Kvelden med de beste heltene

MANCHESTER: David Bowie sang om “Heroes”. Tor Sønsteby klarte å få samlet 5/11 fra Manchester Citys lag fra ligacupfinalen i 1976 – for supporterne, 43 år etter. Hvilken annen klubb ville klart det?

Vi er på “Tour Sønsteby”, i Manchester. Formannen i supporterklubben har klart det igjen: Jobbet så hardt at medlemmene får en fantastisk dag/kveld med gamle helter. Anledningen er at det er 45 år siden Manchester Citys norske/skandinaviske supporterklubb ble startet – som den første supporterklubben for et britisk lag, utenfor Storbritannia.

Tenk litt på det, men historie det har vi visst ikke …

Åstedet er den irske puben “Kielys” på oversiden av Deansgate i Manchester. Det er en ukjent pub for de fleste av oss, men det spiller ingen rolle. De viktigste er at lokalet fungerer, og det gjør det vel, delvis, på et vis. Og det er visst kona til Gary Owen som driver stedet.

Dennis Tueart er hovedpersonen. Det er han vi i første rekke venter på. Dennis skal fortelle sin historie. Og fra den berømte dagen i 1976, er han hovedpersonen, det er det liten tvil om. Brassesparket hans i ligacupfinalen 28. februar 1976 har gjort ham berømt, det er også kåret til ligacuphistoriens beste scoring. Det er lett å forstå at det ikoniske bildet av scoringen hans pryder coveret på boken hans, som han har med for å selge, der inntektene skal gå til et godt formål.

Vi venter – så plutselig er han der, en av mine store fotballhelter, selv om han er liten. Dette er en mann som har holdt seg i form. Han er knapt noen kilo mer nå enn da han spilte fotball. Jeg går bort og hilser. Vi har møtt hverandre et par ganger før, men jeg har aldri intervjuet han skikkelig.

Så dukker en stor mann opp – Joe Corrigan. Han stopper og spør når vi så hverandre sist, er blid og vennlig, som vanlig. Corrigan var keeperen som reddet City mer enn vi husker. Han ble også kåret til banens bestemann i både ligacupfinalen i 1976 og FA-cupfinalen i 1981, fikk ni landskamper for England og er, etter min mening, fortsatt den beste keeperen City noen gang har hatt.

Det kommer flere, Tommy Booth, den blide, alltid med et smil og en replikk, mannen som stort sett spilte med nummer fem, men som i ligacupfinalen fylte Colin Bells nummer åtte. Dette var mannen som headet ballen mot Dennis Tueart før sistenevnte avgjorde finalen. Booth spilte for City fra 1968-81. Han drar med seg mye historie, som Corrigan gjør. Derfor er de alltid interessante å lytte til.

Så dukker han opp, han som jeg i dag kaller kameraten min, han som jeg festet på veggen med tegnestifter uansett hvor jeg dro på ferie da jeg var tenåring – Peter Barnes. En fantastisk mann, en mann med et stort hjerte, spesielt for nordmenn. Supporterklubbens president, og den andre målscoreren fra ligacupfinalen. Peter Barnes ga City ledelsen 1-0. Han var 19 år gammel. Noen uker senere ble han kåret til “Young player of the year”. For City ble ikke den bragden gjentatt før Leroy Sané fikk prisen i 2018 – overrakt av Peter Barnes, på stadion med feil navn.

Ian Brightwell dukker også opp, ikke en fra finalelaget, men en meget viktig spiller i fremgangen på slutten av 1980-tallet, fra juniorlaget som vant Youth Cup i 1986. “Bob” var i Manchester City fra han var liten og til han ble solgt til Coventry i 1998, etter nedrykk nummer to. Han er en flott fyr, en mann det er verd å lytte til for Citys historie på denne tiden. Han har mange gode tanker.

Til slutt, rett før Dennis Tueart skal starte sitt foredrag, dukker Asa Hartford opp. Alltid litt sent ute, men likevel en mann vi kan og kunne stole på. Hartford var en meget viktig mann for City på 1970-tallet. Han slo frisparket som Mike Doyle headet til Peter Barnes som scoret i ligacupfinalen.

Da er de på plass, alle fem fra finalelaget, Corrigan, Booth, Hartford, Barnes og Tueart. Vi mangler Ged Keegan, Dave Watson, Willie Donachie, Alan Oakes og Joe Royle. Mike Doyle, kapteinen den berømte dagen, er dessverre ikke lenger blant oss. Men det er likevel en sterk gjeng. I tillegg er Gary James til stede, Manchester Citys historiker, han som har skrevet flere bøker om klubben enn noen andre.

Dennis Tueart forteller sin historie, fra oppveksten i Newcastle, der han aldri fikk sjansen, men dro til rivalen Sunderland, der han skaffet seg et navn og var sterkt delaktig i at klubben vant sitt eneste trofé etter krigen – FA-cupen i 1973. Trolig var det den kampen som fikk Manchester City til å legge £ 275 000 på bordet i 1974. Den gangen var det klubbrekord, så viktig var det å få denne spilleren til klubben.

Tueart var i Manchester City i to perioder, 1974-78 og 1980-83. I tillegg var han direktør i klubben da Manchester City snudde tingene mot slutten av 1990-tallet, delaktig i at det ble nytt stadion og svært delaktig i ansettelsene av Joe Royle og Kevin Keegan.

Da han er ferdig, går jeg bort til han og sier:

– Jeg vet en ting om deg som du kanskje ikke vet selv …

– Hva mener du?

– Norge sendte sin første direktesendte fotballkamp fra engelsk fotball i november 1969, Wolverhampton mot Sunderland. Og du spilte den kampen.

Han blir stum. Han husker ikke dette (kanskje ikke så rart), men han vil at jeg skal finne ut mer om dette, og han vil jeg skal sende han informasjon. Så jeg får mailadressen hans. Der skal vi også diskutere når vi kan møtes for et større intervju. Det gleder jeg meg til.

Per Asle Rustad er mannen som skal være konferansier på “spørsmål og svar” med Booth, Barnes, Brightwell, Corrigan og Hartford. Men Rustad er blitt sjuk. Tor spør om jeg kan steppe inn, og det kan jeg da sikkert.

Så det blir en seanse med spørsmål til heltene. Joe Corrigan først, siden han må gå. Han svarer meget godt på noen spørsmål, og så rensker han stemmen og kommer med en emosjonell utredning om supporterne og hva de (vi) betyr. Jeg blir glad. Jeg hører at det er ekte. Den svære mannen er blitt sånn de gangene jeg har møtt ham de siste årene: Veldig glad i oss. Han ser mer og mer hva vi tilfører, han er imponert over at vi har vært der i gode og mindre gode dager. Det blir en fin seanse. Joe Corrigan, tøffingen. Han får folk til å svelge litt tyngre, akkurat som han selv gjorde da et kjevebrudd gjorde at han bare kunne spise suppe – og som igjen (kanskje) gjorde at han gikk ned i vekt – og vant tilbake plassen sin fra verdens dyreste keeper (£ 110 000) Keith MacRae i 1974. Siden så Corrigan seg aldri tilbake. Han sto omtrent hver eneste City-kamp fra han vant igjen trøya og til han reiste til USA i 1983.

Så følger Tommy Booth. Han får oss alltid i godt humor. Jeg setter han igang med påstanden om at han mener hans vanskeligste motstander var hans andre kone … Han retter meg, med et smil, og mener at kone nummer en var enda vanskeligere … Sånn gikk seansen. Men også Booth ble emosjonell da han skal fortelle om høydepunktet sitt, der han som 19-åring sender Manchester City til FA-cupfinalen i 1969, med scoringen mot Everton i semifinalen. Tommy Booth – en strålende fyr. Det er like herlig hver gang han dukker opp. Tommy Booth – en av oss.

Før Gary James overtar, blir det et hyggelig møte med Peter Barnes, Ian Brightwell og Asa Hartford på podiet. Jeg mobber Barnes litt med at han også spilte for United, Hartford settes opp til å fortelle om da hullet i hjertet hans hindret en overgang til Leeds i 1973, og som gjorde at han heller havnet i City i 1974. Ian Brightwell utfordres på “hvem var egentlig den beste på juniorlaget?” Var det Paul Lake, som “alle” mener.

Brightwell mener at det – faktisk – var Steve Redmond, kapteinen. Det er interessant.

Jeg føler at det har vært vellykket. Etterpå går jeg bort til hver enkelt av dem og spør om de har hatt det bra. Alle virker veldig fornøyde. Dagen etter sender Asa Hartford melding til Tor, der han takker så mye – også for at han ved hjelp av oss holder kontakt med sine gamle lagkamerater.

Gary James tar ordet, han snakker om sin nye bok, og han forteller historier om Manchester City, hva klubben står for. Det er alltid interessant å høre på mennesker med stor kunnskap om det de snakker om. Ingen kan mer, i hele verden, om Manchester City, enn Gary James.

Så blir det El Rincon, stedet som får fram mange minner hos meg. Jeg blir plassert ved siden av Gary James, neppe tilfeldig, og vi blir enige om at vi skal møtes. Vi har så mye å prate om. Igjen, som sist gang jeg var der, blir det tapas. Sist gang fikk jeg knapt i meg en kjøttbolle, siden vi satt 318 mann rundt det som føltes som et bordtennisbord. Det går litt bedre nå, men selskapet er bedre enn maten.

Da vi går hjem, er alle enige om at det har vært en strålende kveld. Tenk å ha så mange gamle helter som våre venner.

Det kan ikke måles i kroner og øre.

Det er rett og slett bare fantastisk. Så takk til Tor Sønsteby som har klart å holde kontakten med heltene fra oppveksten min, som gjør at vi treffes ved ujevne mellomrom. Tor gjør en fantastisk jobb for supporterklubben.

Kanskje vi ikke setter nok pris på akkurat det, at vi heller tar det som en selvfølge.

Et godt råd: Si takk til Tor – iblant, du som møter han på disse fellesturene.

14 svar

  1. Og takk til deg også Svea. Dette må ha vært moro.

  2. Takk for at du delte denne hendinga med oss som ikkje var der💙

  3. City, klubben MED historie💙💙

  4. Det var en magisk kveld , Svea , så mye talent rundt oss , som er en av gutta på gølvet , og ja Dennis Tueart , one of my heros , mannen jeg så score en vidunderlig goal i sort / hvit i 76 , en stor takk til Tor Sønsteby 😀😀👍👏👏👏

  5. Nils Are Golf sier:

    Utrolig kjekt og lese, takk for at du deler det med oss andre som ikke var der. Du er bra til å vise takknemlighet Svea, god egenskap. Et helt fantastisk arrangement denne helgen.

    Tor er unik, innsatsen han legger ned for at alle andre skal ha det optimalt og helst langt over det, er beundringsverdig.

  6. 💙💙💙 endelig 18 snart så kan jeg også melde meg inn i supporterklubben

  7. Anonym sier:

    Tusen takk Svea for strålende artikkel om heltene våre.

  8. Per Gunnar Østeraas sier:

    Var der. En fantastisk kveld med våre gamle helter. Joe Corrigan – min keeperhelt fra 70-tallet.

  9. John Akse sier:

    Nok en fantastisk «storry» fra deg Svea😊😊

  10. Jan Henning Andersen sier:

    Tenk å våkne opp en mandag morgen og få denne herlige skildringen av det som må ha vært en fantastisk kveld til frokosten. Fantastisk Svea og takk til Tor som får det til å skje 🙂

  11. Hva skjer, Per Arne? Dette er ikke papir!

  12. GunnarWalle sier:

    For en oppdatering i bloggen din Svea. Flotte bilder og historier av helter fra guttedagene. Leser alt du skriver. Tor er jo bare unik. Vi må bare håpe at han holder seg frisk og orker dette for oss mange mange år til. Stor TAKK.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.