison er den beste lederen Manchester City har hatt, og det inkluderer menn som Vincent Kompany, Stuart Pearce og Richard Dunne.

Morrison på sin side så en enorm leder i Kompany, både på og utenfor banen. Og så hadde han hatt ET møte med Josep Guardiola. Det gjorde inntrykk.

– Det var verken taktikken eller spillestilen hans jeg la mest merke til. Det var øynene hans. Guardiola lyser vinnervilje, lyst til å gå videre, lyst til å vinne. Det bare lyser, sa Andy Morrison.

Tor Sønsteby, mannen som hadde fikset dette, sa takk for selskapet, etter nok en vellykket kveld for de mange fremmøtte.

Så gikk vi til The Grey Horse Inn.

Det var hyggelig det også.

7 svar

  1. Per Arve Stenødegård sier:

    Ei solskinnshistorie. Da tidevannet snudde . Takk.

  2. Veldig flott skildra igjen, Svea!

  3. Anonym sier:

    Tony Currie hadde ikke han sin storhetstid i Leeds?

  4. Svea sier:

    Nei. Sheffield United.

  5. Gunnar Walle sier:

    Utrolig morrrro å lese det du skriver Svea. Leser alt du og de andre skriver fra a til å. Gamle helter blir som nye igjen.

  6. John Akse sier:

    Helt enig, Svea’s blogg er høydepunktet på denne siden😊😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.