Manchester City – en juleodysse

“Var det i julen eller påsken jeg sto opp?” Gabriel Jesus får enda mer nedoverøynebryn der han svinger inn på treningsfeltet til Manchester City. Han hadde tenkt å vitse litt om da han sto opp fra de døde.

Men var det i julen? Eller var det i påsken?

Han rynker på brynene igjen. Ser ut som han har opplevd noe ekstremt tragisk, rister på hodet – og går mot garderoben. Han får spørre Pip, eller hva han kalles, han som har alle svarene.

Jo. Pip vet. Gabriel Jesus bestemmer seg. Han ringer heller Jesus Navas …

Kyle Walker sitter i sine egne tanker. Noe er galt. Han har spilt svakt den siste tiden. Men han som er så rask, han som er så sterk, han som bare er så god at han helst lar motstanderne tro at de har han – da slår han til, stjeler ballen, setter på farten sin.

Det gjorde han i hvert fall. Men ikke nå. Kanskje er navnet hans feil. Han forlater garderoben, går noen meter – og banker på døren til sportsdirektør Taxi Begining.

– What can I do you for? Spør Taxi.

– Do you for?

– What?

– You said “what can I do you for”.

– Yes.

– Yes?

– Yes.

– You must learn proper english, Mr Begi… Begri… Beg. Mr Beg.

– Speak slowly, Walker.

– I don’t do anything slowly. I run. Run, run, run. That’s why I am here.

– Yes?

– Yes.

– Yes?

– Yes.

– Is this a game?

– No, we played a game yesterday. And you were shit, Walker.

– I want to change.

– You change in the wardrobe, Walker.

– No. I am a runner. So I want to change. My name. From Walker to Runner. Call me Kyle Runner from now on.

– I won’t call you – no matter what. I don’t have your number.

– I have number two.

– Leave, Walker.

– I am Runner now.

Inne på Campus har Pip-Pep tatt på seg skalken sin og skal holde en av sine “pep-talks”. Ved siden av seg har han mannen som ser ut som han er hentet ut fra Madame Tussauds – Mikel Arteta, også kalt Mikel Rev av ungene til Manchester City. Også Pip-Pep har lært seg Mikel Arteta-sangen. Brian Kidd ler også. Det er jobben hans, egentlig. Kidd går bort til Pip-Pep, pirker han på skulderen og sier:

– Ehh… Pip, what am I doing here, really?

– Are you kidding?

– I am Kidd, yes …

– Kidd-yes? Pip-pep må le av denne mannen. Hvem er han egentlig? Han går nå rundt her, gjør ingen ting.

– Do what you do best, kiddo.

– And that is?

– Nothing, svarer Pip-Pep – og tar av seg den engelske cap’en han fant i en krok her. Den det sto “A.Ball” på. Pip-Pep tenkte at “så god som engelsken min er så betyr jo det “en ball”, så han tok den på seg.

Resultatene ble automatisk dårligere med den cap’en. Merkelig nok. Uflaksen og komedien fra 1996 kom tilbake. Pip-Pep skjønte det for sent. Nå må noe gjøres. Manchester City må snu trenden, tenker The greatest manager in the world.

Han blir revet ut av tankene. Foran ham står Gabriel Jesus.

– Has someone died, Gabriel?

– No. Why do you ask?

– I am the manager. I can ask whatever I want.

– Yes, but I am not sad. Why do you ask?

– As I said, I am the manager …

– Yes, yes. But I am not sad.

– You look sad.

– That’s just the way I look.

– That’s what I said.

– What?

– Forget it.

– Forget what?

– Give me a break?

– Can’t. We have games coming up.

Dette fører jo ingen steder. Jesus hadde tenkt å spørre når han sto opp fra de døde, men nå har han mistet det helt.

– Ok, boss, I just wondered — when did Jesus stay up. Was it christmas or easter?

– You ask me when you stood up? Wake up, Jesus. Or I send for Agüero.

Gabriel Jesus rynker på brynene. Der kom navnet til han konkurrenten igjen. Alltid er det “Agüero” hver gang han prater om noe eller med noen. Dette går ikke.

Han må bort, vekk. Han får snakke med han Soprano eller Soriano eller noe, han mafiabossen. Gabriel Jesus tar fram telefonen sin. Det får bære eller briste.

– It’s Gabriel.

– Who?

– Gabriel Jesus, for Christ sake.

– Hello Gabriel Jesus For Christ Sake. What can I do you for?

– I need a transfer.

– Okay, from Manchester to London, change at Stoke-on-Trent?

– Stoke? They are in the Championship.

– Yes?

– I am not going there.

– No, you go by train.

– I want to leave, Mr Soprano.

– Who are you, really?

– I am Jesus.

– Thought so. You want to leave us, go to heaven?

– Yes, that was in Christmas, eh?

– What was in Christmas?

– Jesus leaving – on the cross, died.

– No, that was in Eastern, for Christ sake.

– Ok. Then I want a transfer in Eastern.

– Transfer to a eastern club? Ok. Dinamo Kiev ok for you?

Inne på treningsfeltet viser Ederson fram sin nye tatovering. Den går midt over ansiktet hans, for å matche den vakre som går på halsen. På treningen redder han ingen skudd. Fordi han ikke ser noe. Men med beina gjør han ting i blinde. Han sender Raheem Sterling blindt gjennom sju ganger. Den interne kampen ender 7-7. Sju målgivende og sju keepertabber senere, er Pip-Pep rasende.

– You have to be better with your legs, roper Pip-Pep til Ederson. Brasilianeren har på hodetelefoner med “Jon Ederson Group”, et kult band fra Nord-Norge, så han hører ikke noe. Men han oppfatter ordet “legs”, og drar opp buksa. Der har han tatovert begge leggene med “Goalkeeper with feet, without arms”. Alle ler.

Vincent Kompany rensker stemmen. Da blir det stille. Kapteinen over alle kapteiner skal snakke. Alle finner fram mobilene. Nå må det noteres, lære seg hvordan du skal holde tale. Selv Nelson Mandela tok notater i møtene med Kompany.

– People of Manchester, starter Kompany med. – I have a dream, Ich bin ein Berliner.

Alle klapper.

– I support Manchester United, fortsetter Kompany. Ny applaus. Han kan si hva han vil. Alt er fantastisk.

– I want to be the mayor of Manchester, sier Kompany – og straks kommer det en med et kjede og legger det rundt halsen hans.

– I want to be the manager of Manchester City …

Ny applaus. Vil Vinne The Pooh ha jobben til Pip-Pep, ja da blir det sånn. Kompany setter seg. Alle gjør det samme. Kompany tar fram telefonen sin, slår et nummer. Sier bare: “Thank you. Merry Christmas, Mr Chairman. Jesus sends his regards – and want a transfer to Stoke.”

Så reiser han seg igjen, og sier:

– Manchester City has lost a game of football. We need a change, a change of manager, a change of direction….

Alle noterer på mobilene sine, ber om selfie med Kompany, noen går enda lengre …

Pip-Pep reiser seg, får DET blikket av Kompany. Jesus ser trist ut, men er glad. Walker har byttet navn – igjen – til Unkonsetrated. Phil Foden har også byttet navn – til Young. Diaz har byttet til Pixler. Stones til Beatles, Delph til Rolf, Mendy har byttet til Otamendy, Otamendi til Mendi, Sterling til Pound og Agüero – han har byttet til seg noen flere drakter fra svigerfaren Diego Hand Of God And Jesus Maradona.

Pip-Pep tar capen sin – og går. Han har tapt én fotballkamp av 230. Det er for mye. Han har tilbud fra Djurgården i Sviden, han får ta til takke med det.

Manchester City bytter manager.

Vincent Kompany ser utover forsamlingen. Han rensker stemmen. Barack Obama, Martin Luther King, John F. Kennedy, Nelson Mandela, Bill Clinton – de blir smågutter talemessig mot denne mannen.

Alle spillerne har lagt seg på garderobegolvet nå, med tunga ut.

Kompany, selv med litt Shrek-utseende, vet han har vunnet. Han sier bare:

– Do you accept my company?

– Prize the lord, er det unisone svaret.

– Jesus … kommer det fra Kompany – i et snerr.

Gabriel Jesus ser på Guden Kompany, går ned på kne – og sier:

– Vil det si at jeg vant kampen mot Agüero?

God jul, alle blå.

Relaterte saker

2 svar

  1. Tim Oland sier:

    Ho ho ho. Denne kommer min mor til å like da vi to skal ha pinnekjøttet sammen på aldershjemmet senere i dag. 87…, men mangler ikke humor. Hun kan mye om City, men det meste av dette blir nytt😂🙏

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.