Du tror det ikke selv om du ser det

MANCHESTER: (Manchester City-Huddersfield 6-1) Det lå kanskje litt i dagen, siden alle de tre tremålsscorerne fra oppgjøret i 1987 var på stadion, at Sergio Agüero nok en gang skulle reise hjem med matchballen etter en kamp for Manchester City.

Paul Stewart, Tony Adcock og David White var kveldens hovedgjester, da Manchester City tok imot Huddersfield. Selvsagt var ikke det tilfeldig. Manchester City vant 10-1 i 2. divisjon den dagen og de tre nevnte herrene scoret tre mål hver, det siste kom fra Neil McNab (1-0) og Huddersfields redusering kom på straffespark ved eks-City-spiller David May.

Det var imponerende nok, selv om det altså var på nivå to i det engelske ligasystemet.

Mens Svea kysset Tors hode, fikk Sergio Agüero et velfortjent kyss på kinnet av Pep Guardiola.

31 år senere, og jeg var vitne til noe enda mer imponerende. Måten Manchester City knuste Huddersfield på var en oppvisning i intelligent fotball. Jeg fikk tårer i øynene, kysset Tor Sønstebys bare isse etter hver scoring – og ble sittende og tenke: Skjer dette? Er det virkelig mitt lag, et lag jeg tilfeldigvis falt for en eller annen gang rundt 1970, som underholder meg så tårene spretter?

På mange måter var det ingen viktig kamp. Det var ingen avgjørende kamp. Det var ingen kamp der det sto masse på spill. Sånn sett burde jeg kanskje ikke bli revet med. Men det var nettopp det jeg gjorde, og etter hvert faktisk også uten å være nervøs.

På 4-1 ble det bare å nyte, nyte alle disse vidunderlige fotballspillerne Josep Guardiola har satt sammen til et av verdens beste lag. Jo, det var Huddersfield. Men jeg var på kampen mellom de to samme lagene i vår, og den endte 0-0, der et frustrert City-lag ikke klarte å trenge gjennom et stort og sterkt Huddersfield-forsvar.

Denne gangen trengte City ETT genialt utspill fra Ederson til en spillekåt Sergio Agüero. Og så åpnet alt seg, som en slags lettelse for alle. Jesus gjorde 2-0 og Agüero 3-0. Rett før pause kom reduseringen, på den eneste avslutningen på mål som Huddersfield hadde gjennom 90 minutter.

Og da David Silva endelig traff på et frispark, tre minutter etter pause, sto det 4-1. Game over. Det skulle nok litt til for at resultatet fra 1987 ble kopiert, men Agüero fikk sitt tredje og nok en matchball til å ha på hylla hjemme (i dokumentaren om City kan du se hylla og ballene, faktisk). Og til slutt presset innbytter Leroy Sané fram et selvmål, 6-1 til Manchester City.

Benjamin Mendy imponerte i dag.

79-11 i ballinnehav. 14-1 i skudd på mål. En av de mer ensidige kampene jeg har sett, endte i en brakseier til Manchester City. Uten Kevin De Bruyne, men med en haug med gode fotballspillere som liker å spille sammen. Luringen Guardiola hadde tatt en finte før kamp, startet uten både Walker, Sterling og Sané, med en 3-5-2-formasjon, der Benjamin Mendy bombet opp og ned på venstresiden som, nesten, en ren ving. Det var knapt en feilpasning. Fra noen. Ballen gikk fra mann til mann, bevegelsen var stor, spilleiveren likedan. Og målene kom.

Da skal det mye til å slå dette laget. Og jeg har bare en bønn: Nå er Sergio Agüero skadefri, egentlig (som han selv sier i dokumenteren) for første gang på seks år. Seks år med et vondt kne har den lille argentineren hatt. Likevel har han bøttet inn mål, rundt 30 hver sesong.

En skadefri Sergio Agüero sprudler om dagen.

Og nå er han skadefri … du ser det på han. Agüero sprudler, løper, jobber, teknikken sitter, skuddene det samme. Nå lobbet han keeper, han styrte inn en scoring og han skjøt inn den siste. Alt stemmer. Og da ville jeg ikke byttet Agüero for noen spiller i hele verden.

Han er vår superstjerne, og han fortjener all rosen han kan få.

Det var hyggelig for meg å få en seier også, uten at lykkemaskotten Isak må være med. Forrige sesong vant Manchester City 16 av 19 hjemmekamper i ligaen. Jeg var på de tre de ikke vant – alene. De to jeg var på med Isak – vant City.

Men nå lykkes jeg – endelig.

Og for en som har sett City på sitt aller verste, både på 1980-, 1990- og 2000-tallet, er det knapt til å tro det som skjer.

Selv om jeg ser det, så tror jeg det egentlig ikke. Iblant ser jeg meg over skulderen for å se om det er noen som kødder med meg.

Så uvirkelig er Manchester City anno 2018, under Josep Guardiolas ledelse.

Min spillerbørs mot Huddersfield: Ederson 7 – Stones 7, Kompany 7, Laporte 7 – B.Silva 7, D. Silva 9, Fernandinho 8, Gundogan 7, Mendy 9 – Agüero BB10, Jesus 8.

2 svar

  1. Liker alt, men Mendy ser til å gi laget en ny dimensjon. Tidlig innlegg fra venstre. Veldig ok for begge spissene å vite.

  2. Jeg så kampen… og etter å lese dette så gråter jeg… sann mine ord tårene triller…. det var en fantastisk kamp av vårt kjære City… men når selv svea sier det han sier da kommer følelsene… når selv svea ser hva City har blitt ja da klarer jeg ikke å holde tilbake…. City er bare fantastisk og ikke i min villeste fantasi siden 1978 hadde jeg trodd jeg skulle oppleve det jeg nå gjør… med City… og når selv svea er overgitt av det han er vitne til ja da blir det følelsesladet… dette er stort svea!!! La oss nyte det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.