“The Centurians” vs. “The Entertainers”

Det er få dvd-er jeg har sett flere ganger enn sesongvideoen fra 2001/02. Kevin Keegans elleville opprykkssesong får meg alltid i godt humør. Det var noe med typene, persongalleriet og galskapen den sesongen som jeg alltid har satt høyt.

Og trolig er det, i hvert fall siden 1970-tallet, den mest underholdende fotballen Manchester City har spilt – under Kevin Keegans ledelse, i 2001/02.

I hvert fall fram til Josep Guardiola fikk orden på sakene i 2017/18.

Nå er ikke poenget med denne artikkelen å sammenligne, kåre det beste/mest underholdende laget. Og det er mange grunner til det, den beste er nok at de spilte i to forskjellige divisjoner, egentlig i to helt forskjellige fotballverdener også, så mye som har skjedd, både økonomisk, fysisk og mannskapsmessig på de 16 årene.

Men det er også noen likheter, noen interessante likheter også.

  • Keegans lag vant 31 kamper, scoret 108 mål og tok 99 poeng.

  • Guardiolas lag vant 32 kamper, scoret 106 mål og tok 100 poeng.

Jo da, Keegans lag spilte 46 kamper mot Guardiolas 38. Og igjen: Det var i to forskjellige divisjoner.

Og jeg våger å påstå at det Guardiola har satt sammen av tanker og spillere, er langt mer planlagt enn den impulsive Keegan klarte.

Et interessant poeng er likevel: Keegan brukte 12 millioner pund, i netto kjøp/salg, på å sette sammen sine “Entertainers”.

Guardiola brukte 336 millioner pund for å få sine “Centurians”. Det er verd å tenke over, selv om det er en annen tid.

Og – det var noe med det Keegan-laget den gangen, noe som rørte meg. Og det hadde ikke akkurat vært normalen de siste 20 årene.

Kevin Keegan – rett mann på rett plass til rett tid.

At Kevin Keegan var rett mann på rett plass til rett tid, det er det liten tvil om. Han klarte, ved hjelp av sin historie, sin karisma og sin overbevisende måte å snakke på, å dra dette laget, som akkurat hadde rykket ned, til å bli et av de mest underholdende og mest interessante i nyere tid.

Manchester City hadde lenge slitt med at de ikke hadde en playmaker, en fotballhjerne, i laget sitt. De manglet også ledere. Det første Keegan gjorde var å hente inn 39 år gamle Stuart Pearce til å lede laget – og kontroversielle Eyal Berkovic til å styre spillet. Det var de to eneste signeringene av interesse. Pearce var gratis, Berkovic kostet 1,5 millioner pund. Keegan solgte samtidig Spencer Prior og Mark Kennedy for til sammen 2,7 millioner pund.

Og laget ble bedre.

Eller gjorde det egentlig det?

Eyal Berkovic ble skadet etter bare to kamper.

Det er flere tilfeldigheter enn du tror i fotball. For etter kun to kamper ble Berkovic skadet. Og City slet. Men underholdende var det. Se bare på de 11 første resultatene: 3-0, 0-2, 5-2, 4-2, 0-4, 3-0, 3-4, 6-2, 3-0, 0-4, 2-2. Etter 11 kamper hadde Keegans City allerede vakt oppmerksomhet landet rundt ved å være involvert i 51 mål, med en målforskjell på 29-22.

The Entertainers? U bet.

Men stabiliteten var et fremmedord – fortsatt. Vi skal huske på at dette City-laget, etter 18 seriekamper lå på 9. plass – etter hele seks tap. Løsningen het Ali Benarbia. Og han kom, bokstavelig talt, inn ved en ren tilfeldighet. Keegan fortalte det selv, da noen av oss var på besøk på Carrington før møtet med Wimbledon (0-4, eneste hjemmetapet den sesongen, den kampen var selvsagt jeg på …). Så Ali B, som han ble kalt etter hvert, var bare innom Manchester med en kamerat, tilfeldigvis, på vei til Sunderland, tror jeg det var. Så Keegan lurte på (litt overdrevet kanskje) om han kunne tenke seg Manchester City, sånn helt ut av det blå.

Ali Benarbia – boksåpneren.

Resten ble fotballhistorie. Ali Benarbia var ligaens (Championship) beste spiller den sesongen – med en mil. Og med Benarbia på plass, Kevin Horlock flyttet til rett plass sentralt, Berkovic tilbake, Darren Huckerby som skadde Paolo Wanchopes erstatter på topp, samt introduksjonen av Shaun Wright-Phillips som høyre vingback – fløy City.

På de siste 28 ligakampene vant City 22, tapte kun tre, scoret 65 mål – og rykket opp med ganske stor letthet, egentlig. Laget fant formen sin, og det siste vellykkede kjøpet var danske Nicklas Jensen, som venstre vingback.

I siste del av sesongen så laget stort sett sånn ut, selv om Keegan faktisk brukte hele 34 spillere den sesongen. Det forteller litt om famlingen fram til han fant dette laget:

Lagbilde fra 2001/02-sesongen med sjefen sjøl, Kevin Keegan, i midten.

Keeper: Stort sett Carlo Nash, selv om Nicky Weaver endte opp med flest kamper.

Høyre stopper: Richard Dunne.

Midtre stopper: Steve Howey

Venstre stopper: Stuart Pearce

Høyre vingback: Shaun Wright-Phillips

Playmaker: Ali Benarbia

Sentral midtbane: Kevin Horlock

Playmaker: Eyal Berkovic

Venstre vingback: Nicklas Jensen

Spiss: Shaun Goater

Spiss: Darren Huckerby

Goater scoret 28 ligamål, Huckerby 20. Paolo Wanchope, den egentlig beste av dem, endte med 12 mål på sine bare 15 kamper. Wright-Phillips scoret åtte, det samme gjorde Benarbia, Horlock scoret sju og Berkovic seks. Jon Macken, et totalt unødvendig kjøp mot slutten av sesongen, fikk med seg fem scoringer. Målene rant inn fra alle kanter. Det var en fryd å se på.

Høydepunktet var kanskje en kamp i FA-cupen, der dette laget møtte Ipswich, som da lå høyt på tabellen i Premier League, på bortebane. City vant 4-1, rundspilte Ipswich – og viste at dette var et lag du ville høre mer om i årene som kom.

Shaun Goater scoret og scoret.

I kvalitet er det ingen tvil om at dagens Guardiola-lag er langt bedre. Men det er noen likheter. Den viktigste er kanskje at begge lagene har to playmakere, Berkovic og Benarbia fra 2001/02 og David Silva/Kevin De Bruyne fra 2017/18. I tillegg mye fart, som Guardiola har i Sterling og Sané. Da Keegan-laget kom med Wright-Phillips og Huckerby (startet ofte ute på venstre den sesongen), så fikk motstanderen fort panikk. Der gikk det unna, og med målmaskinen Goater på topp, hadde de på et vis sin “Agüero” (uten sammenligning for øvrig, det finnes vel knapt to spisser som er mer ulike enn Goater og Agüero).

Den største forskjellen er det defensive. Der Guardiolas Centurians slapp inn kun 27 mål, endte Keegans Entertainers opp med 52 baklengs. Likeheten er at begge managerne vil i angrep. Guardiolas lag har bare mye mer å stå imot med defensivt. En ganske fersk Dunne, en middelmådig Howey og en aldrende Pearce foran to høyst ordinære keepere (Weaver hadde gjort sitt da, dessverre) hadde vært altfor dårlig i divisjonen over. Det så vi også sesongen etter, med 54 baklengs tross forsterkninger i Peter Schmeichel og Sylvain Distin.

Keegans entertainers var billig moro, en slags festaften av en sesong som fikk smilet tilbake i Manchester City. Mange mente de ikke hadde sett en sånn type fotball siden Keegan selv spilte – mot Joe Mercer og Malcolm Allisons City av entertainere på begynnelsen av 1970-tallet.

John Wardles lommebok ble tynnere og tynnere etter hvert som Kevin Keegan hentet inn den ene spilleren etter den andre.

Det kunne ikke vare. Keegan, som jeg har beskrevet han tidligere, er litt som en unge. Best når han leder under en viss kontroll og med et kredittkort med klare begrensninger. Så fort Keegan fikk tilgang på flere pund, gikk det galt. Ja, investeringer var nødvendig. Men Keegan kjøpte en periode alle han så, virket det som. Og formann John Wardles konto var tom da 2003/04 startet. Så Keegan måtte hente inn “has beens” og spillere uten kontrakt.

Det måtte gå galt, og det gjorde det da også. I mars 2005 hadde Keegan og City fått nok av hverandre. Og supporterne måtte vente, og nesten gi opp, før den neste Messias kom.

Går det 16 år til før vi får nye entertainere, nye rekord-settere?

Kanskje ikke. Men sesongene til Kevin Keegan (2001/02) og Josep Guardiola (2017/18) vil for meg alltid stå der som noe helt spesielt – uansett hva som skjer.

Det er nok de to sesongvideoene jeg kommer til å dra fram oftest – også i fortsettelsen.

5 svar

  1. Fantastisk blogg, svea👍

  2. Velig, enig i alt som står der, Svea. Vi trengte virkerlig den midlertidige oppblomstringen under Keegan. Det var nesten som å eksistere igjen. Og Pep har nå gitt oss tro på evig liv….I hvert fall på at fotball ER underholdning.

  3. Harald Larsen sier:

    Var selv på dette besøket på Carrington foran Wimbledon-kampen. Vi hadde fått «audiens» til å komme å se spillerne trene, men i god City-ånd hadde spillerne selvsagt fått treningsfri denne dagen (vi hadde slått Walsall 3-0 hjemme en dag eller to før, en kamp flere av oss også var på). I stedet tok Keegan imot oss. Artig fyr. Minnes også at Walsall-kampen ble flyttet fra onsdagen til tirsdagen bare to-tre uker i forkant grunnet en jødisk helligdag slik at Berkovic kunne spille. Flere av de nordmenne som skulle over fikk ikke ombooket billettene sine og gikk dermed glipp av kampen. Berkovic spilte selvsagt ikke grunnet skade !! 🙂

  4. Svea sier:

    Haha … sjokk. Dette er jo midt i «typical City»-land, Harald.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.