Hvorfor blir fotballspillere mobbeofre?

“Utskjelte Sterling slo tilbake” leser jeg i min egen avis etter Manchester City-angriperens to mål mot Spania. Men hvorfor ble han til “den utskjelte”? Hva er det som gjør at de som kaller seg supportere, og de som mener de gjør jobben sin i media, klarer å skape denne stemningen mot enkelte spillere?

For det første: Ordet “supporter” betyr å støtte. Selv innen dataverdenen har de “Support”. Jeg tviler på at det første ordet du tenker på når du hører datasupport er mobbing. De supporterne som mobber forklarer ofte med at det er “banter” – eller at de jo har betalt billett, og derfor har lov å si hva de vil.

For det andre: Medias rolle er å beskrive, nøytralt, det som skjer. Ikke ta parti for noen, ikke overdrive den ene eller andre veien. Men det skjer hele tiden. Problemet starter ofte når et medium setter fokus, negativt ofte, på en bestemt spiller. De andre følger etter. Og det ender med en slags forfølgelse, noe som naturlig nok må oppleves helt jævlig.

Det hjelper ikke om du tjener mange penger, har fine biler, flotte hus og kan gjøre hva du ønsker, hvis du blir mobbet.

For meg står to eksempler til skrekk og advarsel, kanskje mest for media, i mindre grad (men også) for fotballsupportere:

Graham Taylor ble kalt «Turnip Taylor» av The Sun en rekke ganger, selv etter at han trakk seg som Englands landslagssjef.

Graham Taylor, engelsk landslagssjef. En ekstremt dyktig mann som hadde klart å få både Watford og Aston Villa til toppen av engelsk fotball. Så lyktes han ikke med England, greit nok. Men fra det og til å bli uthengt i en engelsk tabloid med hodet sitt i en turnips? Langt over streken. Taylor ble en jaget, forskremt mann som til slutt måtte flykte fra jobben sin for å overleve. Først flere år senere fikk han tilbake seg selv, den analytiske mannen som folk likte å høre på.

Og da Taylor døde, var det bare gode ord – også fra de i media som mobbet han som engelsk landslagssjef.

Pinlig.

Mens The Sun trykket bilder av en David Beckham-dukke i en galge, lot The Mirror leserne sine kaste dartpiler på et bilde av England-spilleren.

Så var det David Beckham, og det er en grunn til at jeg aldri har likt Atletico Madrid-manager Diego Simeone. Det overdrevne skuespillet til argentineren, under VM i Frankrike i 1998, førte til at Beckham, da 23 år, ble utvist. Og så tapte England.

Beckham fikk skylda. På det verste sto han avbildet i en galge, han ble hetset uansett hvor han dro. Heldigvis hadde han full støtte av sin manager, Alex Ferguson, og klubben Manchester United. Beckham kom seg, på et vis, gjennom det. Og så begynte han å score avgjørende mål for England, som kaptein under Sven-Göran Eriksson. Og da var det liksom bra igjen. Plutselig ble han en helt. Wow.

Pinlig.

Paul Canoville – mobbet av egne «supportere».

Det finnes mange eksempler, også innad i klubber, der egne spillere blir mobbet av egne supportere. Kanskje er det verste eksemplet Chelseas Paul Cannoville, som ble rasistmobbet av sine egne under kamper. Dette var på 1980-tallet. Det er å håpe at vi er kommet litt videre nå.

Hva det er med folks behov for å mobbe, vet jeg ikke. Siden jeg stammer, ble jeg selv mobbet i oppveksten. Det stoppet da jeg var skolens beste i idrett. Da ble det ikke like populært å mobbe han som løp fortest, hoppet lengst og var kaptein på skolelaget.

Pinlig.

Raheem Sterling ble mobbeobjekt nummer én i engelsk fotball da han valgte Manchester City og forlot Liverpool. Sterling er ikke Liverpool-gutt, han kom dit fra ungdomsavdelingen i QPR da han var 15-16 år. Så valgte han å spille for Manchester City, da tilbudet kom. Liverpool fikk godt betalt, men det hjalp ikke: Sterling ble sett på som en sviker.

Snart fire sesonger senere, pipes det fortsatt mot Sterling på Anfield. Sånt synes jeg er morsomt. Jeg elsker det, rett og slett fordi – for meg – er det komisk. Mange er uenige med meg her, og det er greit. Men det blir så forutsigbart og kjedelig at det blir hoderystende morsomt, i min verden.

Poenget er at pipingen spredte seg. Selv i bortekamper mot Newcastle ble Sterling pepet på. Wow. Hva skjedde her? Hadde han gjort Newcastle noe?

Raheem Sterling er etter hvert blitt vant med at voksne mennesker piper og roper stygge ting til ham. Noen kaller det «banter», selv om det egentlig er mobbing.

Problemet blir massesuggesjon. Problemet blir at uopplyste mennesker bare kaster seg på, blir med på mobbingen. Så skjedde det da Sterling spilte for England også. Og alt han gjorde, utenfor banen, ble selvsagt fokus. Det stoppet ikke. Men som David Beckham søkte trøst i sin egen klubb og deres supportere, gjør Sterling det samme i Manchester City. Heldigvis.

Og så kom det to mål for England mot Spania. Og da er selvsagt media over seg av positivitet.

Patetisk-pinlig. Egentlig. Men strømmen skal følges. Ingen våger å røre en helt. De venter i hvert fall til neste negative ting skjer, enten det er noe med ungene hans, tatoveringene, oppveksten, moren – eller løpesettet.

Jeg skjønner ikke behovet for å mobbe.

Jeg kommer aldri til å forstå det, akseptere det eller la det stå uimotsagt.

Men det kommer til å fortsette.

Hvem blir den neste?

For “supportere” (banter igjen?) og media finner alltid noen å legge skylda på.

Og det resulterer ofte i det som i sum blir mobbing.

Og da fortsetter vi på den helt ville veien – feil vei.

8 svar

  1. Så fint beskrevet! Som lærer kjenner jeg godt til behovet for å ha noen å hakke på. Leit.😥😥

  2. Særdeles velformulert og gjennomtenkt som vanlig.👍

  3. Vei dine ord med omhu, Hans Olav! Kommentaren din kan lett misforstås slik at ditt gode navn og rykte får ei ripe i lakken!

  4. Jakob Berge sier:

    Flott innlegg, Svea. Skulle ønske du kunne trykket denne i VG, slik at den kunne kommet ut både til dine kollegaer men også det norske folk.

  5. Mobbing er en uting ! Deler av engelsk presse og pressen generelt er lavmål. Etter å ha beskuet kampanalyser inkludert spillebørs er det rimelig god grunn til å anta at somme journalister skriver han haug med utenomsportslig dritt for å kompensere manglende forståelse for spillet. Har hatt og har mange meninger om spillere, men aldri buet på dem. Sterling har frustrert meg mang en gang sant og si. Men veien derfra til mobbing er lang.

  6. Thomas Lomundal sier:

    Bra skrevet, og så hjertens enig. Husker hvordan Sterling fikk gjennomgå mot blant annet Burnley i siste bortekamp mot dem. Men hva med Tarkowski som grein seg til en overgang fra Brentford til nettopp Burnley? Hyklersk som f…

  7. Som lærer kjenner jeg til mekanismene for hvorfor det mobbes. Akkurat som Svea beskriver så fint!😊😊

  8. Tor Sønsteby sier:

    Bra skrevet, – en annen type hets er forholdet mellom Manchester City og UEFA, – patetisk at UEFA og media frykter City som ikke har så mange tilskuere/seere som igjen genererer inntekter at de må bruke ufine virkemidler. Det er vel ingen som er i tvil at det finnes en agenda her? Selv om dette ikke kan kalles mobbing, så ser flere og flere at her er det ihvertfall forskjellsbehandling. En del ting som størrelse på bøtene på de som tildeles City og andre større klubber får en til å tenke gjennom det ene og andre?? Regler som endres i takt med Citys progresjon….mange tvilsomme avgjørelser, innkastet til Silva i siste kamp hvor dommeren blåste markerte for meg en strek i hva vi bør tåle. – Nå er vel strenmgt talt ikke dette mobbing, men en slags hets/forfølgelse er det ihvertfall etter min mening selv om dette ikke er på individ nivå.
    Mennesker er jo forskjellige, – det er jo merkelig hvordan Liverpools supportere på en flott måte minnes Hillsborough og sine egne, år etter år, – de har jo også rett i at politiet gjorde grusomme overgrep her. Men duverden, – Liverpools supportere burde og kunne kanskje også spandert en blomsterkvast og en utrakt hånd til Italia og Juventus og etterkommerne av de som døde på Heysel også? Det var ikke bare pent det som Liverpools fans presterte der….eller ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.