City trenger sine «Warriors»

Det er lite galt å si om unge og friske spillere som Raheem Sterling, Leroy Sané, Gabriel Jesus, Bernardo Silva, John Stones og Aymeric Laporte: De er Manchester Citys fremtid.

Men skal du vinne ligaen så viser det seg, gang etter gang, at du må ha på plass krigerne dine, The Warriors, de som har passert 30, de som vet hva som skal til, de som har gjort det før.

De som ikke bukker under for press.

Vinnerne.

Til sammen har Vincent Kompany, Fernandinho, David Silva og Sergio Agüero spilt 1285 kamper gjennom totalt 34 sesonger for Manchester City. De har scoret 325 mål og til sammen vunnet 25 av 28 mulige titler siden Manchester City begynte å vinne trofeer i 2011…

Kompany er 32. Fernandinho er 33. David Silva fyller 33 om et par dager. Agüero er 30.

Tror du det var tilfeldig at – minst – tre av disse bidro voldsomt mot akkurat Liverpool?

Neppe.

Det er bare noen spillere som har det lille ekstra. Og denne sesongen trenger Manchester City det hvis de skal forsvare ligatittelen de vant i mai 2018.

En interessant observasjon: Etter forrige sesongs oppvisning med 100 poeng og 106 scoringer, kom fem City-spillere på PL-laget: Kyle Walker, Nicolas Otamendi, Kevin De Bruyne, David Silva og Sergio Agüero.

De tre første, i hvert fall Otamendi og De Bruyne, bar laget gjennom mye. Otamendi startet 34 av 38 kamper, De Bruyne 36 av 38. Kyle Walker startet 32 av 38.

Denne sesongen har Otamendi startet 7 av 21 kamper, De Bruyne kun én av 21 – og Walker har mistet plassen sin. Ved siden av Sterling, var disse tre kanskje de viktigste spillerne forrige sesong.

Nå? Ikke så mye.

Og hvem tar ansvar da?

The usual suspects – Kompany, Fernandinho, Silva og Agüero. De fire som har vært i klubben lengst, og som har Manchester Citys DNA sterkest i seg.

  • Vincent Kompany (jeg sa det til Isak for noen uker siden: Jeg har en snikende følelse av at han kommer til å spille en viktigere rolle enn mange tror – denne sesongen også): Så langt har han startet seks ligakamper, fem seirer og én uavgjort. Uten kapteinen har City tapt sine tre ligakamper. Tilfeldig? Kanskje. Men jeg tror det ikke. En seiersprosent på 83 og en tapsprosent på 0 med Kompany, opp mot et City-lag uten Kompany (seiersprosent 73, tapsprosent 20). Kapteinen er fortsatt viktig.

  • Fernandinho – med en seiersprosent på 84 og en tapsprosent på fem, sammenlignet med en seiersprosent på null og en tapsprosent på 100 – uten Fernandinho? Han er Citys viktigste spiller. Du så det, igjen, mot Liverpool. Ikke bare er han en mester i å bryte opp spillet til motstanderen, men han er den som slår de mest presise, offensive pasningene også.

  • David Silva – seiersprosent 81, tapsprosent seks. Uten Silva: Seiersprosent 60, tapsprosent 40. Den lille har ikke sett ut som han pleier i det siste, det kan se ut som det er en skade som plager ham. Men han er viktig. Seks ligamål så langt.

  • Sergio Agüero – nøyaktig de samme tallene som David Silva.

Men vi må stoppe litt ved Agüero. Mannen er et unikum, og han redder City gang på gang, nå igien mot Liverpool. Her er statistikken hans mot de andre topp-seks-lagene (alle turneringer):

  • Arsenal – 14 kamper/8 mål.

  • Chelsea – 14 kamper/10 mål.

  • Liverpool – 18 kamper/7 mål.

  • Man United – 13 kamper/9 mål.

  • Tottenham – 13 kamper/10 mål

Totalt: 68 kamper/44 mål. 0,65 mål i snitt pr kamp.

Dette er sterke tall.

Da Manchester City vant ligaen i 2011/12, var det spesielt tre spillere som sto fram: Vincent Kompany, Yaya Touré og Sergio Agüero. Sistnevnte banket inn 23 mål på 31 starter, inkludert det berømte vinnermålet. Vincent Kompany hadde vinnermålet mot Manchester United, og ledet laget med bravur da det så som styggest ut. Yaya Touré scoret noen viktige mål. Han VAR en svært viktig spiller i de første sesongene sine.

Da Manchester City vant ligaen i 2013/14, var det mye av det samme: Kompany, Touré – og Dzeko i stedet for Agüero. Dzeko scoret ni mål på de 12 siste kampene, Touré scoret 20 ligamål – og Kompany? City tapte tre av de seks kampene han ikke spilte. Og han scoret fire mål, inkludert vinnermålet i siste seriekamp, hjemme mot West Ham.

Vi har sett det i andre klubber også, når det drar seg til? Hvem står fram? John Terry, Frank Lampard og Didier Drogba gjorde det for Chelsea, noe som ga en bråte med titler. Eric Cantona for Manchester United – var det tilfeldig at United vant ligaen alle sesongene hvor han spilte mye, men ikke den sesongen han var suspendert i store deler (1994/95)? Neppe.

Arsenal – Tony Adams, Patrick Vieira, etter hvert Thierry Henry. Du må ha spillere som drar deg opp og fram når det begynner å brenne litt.

Sånn var det litt mot Liverpool, følte jeg, i det som for Manchester City var sesongens viktigste kamp – så langt. Da sto Kompany fram (selv om han skulle vært utvist), Fernandinho var giganten – og Agüero scoret da klubben (igjen) trengte det som mest.

Så jeg tror vi må stole på veteranene denne sesongen også.

Det er de som er de største vinnerne – med de sterkeste skallene.

PS! Må bare vise tekstmeldingene, sendt mellom far og sønn i forkant av oppgjøret mot Liverpool (for å forstå betydningen – så å si alle Isaks venner holder med Liverpool):

Isak: “Tror jeg gruer meg mer til denne kampen enn det jeg var til QPR-kampen”
Pappa: “Du skjønner mer konsekvenser nå. Du er større. Skal du se kampen alene?”
Isak: “Ja. Ikke f… om jeg ser med noen andre. Kommer til å skrike og grine uansett…. Jeg drar ikke på skolen i morgen om det blir tap.”

Rett før kampstart:

Isak: “Har ikke lyst til å se på.”
Pappa: “Da lar du være. Jeg har det sånn mot United.”

Underveis i kampen kom det noen meldinger med 18-årsgrense. Da kampen var slutt, kom meldingen:

“Se snap, pappa”.

Jeg gikk inn på Snap. Han hadde tydeligvis lagt inn noe på Snapchat.

Det ble noen fine sekunder….

Fredag fikk han være i fred på skolen, for å si det sånn… hehe….

4 svar

  1. Anonym sier:

    En kommentar sånn litt på siden.
    Jeg har merket på meg selv at Liverpool supporterne irriterer meg mye mer enn United supporterne noen gang har gjort, og jeg har vært med en stund.

  2. Erik Borse sier:

    “Ja. Ikke f… om jeg ser med noen andre. Kommer til å skrike og grine uansett…. Jeg drar ikke på skolen i morgen om det blir tap.”
    Haha, omtrent likelydene kommentar hjemme hos meg 🙂

  3. Jakob Berge sier:

    Godt skrevet,Svea. Jeg må innrømme at jeg ga opp Kompany etter slutten av forrige ses (kampene mot Liverpool i CL og tapet mot United) da var han ikke til å kjenne igjen, og så heller ikke i nærheten av toppnivået sitt mot Wolves der han spilte en av sine dårligste kamper. Mot pool var han virkelig stor igjen, og det var godt å se. Interessant det hvordan Otamendi, Kdb, Walker hadde så mye å si for oss forrige ses, men denne ses har de vært enten ute av laget, skadet eller helt ute av form. Jeg har alltid hatt sansen for lederne og de som har vært i klubben lenge, så det at gamlegutta stod frem i ses viktigste kamp var neppe tilfeldig. Har forøvrig litt samme feelingen som en annen her, at «hatet» mot Liverpool og spesielt supporterne begynner å bli større enn United.

  4. John Akse sier:

    Helt enig i at Liverpool er det desidert verste laget å tape for og «ditto» deilig å slå. Ellers enig i alt du skriver angående viktigheten av de rutinerte spillerne og som vanlig gøy å lese😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.