Det lyseblå Champions League-spøkelset

Etter å ha tapt den første kampen i gruppespillet av Champions League hjemme mot Lyon, var det essensielt å ta alle tre poeng med seg i kofferten tilbake til Manchester fra tirsdagens kamp mot Hoffenheim.

Pep Guardiola var ikke fornøyd med dommer Skominas innsats mot Hoffenheim.

Pep Guardiola var tilbake på trenerbenken etter forrige kamps utestengelse, og kampen endte som kjent til slutt 1-2 etter en rekke merkelige avgjørelser kampen gjennom—orkestrert av kampleder Damir Skomina. Dette er første oppgjør noen sinne at City vinner under slovenerens kampledelse (0 seire og 4 tap før gårsdagens seier). Leroy Sané ble i sluttminuttene snytt for et soleklart straffespark da han rundet keeper Baumann og ble felt av nevnte mann, og det så lenge ut som dette skulle bli «den kvelden» igjen for de lyseblå igjen i det gjeve europeiske selskap. Heldigvis utnyttet kjapptenkte David Silva på tampen klabb og babb i feltet hos hjemmelaget etter innlegg fra navnebror Bernardo Silva, snappet med seg ballen, og slo ute av balanse ballen knallhardt i lengste hjørne.

Dermed leder Lyon med sine fire poeng den tette gruppa, etterfulgt av City på 2. med tre poeng, mens fjorårets konkurrenter Sjakhtar Donetsk følger på 3. med to poeng, foran Hoffenheim på sisteplass med sitt ene poeng. I neste Champions League kamp møter vi Sjakhtar Donetsk borte, et oppgjør som i fjor endte 2-1 til de sorte og oransje på ukrainsk jord. Vår neste motstander hadde ved de to foregående oppgjør en sterk brasiliansk stamme, men har i sommer mistet både Fred og Bernard. Laget har i år en sterkere ukrainsk innflytelse, men har samtidig beholdt mye av det brasilianske innslaget i laget. Lagets to store, brasilianske stjerner Marlos (som nå har blitt ukrainsk landslagsspiller) og Taison vil gi City-forsvaret mye å bryne seg på i år som i fjor. Ukrainerne leder hjemlig serie med 9 seire og 1 tap, og har kommet helt middels ut av de to første kampene med to uavgjorte resultat. De to neste oppgjørene mot det øst-europeiske laget vil bli instrumentalt for vår overlevelse i turneringen. Slik ståa i gruppa er nå, poengmessig, svever de to billettene om videre deltakelse i løse lufta.

Alt kan ikke hvile på Sergio Agüeros skuldre.

Fra et sportslig grunnlag, med det vi vet fra tidligere erfaring av, og det vi til nå har sett i årets gruppespill, er dette er en gruppe City skal ta seg videre fra. Det bør de også gjøre som gruppevinnere. Noe annet vil være en nedtur og forsømmelse av forventningene styret, treneren, supporterne og spillerne har satt til seg selv. Fjorårets gruppe var relativt lik kvalitetsmessig den vi har i år, og den tok vi oss videre fra som gruppevinnere med 5 seire og 1 tap. Deretter gikk turen videre til Basel for 8-delsfinale før vi som kjent røk mot Liverpool i kvartfinalen. I årets utgave har vi ikke prestert på samme nivå som vi gjorde innledningsvis i fjor, og mye av grunnen kan skyldes at laget savner sin hærfører Kevin De Bruyne. Samtidig må vi kunne være så ærlige å si at flere av lagets største spillere ikke har prestert på et nivå vi forventer av dem, og vet at de har inne. Agüero og Silva kan ikke bære laget på egenhånd i form av sine offensive bidrag. Vi kan forsøke å illustrere dette ved å se på laget som et system som konstituerer en helhet og er koplet sammen med 11 forskjellige komponenter som alle har en innvirkning på hverandres (helhetens) funksjon. Om en spiller eksempelvis slår en feilpasning på midten av banen som motstanderen utnytter og produserer en kontring, vil det skape en dominoeffekt for resten av laget, i første omgang ved at spiller nummer to vil måtte ofre sitt primære ansvar for å dekke over feilen spiller nummer én forårsaket, og deretter ved at spiller nummer tre må dekke over for spiller nummer to, som igjen skaper problemer for resten av laget fordi alle må ta igjen problem etter problem. Hvorvidt dette blir utslagsgivende for laget på bare noen tideler eller sekunder er situasjonsbestemt, men i de fleste tilfeller fører dette til svikt for helheten om motstanderens reaksjonsevne er god nok. Med andre ord et det nok at bare én av de ulike komponentene svikter, uavhengig av hvor god jobben de ti andre komponentene gjør det—fordi de er gjensidig avhengige av hverandre. For at systemet som helhet skal fungere, er man dermed helt avhengig av at alle komponentene utfører sin oppgave tilstrekkelig. Laget er med andre ord noe mer enn bare summen av delene; laget utgjøres av delene, koplingene dem i mellom og samspillet deres. Dette er hvorfor man sier at «fotball ikke spilles på papiret». At vi ikke har fremstått som «et lag», har vært et gjentagende trekk i Champions League. Det hjelper ikke at vi kan ramse opp to 11-ere med stjerner om de ikke klarer å fungere sammen i praksis.

Pep Guardiola har bestemte meninger om hvordan fotball skal spilles.

I denne sammenheng er dermed også treneren sentral, ettersom han leder og utformer laget. I Premier League har Guardiolas metoder ført til oppskriftsmessig suksess. Men i Europa har vi både før, under og etter hans ankomst, i år etter år, slitt med å fungere som et lag. Noen kritikere peker på at Champions League-tradisjonene de andre europeiske toppklubbene har i veggene på stadion ikke eksisterer på Etihad Stadium; andre hevder at Guardiolas fotball ikke lenger passer internasjonal klubbfotball; mens noen mener at det skyldes mangel på vilje hos spillerne. Her finnes det dog ingen entydige svar. Men med laget spanjolen besitter, og kvalitetene han selv har som trener, er det ingen tvil om klubben har ressurser som gjør det mulig å gå helt til topps. For å lete etter svar på hvorfor City enda ikke har hatt medgangen man har drømt om i Champions League kan vi se til sydligere strøk; nærmere bestemt Spania. Den spanske giganten Real Madrid har de siste fem sesongene vunnet Champions League hele fire ganger, og tradisjonene for europeisk suksess ligger utvilsomt dypt inngrodd i klubben—de har løftet troféet 13 ganger gjennom historien. Men forrige sesong, da de igjen tok seg til topps, havnet de på 3. plass i hjemlig serie, 17 poeng bak Barcelona. Ligaen har de for øvrig vunnet 33 ganger, flest av alle spanske lag. Argumentet for tradisjoner som svar på suksess blir dermed alene alt for vagt, ettersom de ikke har klart å utrette det samme i ligaen. Madrids motstandere i finalen, Liverpool, havnet på 4. plass, 25 poeng bak oss i Premier League. I den samme tidsperioden hvor Madrid har vunnet fire Champions League-troféer, har de kun vunnet ligaen én gang. Samtidig er det bare syv klubber som noen gang har vunnet «trippelen» (liga, cup og europeisk cup) på én og samme sesong. Det er likevel en prioritet, og et uttalt mål, å kjempe på alle fronter. Det skal sies at Pep har klart denne bragden—to ganger. Dog kun med Barcelona. Hvor krevende dette er for spillerne, både mentalt og fysisk, er vanskelig å sette seg inn i. Det kan tenkes at det ikke har vært et like sterkt fokus på å vinne «alt» i Real Madrid, hvor stjerner ofte har blitt hvilt i mindre betydningsfulle kamper i hjemlig serie og cup for å være klare til Champions League-oppgjør. Samtidig er det i denne sammenheng et viktig element at Guardiola de siste sesongene har beveget seg vekk fra en av de viktigste idéene i Barcelonas suksessoppskrift, nemlig en fast stamme som «spiller alt». Helt siden han ankom Bayern har han vært nærmest manisk hva gjelder å rullere og teste ut nye idéer, formasjoner og posisjoner for spillerne. Men det har ikke ført til noen suksess ute i Europa. Ser man på de lagene (særlig nevnte Real Madrid og Barcelona) som derimot har vunnet klubbturneringen de siste sesongene; har laget vært mer eller mindre det samme gjennom hele sesongen. Det innsnevrede fokuset på det aller gjeveste (framfor det brede målet om å «vinne alt») samt kontinuiteten vi mangler på akkurat den fronten under Guardiola og Arteta, er en faktor som kan forklare mangelen på suksess.

Problemstillingene man da står ovenfor vil være om man skal intensivere fokuset mot Champions League og som en mulig konsekvens avgi momentum i ligaen; om man skal fortsette som før med å rullere både spillere og formasjon for å holde seg konkurransedyktig på alle fronter; om man skal danne en fast 11-er som spiller alt (om skadefri), konsentrere seg om å vinne både Premier League og Champions League, og la de som ikke er en del av den etablerte stammen få spille alt i FA-cupen og ligacupen fram til konkurransen tilspisser seg, eller som jeg nå vil komme til; om man skal fortsette som før, men i tillegg implementere ferske idéer og elementer til spillet som kan hjelpe oss med å knekke Champions League-koden.

Barcelona-spillerne står æresvakt for Pep Guardiola i 2012.

I Champions League, hvor konkurransen er så spisset, og marginene så minimale, handler alt om å unngå, og utnytte selv den minste feil. Én tabbe kan være forskjellen mellom himmel og helvete i denne turneringen. Det er her det taktiske elementet kommer inn. Det finnes ikke rom for feil. Det finnes ingen stoltere mann enn Pep Guardiola når det gjelder å være tro mot sin filosofi og tilnærming til spillet. Og utvilsomt har dette gitt enorm avkastning. For eksempel hadde mange avskrevet han allerede etter hans første sesong i Premier League for snaut et år siden. Nå lurer de samme kritikerne på hva City skal gjøre dagen han ikke er her lenger. Barcelona-laget han ledet fra 2008-2012 er i mange øynes det beste som noen gang har spilt fotball. City- og Bayern-versjonene var gode, spesielt den siste utgaven av Peps Bayern og fjorårets City-utgave var fantastisk, men ingen av de har nådd de samme høydene til Barcelona ute i Kontinental-Europa. Det er en annen intensitet, en annen måte å spille på, og en helt annen taktisk tilnærming som møtes der ute, kontra det man møter ukentlig i hjemlig serie. Man møter pragmatiske lag som er omstillingsdyktige og fleksible, og som kan variere sin tilnærming til kampen ut i fra motstanderen de står ovenfor. Pep derimot, er ikke uteksaminert fra den trenerskolen. Han lar aldri sin motstander diktere hvordan han ønsker at laget skal spille. «Du må leve og dø for filosofien din. Vi kan ikke, og vil ikke endre oss”, sa han etter at klubben røk ut mot Monaco i 8-delsfinalen i 2017. Men etter gjentatte nedturer med Bayern, og nå med City i Champions League, kan det være på tide å finne nye elementer å implementere i spillet som skiller seg fra de som brukes i Premier League, i håp om å lykkes i den europeiske klubbturneringen. Dette handler ikke om å gå vekk fra det han (og vi) tror på, det handler simpelthen om å gjøre noen små finjusteringer og endringer i spillet og taktikk som tilpasser oss formatet med utslagsrunder og en helt annen fotball enn den vi møter ukentlig i serien.

Vi kan fortsette å skylde på vinterpause, buing under hymnen, tomme seter, dårlig dømming, skader og manglende tradisjoner. Men det er ikke derfor vi har et for dårlig press, lav intensitet, manglende vilje, slår hårreisende feilpasninger på midten av banen, glipper markeringer eller ikke klarer å omsette sjanser til mål. Det eneste som betyr noe, er igjen, det som skjer ute på banen. Alt det som ligger utenfor lagets kontroll er det ikke noen vits i å bruke energi på.

Etihad Campus.

Milliarder er brukt på nye spillere, nytt stadionanlegg og treningsfasiliteter de siste årene, og den mange regner for å være verdens beste trener leder laget. Klubben har hentet inn nye stjernespillere for å utvide bredden i laget og tilføre ytterligere konkurranse om plassene, slik at vi skal holde oss konkurransedyktige gjennom hele sesongen. Nå finnes det ikke lenger rom for tomme unnskyldninger. Taper vi fordi motstanderen er bedre, og spillerne med hånden på hjertet kan si at de har gjort sitt beste og gjennomført planen til punkt og prikke, erkjenner vi det. Men man kan ense en følelse av at dette ikke har vært tilfellet verken under Pellegrini og Guardiola, hvor forholdene utvilsomt har ligget til rette for europeisk suksess. Det ligger mer til grunn enn bare uflaks, dårlige dommeravgjørelser og dyktige motstandere for klubbens mangel på resultater i europeisk klubbfotball. Det ligger noe uforløst der, som er vanskelig å sette ord på, eller peke på. Det gjenstår å se om Pep og spillerne nå klarer å løse denne «koden» som kreves dersom de skal vinne Champions League. Det er den siste, virkelige barrieren som må brytes om klubben virkelig ønsker å oppnå globalt herredømme. Og etter fjorårets mestersesong er alles øyne rettet mot City.

Relaterte saker

1 svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.