Den triste dagen for 25 år siden

Den dagen jeg hørte at han var død, tok jeg på meg sørgebindet jeg bruker ved anledning. Jeg gikk meg en tur og tenkte på livet, og på den fotballspilleren som faktisk betydde noe helt spesielt for meg.

Malcolm Allison gjorde mye rart da han returnerte til Manchester City som såkalt «coaching overlord» i januar 1979. Da sesongen 1979/80 startet, hadde han skapt jordskjelv på Maine Road ved å bytte ut omtrent hele spillerstallen. Det var den sommeren jeg var på Maine Road for første gang. The summer of 79, skrekkens sommer for en 16-åring fra Lillehammer.

Alle heltene mine ble solgt, jeg har skrevet nok om det før, og Allison hentet inn en rekke spillere som ikke var gode nok.

Men han gjorde noe bra også. Blant annet våget han å satse på unge spillere, som Ray Ranson, som Nicky Reid og han som da var Englands dyreste tenåring, Steve MacKenzie.

Og Tommy Caton. Salige Tommy Caton.

Han ble hentet fra en liten klubb på Merseyside (Caton ble født i Liverpool), men ble hentet av Manchester City før sesongen 1978/79, 15 år gammel. Da var han landslagsspiller for England U-16, og Liverpool fulgte ikke med i timen: Citys nappet han foran øynene på dem.

Tommy Caton markerte seg tidlig i City-systemet, og han spilte juniorfinalen i både 1978/79 og 1979/80. City tapte begge.

Jeg tror det ble spesielt, og litt merkelig, for meg da Tommy Caton fòr rett inn og debuterte for Manchester Citys A-lag, 16 år og 316 dager gammel, mot Crystal Palace, 18, august 1979. Kanskje fordi han ble den første spilleren på Manchester City som var samme årgang som meg selv – født i 1962. Tommy Caton var drøyt to måneder eldre enn meg, og her, bare to måneder etter at jeg hadde vært på fotballskole i Southport, skulle han debutere på Manchester Citys A-lag. Som midtstopper.

Det var en merkelig opplevelse, men kanskje enda mer imponerende. Caton, lang som dagen var, og lys i krøllene som en skandinav, gikk rett inn og spilte midtstopper i verdens tøffeste liga, 16 år gammel.

Jeg var målløs.

Ikke bare debuterte han, Tommy Caton var den eneste utespilleren som spilte samtlige 42 ligakamper i 1979/80. Og han var god. Her hadde Manchester City en fremtidig landslagsspiller, en verdig arvtaker for Dave Watson for England.

Trodde jeg.

Sånn skulle det aldri gå.

Jeg fulgte karrieren hans på nært hold, han og Nicky Reid var mine nye favoritter hos City, da jeg selv ble flyttet ned fra ving til back – og deretter til midtstopper som juniorspiller i Lillehammer FK. Caton spilte FA Cup-finale da han var 18 år, og alle ventet bare på innkallelsen til A-landslaget. I sesongen 1982/83 ble Caton den yngste til å nå 100 ligakamper, 19 år og fem måneder gammel. Men etter 14 kamper på U-21 stoppet det. Kanskje var det fordi Manchester City rykket ned i 1983 og Caton fikk panikk og følte at han måtte bytte klubb. Etter 198 kamper og åtte mål, blant annet to headinger mot Arsenal, ble han solgt til nettopp Arsenal, for £ 500 000, 30. november 1983, 21 år gammel.

Der skulle han ta det neste steget, inn i landslagstroppen. Men i Arsenal fikk han plutselig konkurranse av den fire år yngre Tony Adams, mistet plassen sin – og havnet etter hvert i Oxford (1987) og Charlton (1988). Landslagssjansen hadde forsvunnet, erstattet med en haug med skader. Og en svært seriøs ankelskade på begynnelsen av 1990-tallet gjorde at Caton ble tvunget til å legge opp i mars 1993.

Dette førte til depresjon, en usunn livsstil. Caton var ferdig – før han hadde fylt 30 år. Det som lovet så godt som 16-åring i 1979 hadde blitt til et lite helvete.

30. april 1993 fikk han hjerteinfarkt og døde, bare 30 år gammel.

I går var det 25 år siden en av Manchester Citys største fotballtalenter, og en av mine største City-helter, døde.

Jeg lyser fred over Tommy Catons minne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.