Tiåret du aldri så komme

Ofte tenker jeg på de sesongene midt på 2000-tallet, der Manchester City, min klubb av grunner jeg fortsatt ikke vet årsaken til, kavet rundt uten mål og mening, i en liga som var i voldsom utvikling, spesielt økonomisk.

De største krisene i Manchester City var forbi, Dickov og Weaver hadde reddet klubben på Wembley i 1999, Keegan hadde gitt klubben et løft – og da Thaksin Shinawatra overtok i 2007, og hentet inn selveste “Svennis” som manager, hadde City hatt fem sesonger på rad i den øverste divisjonen siden midt på 1990-tallet.

Men Manchester City kom ingen vei. Helt ærlig: Det føltes som om et teppe som konstant måtte lappes for at det skulle være mulig å overleve. Da klubben endelig fikk fram en topp-topp spiller, så måtte han selges (Shaun Wright-Phillips), rett og slett for at klubben skulle overleve. Manager Stuart Pearce skrapte sammen et ok lag som gjorde det ok.

Det var det Manchester City var: “Ok”.

Men i den stadig voksende pengeligaen, var verken Lee, Bernstein eller Wardle rike nok som eiere. Det ble krevd stadig mer for å henge med. Så akkurat da jeg hadde innsett at min klubb aldri kom til å komme noen vei, så ble den solgt til mannen vi bare kalte for “Taxi”.

Sven-Göran Eriksson og Thaksin Shinawatra.

Var det håp nå? Eriksson fikk, i seneste laget selvsagt, penger til kjøp. Og han fikk tak i noen ok spillere, City var gode (poengmessig i hvert fall) fra starten av sesongen. Det virket som “Smiling Sven” hadde fått orden på det.

Men Manchester City var, skulle det vise seg, bare et nytt luftslott. Med en korrupt eier? Ting tydet på at alt ikke var som det burde vært hos “Taxi” heller, der midlene hans var fryst ned. Alt han hadde gitt klubben var lån, eller et slags forskudd på arv, av penger som ville komme neste sesong.

Og da sesongen endte med det famøse 1-8 i Middlesbrough, kanskje det pinligste resultatet i klubbens lange og stolte historie, var det bare å belage seg på det samme igjen: Starte på bunn. Uten penger. Og egentlig uten annet håp om en morsom tur til Manchester iblant.

For det kunne selv ikke korrupte eiere og dårlig økonomi ta fra oss.

Mark Hughes viser fram nyinnkjøpte Vincent Kompany i 2008. Det er ti år siden i år. Kompany er eneste spiller som er igjen i dagens City-lag fra tiden før sjeik Mansour.

Så fikk Eriksson sparken, Mark Hughes ble ansatt, “Taxi” tryllet fram noen flere “midlertidige penger” så spillere som Pablo Zabaleta, Vincent Kompany – og Shaun Wright-Phillips hjemkomst ble en realitet.

Hva var det som skjedde her?

Plutselig svirret ryktene om et nytt salg og en ny overtagelse – og at selveste Robinho var på vei inn.

Plutselig endret verden seg, 1. september 2008.

Det som skjedde, og har skjedd, kan man mene mye om. Fire managere, sju pokaler og en bråte med stjernespillere senere, er Manchester City blitt en bedrift som er etablert blant de beste klubbene i Europa, som spiller i Champions League for åttende gang på rad, som i øyeblikket spiller en type fotball under Guardiola som mange elsker.

Men det er også, selvsagt, blitt en helt annen klubb enn den jeg vokste opp med, som var åpen og tilgjengelig, men nå strømlinjeformet og nesten uten feilskjær, en egenskap jeg aldri trodde skulle forbindes med min klubb, som var mer en sjarmerende klubb som dummet seg ut hver gang det virket som noe var på gang.

I dagens mer strømlinjeformede Manchester City risikerer ikke spillerne å få utlevert hullete sokker, slik som Niall Quinn fikk.

Som Niall Quinn skrev i boka si: “Det var hull i sokkene vi fikk utdelt … men jeg elsket klubben.”

I dag er det ikke hull i en sokk, langt mindre i en organisasjon som du, om du studerer dokumentaren “All or nothing” virkelig har orden på ting. Det er fascinerende det også, selv om det kanskje ikke er så sjarmerende lenger.

Det er fortsatt sånn at jeg ikke helt skjønner at dette skjer, at min klubb er den som har vunnet flest trofeer siden 2011. Alt måles ikke i trofeer, langt fra, men for en som trodde ligacupen i 1976 for all tid skulle bli det siste, er dette som er skjedd de siste 10 årene mer enn weird.

Det tok tid, etter at eierne kom inn i 2008, også. Suksessen kom ikke over natten. En drøss med stjerner kom og gikk, men Mark Hughes var ikke mannen til å håndtere alle de store egoene, og han ble byttet ut i kjent City-stil (på den tiden), der han virket å være sistemann som fikk vite at han var sparket.

Yaya Touré scoret det avgjørende målet både mot Manchester United i semifinalen og mot Stoke i finalen i FA-cupen i 2011.

Den sportslige suksessen kom med taktikeren Roberto Mancini, og gjennombruddet kom med semifinale-seieren mot Manchester United i FA Cupen i 2011. I ettertid er nok dette den viktigste enkeltseieren, den kampen og det resultatet som viste at Manchester City hadde kommet en vei. For det var ikke gitt, tross vanvittig pengebruk og en mengde ganske gode fotballspillere.

Siden Yaya Touré-goalen mot Manchester United 16. april 2011, har følelsen vært at “klubben har kommet en vei”. Siden har så mange rekorder røket, så mange trofeer blitt vunnet at en stakkars tilfeldig supporter av et fotballag fra Lillehammer i lille Norge, iblant må sette seg tilbake og tenke:

“Hva f… skjedde her?”

Kevin Keegan og Robbie Fowler i het omfavnelse. Den helt store suksessen uteble.

For jeg skal innrømme at, midt på 2000-tallet, da heller ikke Keegan klarte å fullføre oppgaven sin ved å ta Manchester City mot toppen, da hadde jeg gitt opp. Ikke gitt opp å følge klubben, det ville jeg gjort om oppgjørene stort sett dreide seg om å vinne mot Stockport, men å vinne noe som betydde noe.

Alt ble endret da klubben ble kjøpt opp, offisielt var det vel i slutten av september 2008.

Ikke alle likte det, eller liker det som er skjedd, selv ikke alle som holder med Manchester City. Mange føler at de har mistet “sin klubb”, at det City de nå ser, ikke er den klubben de en gang ble glad i.

For andre er det bare “dette fortjener vi, etter alt helvetet vi har vært gjennom med denne klubben.”

Når du forelsket deg i en fotballklubb som seks-sju-åring – igjen – av årsaker jeg ikke vet eller husker, så varer stort sett den forelskelsen livet ut, selv om graden av den kanskje kommer og går litt.

Men alternativet er jo aldri å holde med noen andre.

Det er jo umulig.

Det går bare ikke.

Åtte år med David Silva er ikke feil, mener Svea.

Og 10 år med Vincent Kompany er jo aldri feil. Åtte år med David Silva er aldri feil. Sju år med Sergio Agüero er aldri feil.

For meg nærmer det seg 50 år med Manchester City, i et virrvarr av alle årstider, gjerne samtidig.

De siste årene har det vært mest sommer.

Men noe endrer seg aldri for en som holder med Manchester City: Vi vet at det, en gang, igjen, kommer til å gå til helvete.

Bare ikke akkurat nå.

For med Guardiola går det sjelden eller aldri galt.

For en som har opplevd både John Benson, Alan Ball og Frank Clark, er det fortsatt uvirkelig at klubben min nå har Josep Guardiola.

Jeg håpet på Cruyff, fikk stort sett Alan Ball, men fikk Guardiola – til slutt.

Det er en helt ok presang det, Manchester City …

Pep Guardiola er Citys manager. Det er nesten så en må klype seg i armen!

11 svar

  1. Bra oppsummering og tanker jeg deler etter min første helg i Manchester siden 2005.

  2. Jakob Berge sier:

    Meget bra skrevet, og et fint innblikk for oss som ikke var der før 2000-tallet og hvordan det var å holde med city da.

  3. Flott oppsummering , trur d va i 2010 æ sa at æ fikk nok aldri oppleve City som ligamester. Herlig å ta feil den ene gangen å æ husker heller ikkje hvorfor d blei City eller nårtid men 71-72 en gang 😉😁😁👍

  4. Fantastisk oppsummert, veldig lett å kjenne seg igjen i!

  5. John Akse sier:

    Helt enig og veldig lett å kjenne seg igjen for oss som har fulgt denne klubben siden tidlig på 70 tallet😊😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.