Anti-heltelaget

For å sette dagens gode Manchester City-lag litt i perspektiv: Her er anti-heltene, en XI av spillere som enten: 1) Var gode før de kom til City. 2) Overprisede feilkjøp. 3) Ikke fikk nok ut av talentet sitt. 4) En miks av alt dette.

Samtidig blir saken en slags tidsmaskin, vi tas tilbake til da … vel, fotball var en annen idrett. Egentlig.

Keeper: Keith MacRae

Sin tids “Alisson”. Lett synlig med sitt ill-røde hår, ble MacRae verdens dyreste keeper da han kom fra Motherwell i Skottland i 1973 for £110 000, det siste kjøpet manager Johnny Hart gjorde før han ble sjuk og gikk av. MacRae var ingen dårlig keeper, men heller ikke veldig god. Og da skader og formsvikt, samt en offensiv og slankere Joe Corrigan tok igjen plassen i 1975, ble det fem år på benken for den tidligere rekordholderen.

Høyreback: Laurent Charvet

En skade på Richard Edghill høsten 2000 gjorde at manager Joe Royle så seg rundt etter forsterkninger. Han sendte to millioner pund, som var en ganske stor sum den gangen, til Newcastle og fikk tilbake franske Charvet, som også hadde vært i Chelsea og gjort en brukbar jobb. Med Charvet som høyreback, gikk City rett ned igjen, og etter tre kamper under Kevin Keegan høsten 2001, var det slutt. Charvet ble etter hvert frigitt, fritatt for flere kamper.

Midtstopper: Alan Kernaghan

Brian Hortons første kjøp som Manchester City-manager, var Alan Kernaghan fra Middlesbrough for £1.6m høsten 1993. Det fungerte dårlig fra kamp én. Stor, tung og treg fikk nord-iren det aldri helt til, og etter to sesonger der han spilte mye, men City slapp inn enda flere mål, ble det en rekke utlån og få kamper i lyseblått, før han spilte sin siste kamp så sent som høsten 1997. Kernaghan startet 55 ligakamper for City. Han var kun på vinnerlaget sju ganger.

Midtstopper: Paul Futcher

Da manager Tony Book hentet Paul Futcher fra Luton sommeren 1978, var det for en rekordsum for en forsvarsspiller i engelsk fotball (£350 000). Futcher var fast mann for den engelske U-21-landslaget og sett på som en fremtidig Bobby Moore, en elegant stopper som kunne ta med seg ballen ut av forsvaret. Det gikk dårlig. Hvorfor Futcher plutselig mistet “hele spillet sitt” er fortsatt et ubesvart spørsmål. Kanskje var det forventingene. Men det gikk kort tid før han mistet plassen. Solgt til Oldham for £150 000 høsten 1980, etter kun 37 ligakamper.

Venstreback: Michael Frontzeck

19 A-landskamper for Tyskland burde være en slags forsikring, og selv om han var 32 år da Alan Ball hentet han fra Borussia Mönchengladbach vinteren/våren 1996, skulle vi tro at det var en forsterkning. Det var det ikke. Oppholdet ble kort. Frontzeck fikk med seg nedrykket i 1996 og en katastrofal åpning på 1996/97 i 2. divisjon, før han returnerte til tysk fotball og Freiburg. Det var ikke saft igjen i de store og tunge beina, som en gang hadde ført ham til finalen i EM 1992 for Tyskland.

Høyre midtbane: Martin Phillips

Kanskje kjøpet som definerte Alan Ball: “Buster”, som han ble kalt, var spilleren Alan Ball mente ville bli “den første spilleren som kostet 10 millioner pund i engelsk fotball.” Selv hadde Ball gladelig betalt Exeter £500 000 for 19-åringen i 1995. Tre år og 15 ligakamper, bare tre fra start, ble Phillips solgt til Portsmouth for … £50 000. En kraftig bom fra Ball. Men en flinkere manager kunne kanskje fått mer ut av en spiller som definitivt hadde noe ved seg. Det kom bare aldri ut.

Sentral midtbane: Jamie Pollock

Mannen som neppe hadde klart å dempe en murstein, som Brian Clough en gang sa om en annen ex-City-spiller, Gary Megson. Pollock skulle være innpiskeren da Joe Royle kjøpte han for £1m fra Bolton våren 1998. Det Pollock ble kjent for, var å sende City ned med kanskje det mest bisarre og spektakulære selvmålet i historien. Pollock evnet ikke å lede, ei heller dirigere City til noe som helst, mistet kapteinsbindet, plassen – og ble solgt til Crystal Palace for £750 000.

Sentral midtbane: Steve Daley

Min anti-helt gjennom tidene, en fascinerende type som har brukt sin katastrofale City-karriere på den beste måten: Fortelle om den til alle som vil høre. Daley, engelsk B-landslagssspiller fra Wolverhampton, ble kjøpt for rekordsummen £1.467,500m i september 1979. Dette var spilleren Malcolm Allison satte sin lit til. Det fungerte dårlig. Fra første dag. Solgt for £350 000 et år senere. To år etter det var summen nede i £25 000 da Burnley hentet han hjem fra amerikansk fotball. Fortsatt er det et mysterium hvordan denne spilleren fikk DEN prislappen. Tidenes dårligste kjøp i engelsk fotball – fortsat – den dag i dag.

Venstre midtbane: Rick Holden

Peter Reid hadde lest statistikk, og da fant han ut at ingen slo flere målgivende pasninger enn Oldhams venstreving Rick Holden. Men det var i Oldham. £900 000 skiftet eier i 1992 og Holden, treg spiller med en veldig god venstrefot, fikk jobben det var å fore Niall Quinn med innlegg. Det fungerte dårlig. Et år senere ble Holden solgt tilbake til Oldham, og City fikk (i kjent stil) igjen halvparten av det de ga for ham.

Stort sett ingen suksess, men Jonathan Macken huskes som matchvinneren da City snudde 0-3 til 4-3 over Tottenham på White Hart Lane med ti mann!

Spiss: Jon Macken

Det er litt synd på Macken. Egentlig en god målscorer, men alt ble feil i City: Overgangssummen plaget ham (£5m), utfordrerne i klubben på den tiden var bedre enn ham (Anelka, Fowler, Wanchope, Huckerby), og de gangene han fikk sjansen i Premier League, så scoret ikke Macken mål. Han gjorde et par da, vinnermålet mot Tottenham i FA Cupen og et mot Manchester United. Men Macken fikset det ikke. Og ble solgt til Crystal Palace for £1m i 2005, etter tre mislykkede sesonger.

Spiss: Lee Bradbury

Frank Clarks store kjøp, rekordsummen £3.5m ble sendt til Portsmouth for den tidligere soldaten, en mann med et godt skudd, men uten teknikk og særlig spilleforståelse. I tillegg kom han til en klubb der det var mye uro, en udefinert spillestil, han byttet spissmakker ofte og fant seg aldri til rette. Gutten hadde nok noe, men det var ikke lett å se i Manchester City. City fikk igjen £1.5m da Bradbury ble solgt til Crystal Palace i 1998, etter 10 ligamål på 40 kamper, for spilleren som ble døpt “Badbuy”, der de tok vekk de to r’ene i etternavnet hans …

2 svar

  1. Marius S sier:

    Fantastisk og nitrist på en og samme gang. Jeg opplevde ikke MacRae, Futcher og Daley, men de resterende er i hvert fall spot on/nailed on. Jeg hadde klokketro på Holden og Kernaghan, og da spesielt sistnevnte. Jeg hadde vel knapt sett han spille, men han hørtes veldig god ut på radio. Etter å ha beskuet han i lyseblått så mistenker jeg at Colin Cooper spilte for to i hjertet av Boro-forsvaret. Gud bedre!

  2. Ove K. Kjølstad sier:

    Og jeg som ble så god venn med Futcher…….ha ha

Legg igjen en kommentar