The unlikely «Manager of the Month»

Hvordan kunne den fullstendig udugelige Alan Ball bli kåret til Manager of the Month for november 1995? Var han et fotballgeni likevel?

Manchester City panger inn fem mål mot Cardiff og står med 19 scoringer i ligaen etter seks kamper. Kun forrige sesong har hatt flere City-scoringer (21) etter de seks første kampene.

Vi er blitt bortskjemte, vi som er glade i Manchester City. Siden 2011/12 har laget scoret 93, 66, 102, 83, 71, 80 og 106 mål i ligaen, et snitt på 86 scoringer i ligaen de sju siste sesongene.

Sånn har det ikke alltid vært. Det er mye merkelig som har skjedd i Manchester Citys historie, det har vel mange fått med seg. Her skal jeg skrive litt om en sesong som blir mer og mer fascinerende jo mer jeg ser på hva som skjedde – 1995/96.

Altså, vi kan starte med det som stort sett var XI i de første 11 ligakampene den sesongen: Eike Immel, Richard Edghill, Terry Phelan, Steve Lomas, Keith Curle, Kit Symons, Nicky Summerbee, Uwe Rösler, Niall Quinn, Garry Flitcroft og Giorgi Kinkladze.

Lagbilde 1995/96-sesongen.

Et ok lag, egentlig. Mange landslagsspillere (7), og nyinnkjøpte Kinkladze (2 millioner pund) var sett på som et kjempekjøp, en spiller veldig mange klubber ønsket seg.

Citys kurve hadde vært klart nedadgående siden de to femteplassene i 1990/91 og 1991/92. 9. plass i 1992/93, 16. plass i 1993/94 og 17. plass i 1994/95, så det var ingen sensasjon at laget ikke kjempet i toppen. Likevel, laget hadde fortsatt mange gode spillere, og nå var Brian Horton byttet ut med Alan Ball som manager.

Styreformann Francis Lee lovet Johan Cruyff eller Franz Beckenbauer, men endte opp med Alan Ball.

Formann Francis Lee hadde lovet fansen et stort navn da han sparket (ganske) populære Brian Horton. Det var snakk om Johan Cruyff eller Franz Beckenbauer. Lee endte opp med sin gamle venn og lagkamerat på landslaget, Alan Ball.

Da Manchester City spilte sin 11. ligakamp den sesongen, 0-6 mot Liverpool på Anfield, var vi ferdig med oktober. På de 11 kampene hadde Manchester City scoret tre (3) mål og klart å skrape sammen to poeng, uavgjort 1-1 i serieåpningen mot Tottenham, samt 0-0 mot Leeds. Begge på Maine Road. Tabellplasseringen var, naturlig nok, rock bottom.

Tenk deg selv, Manchester City har allerede scoret 19 ligamål denne sesongen, og vi er fortsatt i september. I 1995/96 måtte vi helt til 24. februar for å nå 19 ligamål. Da var det spilt 27 kamper …

De fleste ventet på øksa, at Ball, som i åpningstalen sin til spillerne snakket mye om at han var verdensmester, hadde gjort sitt etter 11 kamper.

Det er her historien blir “typical City”. For kunne det skjedd i en annen klubb, at den utskjelte mannen uten seier og nesten poeng på de tre første månedene, blir kåret til “Manager of the Month” i november?

November 1995 – en god måned for Alan Ball. Dessverre ble det den eneste.

Det skjedde med Alan Ball. Fra 4. november og til og med 2. desember 1995, spilte Manchester City fem ligakamper, vant fire og spilte én uavgjort og spratt opp til 15. plass på tabellen, etter å ha vært sist i 10 av 16 runder så langt. Så taperen over alle tapere, han som alle trodde hadde gjort sitt etter tre måneder i klubben, han sto plutselig der med den svære whiskyflaska over six-pencen sin.

Og jublet.

Var det mulig? Var Alan Ball et fotballgeni likevel?

Det var kanskje da Alan Ball-sangene slo inn for alvor over Maine Road. Oasis “Wonderwall” ble til “AlanBall”, og “Alan Ball is a football genious” runget over Kippax.

Det meste var rå ironi. Mannen var fullstendig udugelig. Uwe Rösler har fortalt meg mye om hvordan Ball var overfor spillerne. Det jeg hørte, var ikke bra. Og da november var over, og Ball hadde drukket på whiskyen sin, var City tilbake i trøbbel.

City kjempet om å overleve i Premier League. Hva passet vel da bedre enn å selge sin beste og viktigste spiller, Garry Flitcroft?

Kun én seier på de åtte neste kampene, og City var såvidt over nedrykksstreken. Det ble rett og slett for få seire, og i tillegg presterte City å selge sin beste og viktigste spiller, Garry Flitcroft, midt i kampen om å overleve.

Alan Ball hentet inn “forsterkninger”, i form av en overvektig Gerry Creaney (i bytte med publikumsfavoritten Paul Walsh, men City måtte betale én million pund i mellomlegg, ikke rart Ball ble sett på som et geni)… Ball betalte en million pund for en uinteressert Nigel Clough, den grusomme backen Michael Frontzeck kom gratis (ikke rart) – og til slutt hentet Ball en lekekamerat til språksvake og hjemsyke Kinkladze for å få han til å trives bedre – Mikhail Kavelashvili.

Vi må heller ikke glemme at han før sesongen hentet han som han mente ville bli blant verdens beste spillere, Martin Phillips, bare kalt Buster. Han kosta bare 500 000 pund. Men ut fra ferdighetene burde han kanskje kostet fem pund?

Uansett: Ingen ting fungerte. Stjernespillere som Curle, Quinn og Rösler mistrivdes, og det er aldri en fordel for en manager at stjernene er sure. Ball fikset rett og slett ikke jobben sin, og selvsagt gikk City ned på den mest komiske måten, beskrevet av mange – mange ganger.

For i siste seriekamp kom Liverpool på besøk. De forberedte seg til FA-cupfinalen og var egentlig ikke så interessert i denne siste seriekampen. Tredjeplassen i ligaen var uansett sikret før møtet med Manchester City. Likevel fikk Liverpool enkelt lov å gå opp til 2-0, før en Uwe Rösler-straffe og en scoring av Kit Symons fikk City opp på 2-2.

«Hold ballen nede ved cornerflagget» formante Alan Ball i sesongens siste kamp, mens City trengte egentlig en scoring for ikke å rykke ned.

Det trodde Alan Ball holdt. Så da ballen var nede ved cornerflagget, fikk Steve Lomas beskjed om å holde ballen der. Og det gjorde han. Problemet var at geniet Ball hadde oppfattet feil. City trengte en scoring til for å overleve. Ball hadde fortsatt ikke fått med seg dette. Det var Niall Quinn, som hadde blitt tatt av banen tidligere, som løp ned mot cornerflagget for å si fra til Steve Lomas at City måtte komme seg i angrep …

For sent. Dommeren blåste av, og Manchester City avsluttet sju strake sesonger i den øverste divisjonen ved å rykke ned mens spillerne trodde de hadde holdt seg,

Alan Ball skyldte på alt og alle, men tok lite kritikk selv. Det verste er at etter de 11 første, katastrofale kampene, så gjorde City det ok. Ni seirer, ni uavgjorte og ni tap på de 27 siste kampene hadde fint holdt til ny kontrakt, uten den verste serieåpningen i klubbens historie.

Så City rykket ned. Og da regnet de fleste det som sikkert at Ball ville få sparken.

Det er kanskje her det meste ødeleggende i Manchester City de siste 25 årene kommer: Ball fikk fortsette. Og så, tre kamper ut i den neste sesongen, sa Ball takk for seg – og dro Manchester City inn i det verste managerkaoset i klubbens historie, et kaos det tok halvannet år å komme ut av.

Og da var Manchester City på full fart mot gamle 3. divisjon.

Så – thanks for nothing, Alan Ball.

Han var en meget god fotballspiller.

Men gode fotballspillere gir ikke automatisk en god manager.

Alan Ball er det beste eksemplet på det.

2 svar

  1. Ei fantatisk historie selv om den egentlig er tragisk 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.