En City-bauta har forlatt oss

For meg sto Joe Hart der som den som, sammen med Vincent Kompany, frontet “nye Manchester City” til en respektabel klubb. Ikke var Hart bare en god keeper, men han virket som han brydde seg, svarte ærlig på spørsmål, spesielt da City ikke hadde spilt godt nok.

Joe Hart var en det gikk an å lytte til. Joe Hart var en som brydde seg. Joe Hart virket på meg som en ærlig fyr som bare ville spille, og vinne, med klubben sin.

Joe Hart var, rett og slett, en flott representant for Manchester City.

Nå er han også borte, som Pablo Zabaleta og Yaya Touré. Tre av de seks som har dannet kjernen i det eventyret Manchester City har vært siden 2010. Og det som kanskje gjorde Joe Hart litt annerledes enn de andre fem (Kompany, Silva og Agüero er fortsatt der, heldigvis) var at han også var der da City var mer … ja, City. Det laget som ikke kom noen vei.

Derfor tror jeg også at han verdsatte det han oppnådde med klubben enda sterkere enn de andre gjorde.

Joe Hart kostet usle £600 000 da han kom fra Shrewsbury som 19-åring, kjøpt av Stuart Pearce. Talentet var der, men spillet var ustabilt. Og selv om han var fast på laget i to sesonger fra 2007-09, så var egentlig ikke overraskelsen så stor da daværende manager Mark Hughes hentet inn Shay Given. Hart mistet plassen, ble lånt ut til Birmingham i 2009/10. Og der startet egentlig Joe Harts eventyr.

For med Roberto Mancini som City-manager, og Hart på sesongens lag som Birmingham-spiller i 2009/10, var Hart plutselig tilbake som et mulig førstevalg i City. Da sesongen startet på White Hart Lane i august 2010, måtte Mancini velge. Han valgte Hart. Mancini ville ha en keeper med større rekkevidde. Og 23-åringen svarte med – kanskje – sitt livs kamp.

Siden så Hart seg sjelden tilbake de neste fem sesongene. Seiersrunden hans, med en gråtende Gaël Clichy i fanget da Sergio Agüero avgjorde ligaen i 2012, er berømt og klassisk. Det var da Hart levde drømmen, drømmen om å vinne Premier League, som han (innerst inne) trolig enten hadde skrinlagt da han ble lånt ut til Birmingham, eller trodde han måtte til en annen klubb for å vinne.

Det var Harts høydepunkt, ved siden av FA-cupfinalen i 2011, der hans redning på forsøket fra Kenwyn Jones hindret Stoke-scoring – og et mulig tap på Wembley. I det hele tatt: Han hadde så mange matchvinnende redninger at jeg gikk ut av tellingen. Jeg skal innrømme at jeg dyrket Hart mer enn jeg hadde gjort med noen keeper siden Joe Corrigan, kanskje med unntak av en spinnvill “håndballkeeper” i Nicky Weaver. Weaver var litt samme typen, kom også til en beskjeden sum som ung keeper fra en mindre klubb, og levde drømmen med to strake opprykk i sine to første sesonger.

Men Hart var noe annet enn Weaver, mer stabil, større, mer seriøs. Han ble landslagskeeper, og kun Peter Shilton har flere landskamper for England enn Joe Hart av keepere. Det så ut som han skulle stå i mål, for klubben han elsket, i år etter år.

Så hadde han et svakt EM 2016, så kom Guardiola – og så var det slutt for Joe Hart i Manchester City. Noe skjedde der og da. Den karismatiske lederen og dominerende spilleren i Citys garderobe ble avkledd – og mistet posisjonen sin. Sånn er fotballen: Spiller du ikke på laget, så mister du også posisjonen din i gruppa. Kanskje følte Guardiola at Hart var for “stor”, jeg vet ikke. Men han ønsket i hvert fall en annen keepertype.

Og satser du på Guardiola så blir det sånn: Han bestemmer hvilke typer han ønsker å bruke.

Likevel: 12 år i samme klubb, tross mange utlån, så er Joe Hart, for meg, en legende i klubben. Jeg bare liker fyren, liker typen, liker kroppsspråket, liker måten han står i mål på.

Han har gitt meg så mange gleder, så mange gode opplevelser, så mange poeng, så mange redninger av høy klasse, spesielt på høye skudd er han fantastisk. Jeg husker en dobbeltredning mot Liverpool. Den hadde ikke mange gjort etter han.

Jeg mener, med hånda på hjertet, at Hart en periode var blant verdens beste keepere. Han klarte kanskje ikke utviklingen, mer fokus på fotarbeid enn redninger. Og til slutt var det ikke et valg i Guardiolas City: Joe Hart hadde spilt sin siste kamp for klubben.

På mange måter er det en trist dag.

Jeg håper og tror at Joe Hart er en sånn type Manchester City ønsker tilbake når karrieren en dag er over.

Fram til det: Lykke til i Burnley. Ingen ting vil glede meg mer enn om Joe Hart får en fantastisk sesong – og vinner tilbake landslagsplassen sin.

Takk for alt, The Man With The Big Hart.

Relaterte saker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.