Hvorfor Manchester City? Jeg aner fortsatt ikke …

Livet er rart. Ikke minst hvis du ble utvalgt til å holde med Manchester City. Det må jeg ha blitt. Jeg aner i hvert fall fortsatt ikke hundre prosent hvorfor det endte med et fotballag fra Manchester – som nå har fulgt meg i 50 år.

Min første kamp i levende live kom da jeg var fem dager gammel, 3-3 hjemme mot Wolverhampton. I min første sesong i livet rykket Manchester City ned (selvsagt …), etter en dramatisk kamp, i nest siste serierunde, mot Manchester United.

Det var også sesongen for den verste vinteren i England siden 1947. I februar spilte City kun én ligakamp. Fra 23. mars til og med 27. april, spilte Manchester City elleve ligakamper. Det blir en kamp hver tredje dag, i snitt, over to måneder.

Kampprogrammet tok livet av City, samtidig ble nedrykket redningen. Klubben var nødt til å tenke nytt. Fra tiden jeg regner meg som supporter, og som vet jeg det via ting jeg har skrevet og erindringer ellers, er rundt 1970. Da var City blitt gode. De fleste begynner å holde med lag som er gode, hvis de da ikke arver et lag fra en far eller kompiser. En kompis av meg sier “1969” om da jeg begynte med Manchester City. Vi gikk på skolen sammen, Thor og jeg, og det var det året jeg startet på skolen. Kanskje er det derfor han husker det.

Tidlig begynte jeg å skrive, i en A-5-bok. Problemet er at boka er borte. Jeg har lett etter den i sikkert 30 år nå. Det var bibelen min, der jeg noterte alt mulig, der jeg klippet ut bilder og tekst og limte inn, der jeg skrev historien min.

Fotballbladet Goal, her med Francis Lee på forsiden.

Boka er søkk borte. Og det irriterer meg noe voldsomt.Jeg har lett over alt, men den er borte. Mange av svarene på hvorfor det ble Manchester City står nok der. For jeg hadde ingen far som holdt med dem, ingen kamerater. De holdt med Leeds, Derby og Liverpool, QPR, Tottenham og Manchester United. Og ikke minst Arsenal. Likevel ble det Manchester City på meg. Kanskje var det den burgunderrøde bagen med blå skrift, og en silhuett med Francis Lee som havnet hjemme hos oss i Gamleveien, Lillehammer. Jeg aner ikke hvorfor eller hvordan den havnet der. Så var det noen sterke fargebilder fra “Goal”, på hytta til onkelen min, jeg tror det var av Rodney Marsh. Fargene var så sterke. Jeg ble nok dratt litt inn i det av det lyseblå. Kanskje.

Manchester City beriket, og “ødela” livet mitt. Jeg trodde de var ekstremt gode og sesongen 1976/77 er fortsatt min favorittsesong, der jeg satt klistret til engelsk radio og hørte City kjempe om seriemesterskapet. Fortsatt husker jeg “for Manchester City: Corrigan – Clements, Doyle, Watson and Donachie – Power, Owen and Hartford – Kidd, Royle and Tueart.” Det gikk nesten. Jeg trodde det bare var et tidsspørsmål før seriegullet havnet på Maine Road. Men så stoppet det. Jeg skjønte ikke alle tapene som kom. Dette var helt feil.

Da jeg ble større, satt jeg hjemme og gråt etter nederlag, var i dårlig humør og ville ikke være med kameratene mine ut. City hadde sviktet meg – igjen.

Bilde fra Sveas første besøk på Maine Road, sommeren 1979.

Og da jeg kom til Manchester for første gang, sommeren 1979, og besøkte Maine Road, som bildet av meg viser her, var jeg helt i himmelen. Men supportersjappa hadde gått konk dagen før, og de effektene jeg har på meg på bildet, de hadde jeg med meg til England, bestilt gjennom supporterklubben.

Den sommeren ødela Malcolm Allison min fotballklubb. Han solgte og solgte, alle heltene forsvant, elendige spillere overtok. Hver gang jeg satt på bussen, på vei til fotballskolen i Southport, kjøpte jeg Daily Express, der jeg kunne lese om at Allison hadde solgt nok en helt. Det startet med Brian Kidd, fortsatte med Peter Barnes, Gary Owen, Asa Hartford og Dave Watson. Litt senere solgte han Mike Channon, Kenny Clements og til slutt Willie Donachie. Åtte mann på et snaut år forsvant, i tillegg til at Colin Bell la opp.

Det var katastrofe. Jeg gikk inn i en slags City-depresjon, med Dragoslav Stepanovic og Barry Silkman som depresjonsassistenter. City var et helvete. Og da nedrykket kom i 1983, var det nesten ikke annet å vente.

Svea utenfor Citys supportersjappe, som i 1979 nettopp hadde gått konk. En United-fan syntes det var gøyalt.

Da hadde jeg vært medlem av supporterklubben i Norge siden … jeg tror det må ha vært 1975 eller 1976, og medlem av Junior Blues Club i England, hadde brevskrevet med Paul Power og hilst på alle spillerne før en kamp i Hamar i 1978. Min første drakt fikk jeg i posten da jeg var ca 10 år, kanskje 12, jeg husker ikke. Lyseblå drakt – i krepp – med hvit krage, hvit shorts og lyseblå strømper.

Jeg husker jeg var stolt.

Men 1980-tallet, det skal jeg innrømme at ble brukt mer til fest og jenter enn til Manchester City, selv om jeg skrev lagoppstillinger og fulgte med lagets to ned- og to opprykk på 1980-tallet.

Jeg tror jeg brukte litt tid på å innse at pokaler og kamp om seriegull, det var forbeholdt lag som Liverpool, Arsenal, Manchester United og Everton. Samtidig gikk jeg fra optimist til realist, sånn jeg er i dag, og jeg tror det er Manchester City som har gjort meg sånn, realistisk. Jeg tar sjelden av (mange synes selvsagt det er kjedelig og feil, det blåser jeg selvsagt i), jeg hadde tidlig respekt for alle andre lag og de som holdt med andre lag, og det har jeg båret med meg videre i livet.

Respekt og realisme – det er mitt kall. Og mange mener det ikke lar seg forene med å være fotballsupporter.

Kanskje er jeg det ikke heller. Kanskje er jeg mer en skrivebordsmann som følger bedre med på et lag enn de andre. Kanskje er jeg ikke en fan i fansens egen forstand. Ikke roper og skriker jeg, ikke banner jeg til motstanderen på kamp, ikke synger jeg. Jeg er i det hele tatt en av de som ikke lager stemning på kampene.

Men jeg må være ekte. Jeg må være meg. Derfor liker jeg, egentlig, best å se kamper alene, under et teppe. Bare skjermen og meg. Det er det beste. Eller sammen med Isak. Da blir jeg alltid roligere. Han har en egen ro som er vanskelig å beskrive.

Det var ikke bare Nicky Weaver det tiltet for i 1999.

Jeg har klikket, tatt av, én gang. Det var da Nicky Weaver reddet alle straffesparkene på Wembley 30. mai 1999 – og sendte Manchester City opp til Championship. Da tiltet jeg, på jobben av alle steder, ble rasende og kastet møbler, slo i en reol, ropte og skrek. Folk måpte. 20 års frustrasjon kom ut. Taperlaget vant endelig en viktig fotballkamp. Og jeg ble altså rasende …

13 år senere, og de fleste City-supportere har sin største opplevelse, inkludert min sønn. Men for meg kommer ikke Agüero opp mot Dickov og Weaver, fordi det den gangen sto om livet. Det sto om æren. Det sto trolig om det meste: Nok en sesong på nivå tre – det er ikke sikkert klubben hadde fikset det. Og det kan være Dickov og Weaver indirekte sørget for at Manchester City er hvor de er i dag.

For ti år siden hadde jeg mer eller mindre gitt opp å få se at mitt lag noen gang skulle løfte en pokal. Jeg hadde innsett at den triumfen jeg fikk se, den var 28. februar 1976, på en liten svart-hvitt-TV på hytta til min kompis Thor fra Lillehammer. I stedet for trofeer hadde jeg, siden Tuearts overhead-kick på Wembley, fått sett fem nedrykk og fem opprykk, 20 managere som kom og gikk, en drøss med elendige fotballspillere, noen veldig gode fotballspillere, i en klubb som ikke kom noen vei.

Roberto Mancini sørget for at pokalskapet endelig kunne åpnes igjen.

Før pengene – og Roberto Mancini. Da ble det orden. Ingen trofeer mellom 1976 og 2011, ble til sju trofeer fra 2011-2018. Har det vært gøy? Ja. Betyr det noe mer for meg enn om City spilte i League One? Nei.

For meg er Manchester City først og fremst en form for besettelse, det handler om å kunne mest mulig, vite mest mulig, dyrke helheter, se sammenhenger, dyrke fortid som framtid, det handler om venner du møter på turer og kamper, opplevelser, sønnen og datteren min som jeg har overført dette h… til.

Jeg leter fortsatt etter boken, boken der alt står. Boka jeg var så stolt av i oppveksten. Min bok. Min klubb. Mitt lag.

Det er Manchester City. Samme om det blir League Two, administrasjon – eller flere pokaler.

Jeg føler at jeg må ha blitt valgt ut, fått et kall eller noe.

For jeg aner fortsatt ikke hvorfor det ble Manchester City.

11 svar

  1. Fantastisk Knut Espen Svegaarden, det du skriver om og møte venner på tur treffer meg virkelig,fått venner for livet gjennom City turer. 👕

  2. Meget bra skrevet, Svea-igjen ! Fordi vi omtrent jevngamle er det du skriv er lett gjenkjennelig. Jeg som du aldri helt riktig fått takk i hvorfor det ble City? Har dog en mistanke om at det var fordi ingen andre av dem jeg kjente favoriserte dem. Har aldri vært et » henge» seg flokkdyr. Har ikke behov for å like det «alle» andre liker. City er for meg som fundamentet i et godt ekteskap. I Gode og Onde dager. Man står ved i last og brast.!

  3. Treffende og supert Svea👍

  4. Finn Johnsen sier:

    Født i 1957 og kjenner meg helt igjen, Ser for meg bildet av Rodney Marsh.:-)

  5. Frank Bjørnø sier:

    Nydelig å lese, var på Wembely i 99, helt klart Weaver og gjengen der vi skal takke. CTID.

  6. Hos meg tror jeg det var fargen på drakten, lyseblått. Min favorittfarge! Alltid heie på blå lag som spilte mot røde. Gå i gjennom fotballkortene, med Joe Corrigan som den store helten.
    Ikke behov for å være mainstream, jeg heller. Ble ikke kjent med andre City-supportere før jeg flyttet hjemmefra. Og det var ikke mange flere City-fans å møte, da heller. Ble medlem av den norske supporterklubben tidlig 80-tall. Så skjedde katastrofen. FA-cup-finalene mot Tottenham i 1981. Hvorfor Tommy Hutchison? Du kunne blitt den store helten. Vi hadde dette i lomma. Endelig kunne laget mitt fått en pokal!?? Nytt håp i omkampen. Steve McKenzies lykketreff. Dette gikk veien…., men «idioten» Ricardo Villa ødela alt for en rasende 11-åring. Så rasende at jeg grein. Det har jeg aldri gjort etter en fotballkamp, hverken før eller siden. Men siden den gang har Tottenham vært hatlag nummer én! Det laget jeg har størst glede av at vi slår.
    Så skjedde et lite under: Den største lokale fotballhelten ble solgt til City: Åge Hareide. Plutselig var Romsdals Budstikke full av City-stoff. Fantastisk! Jeg hadde to scrap-bøker i A3-format med Åge Hareide og City-stoff, og en sterk nedtur da han ble videresolgt til Norwich.
    Mitt første møte med City live, var da faderen aksepterte at vi dro på tur til Joreksta for å se City spille treningskamp mot Faaberg i 1988. 0-0. Ikke til å tro. (Men Morten Bakke havnet i Molde etterpå, så noe godt kom ut av det).
    Fikk med meg nedrykk til tredje nivå, men nå er det hold i ordtaket. Den som venter på noe godt, venter ikke for lenge. Har bare sett City live to ganger etter dette. 1-0-seieren over United 30.04.12. Bortelaget hadde ikke skudd på mål. De var skremt av 1-6-smellen. De hadde respekt – for oss!? Fantastisk! Og jeg var der i vår på St.Mary’s, da Jesus sikret det hundrede poenget. Jesus i hundre! Fabelaktig ordspill. Har så mange Liverpool-venner det hadde vært artig å «dizze» litt mot helga, da. Håper på en flott affære på torsdagskveld! 😊👍⚽️

  7. Jakob Berge sier:

    For meg var det ganske så idiotisk som at broren min holdt med United, og jeg ville alltid konkurrere med storebror, så når United spilte hjemme mot rivalen Man City i desember 2006 var det all mulig hensikt og mest logisk å holde med United med Ronaldo, Rooney og Solskjær (fikk United drakt med Solskjær det året da mormor trodde vi begge holdt med United). Men som 7-åring da bestemte jeg meg for å holde med City, likte godt de lyseblå draktene også. Trabelsi ble min favorittspiller forresten etter at han hadde et skudd i krysstanga og i mål den kampen. Etter det var det City for alle penga, og fulgt med på så å si hver eneste kamp. Har kun fått sett en kamp live, City 4-1 Spurs forrige ses, men håper å få dratt ned snart igjen. Så vi har alle våre merkelige grunner til å holde med våre fotballag!

  8. Jørn Rønneberg Christofersen sier:

    Mye å nikke gjenkjennende til her. Jeg tror jeg begynte å holde med City en gang på tidlig 70-tall fordi min storesøster holdt med United. Husker at jeg fikk lyseblå City-bag og vimpel med «League Cup Winners -76» Begge disse har dessverre forsvunnet.

    Ingen i min bekjentskapskrets holdt med United. Det var en hovedvekt av Liverpool, samt noen Leeds- og United-supportere og noen enslige svaler som fulgte Everton og Forest. Når mine Liverpool-venner beskylder dagens City-supportere for å være medgangssupportere minner jeg dem på at det er stor sjanse for at de selv lot seg blende av de gode Liverpool-årgangene på 70-tallet 🙂

    Godt nyttår til alle lyseblå!

  9. Jørn Rønneberg Christofersen sier:

    Rettelse: Ingen i min bekjentskapskrets holdt med CITY…

  10. John Akse sier:

    Fantastisk historie og mye å kjenne seg igjen i her for oss mitt i 50 årene. 90% av de eg kjenner holder med Liverpool, alle har ikke alltid gjort det men sånn har det ihvertfall blitt. For meg har det alltid vært city siden vi satt og kjedet oss på bakerste benk på søndagsskolen i 71 eller 72 for her ble lørdagens kamper fra England diskutert og min kompis og den beste på laget vi spilte på holdt med city så derfor ble det sånn. Og det har jo stort sett vært nedturer og eg har ikke fulgt like godt med i disse årene fra 85-99 som deg men siden opprykket i 99 og utover har interessen vært på topp takket være min yngre bror som også ble city supporter og har reist å sett de mye mer enn meg. Eg hadde likevel aldri sett for meg den oppturen vi har hatt de siste 10 årene og er alltid forberedt på at det snur men nyter det så lenge det holder. City kommer det alltid til å være uansett. Godt nyttår til alle lyseblå og lykke til i morgen😊

  11. Arnold Stene sier:

    Hei ! Var med på City supporter tur i 1979. Da husket jeg at vi bodde på hotell i Stockport.En kjempekjekk tur vi hadde,og en gode gjeng. Savner bilder fra turen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.