Fra Pollock til De Bruyne – fra bunn til topp på 20 år

25. april 1998 sendte Jamie Pollock Manchester City til lavpunktet i klubbens historie – med tidenes mest bisarre selvmål. 20 år senere står den samme klubben på toppen av pyramiden, etter det som nok er tidenes sesong for Manchester City.

Citys historie er et virvar av bunn- og høydepunkter. Og det er noe med 8-tallet og Manchester City. Ikke bare ble nummeret brukt av Colin Bell, fortsatt tidenes beste spiller. Men se bare her:

  • 1928 – scorer 100 mål og rykker opp til 1. divisjon. Har det høyeste tilskuersnittet i hele England.
  • 1938 – klarer kunststykket det er å rykke ned, med flest scorede mål i ligaen og positiv målforskjell, et år etter et ligagull. Ingen klubb i England har klart det samme.
  • 1948 – oppnår det høyeste tilskuertallet i et Manchester-derby (står fortsatt), 78 000 på Maine Road.
  • 1958 – blir det eneste laget gjennom historien som både scorer og slipper inn hundre mål eller mer i ligaen (104-100 var målforskjellen). Publikumsvennlig i hvert fall …
  • 1968 – ligamestre.
  • 1978 – motgangen, som skal vare i mer enn 10 år, starter våren 1978. City går fra å kjempe om ligatittelen til å bli nummer fire, etter flere sesonger på rad med fremgang og høye publikumstall.
  • 1988 – 10-1 over Huddersfield. I tillegg bruker City fire keepere (Mimms, Suckling, Stowell og Nixon) – ingen av dem er i klubben sesongen etter. Nok en rekord.
  • 1998 – City rykker ned til nivå tre i engelsk fotball for første og eneste gang i historien.
  • 2008 – Abu Dhabi United kjøper Manchester City.
  • 2018 – vinner ligaen så suverent som det er mulig.

Det interessante er å se på kontrastene, spesielt 1998 og 2018. Ja, det er 20 år. Men det er nesten ikke mulig å tenke seg større kontraster.

Jamie Pollock kan ikke gjøre annet enn å fortvile etter det bisarre selvmålet, som fikk alvorlige konsekvenser for City.

I realiteten har ingen av de klubbene som kan kalle seg «store», kanskje med unntak av Wolverhampton, vært lenger ned i divisjonssystemet enn nivå tre. Da Jamie Pollock sparket ballen rett i været da han skulle klarere hjemme mot QPR i nest siste seriekampen, og deretter febrilsk jobbet for å vinne den, før han vakkert headet ballen over keeper Martyn Margetson og i eget mål, nådde Manchester City punkt zero i historien. Selv en seier over Stoke i siste seriekampen var ikke nok: Pollocks selvmål gjorde at kampen mot QPR endte 2-2. De to tapte poengene var nok: Tross Joe Royle på sidelinjen rykket Manchester City ned.

Og det etter fem år i motvind.

I 1997/98 brukte Citys to managere, først Frank Clark og deretter Joe Royle, totalt 38 (!) spillere. City tapte 11 kamper hjemme på Maine Road og nådde så vidt ett poeng i snitt pr. kamp (48 poeng på 46 kamper). Ikke var nedrykket ufortjent heller, ettersom City hadde vært fastlåst i nedrykkssumpa hele sesongen.

Det siste Francis Lee gjorde før han gikk av som formann, var å hente Joe Royle. Men selv om han hadde 15 kamper på seg, klarte ikke Royle å redde City. Selv med Kinkladze og Rösler på laget (Royle kom på kant med begge) var det ikke nok.

Martyn Margetson voktet buret for City i 1998.

32 040 mennesker kom til Maine Road for å se Pollocks komiske selvmål, men når du ser lagoppstillingen så skjønner du kanskje at det faktisk kunne gå galt. Etter åtte managere fra 1993-98 er det ikke rart at det ble en uoversiktlig spillerstall. Laget mot QPR: Martyn Margetson – Richard Edghill, Kit Symons (kaptein), Tony Vaughan, Kevin Horlock – Jim Whitley, Ged Brannan, Jamie Pollock, Georgi Kinkladze – Lee Bradbury, Shaun Goater. Inn fra benken kom Paul Dickov, Craig Russell og Ian Bishop.

De som også fikk prøve seg den sesongen: Paul Beesley, Alan Kernaghan, Jason van Blerk, Eddie McGoldrick, Tony Scully, David Morley, Barry Conlon, Neil Heaney, Chris Greenacre, Ray Kelly, Gerry Creaney, Lee Briscoe og Lee Crooks.

Det var kanskje ikke så rart det gikk til h …

Joe Royle fikk for kort tid på seg til å redde City fra nedrykk til nivå tre.

Royle prøvde, men mislyktes. City tok ett poeng i snitt på 31 kamper under Frank Clark og 1,2 poeng på 15 kamper under Joe Royle. Det var ikke nok. City skulle for første gang spille på nivå tre i ligasystemet. Det ble klart 3. mai 1998 – etter 5-2-seier borte mot Stoke.

20 år senere, 6. mai 2018, får Manchester City trofeet, som ligamester, etter kanskje den mest overbevisende ligasesongen gjennom historien.

Det som er viktig å tenke på er at dette ikke bare skyldes oppkjøpet av klubben, i september 2008. For Manchester City hadde neppe vært klubben Abu Dhabi United hadde tenkt på, hvis ikke klubben hadde noe på gang.

10 år med mye fremgang og mye positivitet, preget egentlig årene fra nedrykket i 1998 til oppkjøpet i 2008. Fem formenn, åtte managere, tre opprykk, et nedrykk og en bråte med spillere inn og ut, har totalt sørget for at Manchester City i dag er det beste laget i engelsk fotball og et av de beste i verden.

Ut med Royle – inn med Kevin Keegan.

Joe Royle var rett mann – en stund, med to opprykk. Da han tok City ned igjen i 2001, var det tid for Kevin Keegan, som skapte ny optimisme, scoringsrekord (108 mål), 99 poeng og et suverent opprykk i 2002, en god sesong i Premier League i 2002/03 – før Keegan surnet, og våren 2005 var det riktig med et skifte igjen: Enter Stuart Pearce. Også han skapte optimisme, før det dalte og bare tilfeldigheter førte til at City ikke rykket ned i 2007. Pearce ut – Sven-Göran Eriksson inn, og ny optimisme, fjerdeplass helt ut i desember 2007, før det raknet og endte med 1-8 i Middlesbrough.

Mark Hughes var nestemann, og selv om ikke det fungerte så bra, så ble det sving på sakene med Roberto Mancini som de nye eiernes første manageransettelse.

Med Roberto Mancini som manager begynte City endelig å vinne pokaler igjen.

Siden 2009/10 har Manchester City vært et topplag i engelsk fotball. Ni sesonger som i sin helhet har vært gode.

  • 2009/10 – den første femteplassen i ligaen på 18 år, pluss den første semifinalen i en cup på 29 år.
  • 2010/11 – det første trofeet på 35 år (FA Cupen), pluss en tredjeplass i ligaen, som ga plass i Champions League for første gang, og var Citys beste plassering i ligaen på 33 år.
  • 2011/12 – det første ligatrofeet på 44 år, pluss semifinale i ligacupen.
  • 2012/13 – 2. plass i ligaen, pluss tapt cupfinale.
  • 2013/14 – ligamesterskap og seier i ligacupfinalen, pluss videre fra gruppespillet i Champions League for første gang.
  • 2014/15 – 2. plass i ligaen, åttedelsfinale i Champions League.
  • 2015/16 – seier i ligacupfinalen, semifinale i Champions League. 4. plass i ligaen.
  • 2016/17 – 3. plass i ligaen, semifinale i FA Cupen, åttedelsfinale i Champions League.
  • 2017/18 – ligamesterskap, seier i ligacupfinalen, kvartfinale i Champions League.

Dette er en ganske sterk liste, toppet med denne sesongen der mange har forelsket seg i Josep Guardiolas måte å spille fotball på. Siden 2011 (åtte sesonger) er det Manchester City som har vunnet flest trofeer i engelsk fotball (sju). Chelsea kan få det samme hvis de vinner FA-cupen i mai, Manchester United får sitt sjette trofé hvis det er DE som vinner FA-cupen i mai.

Sheikh Mansours penger har betydd mye for City, men mye penger er ikke automatisk det samme som suksess.

Det er klart at penge-innsprøytningen i 2008 og spesielt de første årene etter det, har betydd enormt for Manchester City. Klubben hadde aldri klart det de har gjort uten injeksjonen. Samtidig: Du skal gjøre ting riktig når du får penger også. Et eksempel: Da City møtte QPR i den avgjørende kampen i 2012, var det QPR som var den rikeste klubben.

Det hjalp lite.

Når City i dag er der de er, er det mye takket være menneskene på veien til 2018, som Gary Cook, som Brian Marwood på ledersiden, Mancini var rett mann da han kom inn, Pellegrini det samme da han erstattet Mancini, mens Guardiola ideelt sett burde kommet et år før.

Blant spillerne er det mye å takke Carlos Tevez for, det samme med Gareth Barry, kanskje de to viktigste kjøpene av de som ikke lenger er i klubben, men som dro klubben opp fra å være en utfordrer til det City er i dag. Joe Hart, Micah Richards, Shaun Wright-Phillips (hvis vi går litt tilbake i tid) var også viktige. Richard Dunne holdt nok laget sammen på et vis i mer onde dager, mens Vincent Kompany har gjort det siden 2011.

Men Pablo Zabaleta, David Silva, Yaya Touré og Sergio Agüero har holdt flagget høyt hele veien, og nå er det Kevin De Bruyne og Leroy Sané som skal kjøre dette toget videre mot fremtiden.

For dem som elsket Manchester City allerede i 1998 så er dette ikke til å tro.

We’re not really here? Er alt bare en drøm, og er det Jamie Pollock som skal lede City mot Lincoln til helga?

Vi venter egentlig bare på at noen skal vekke oss og si at Jamie Pollock er skadefri til helgen og at City møter Lincoln i ligakamp på lørdag.

Takk for meg.

3 svar

  1. Øystein Wolf sier:

    Leser, og sluker ordene, med nostalgisk vantro. Glad jeg fikk med meg Maine Road påska 1999. Wigan, Lincoln, Luton og Preston North End (borte). 🙂

    TRUE BLUE!

  2. Erik Borse sier:

    Fra Pollock til De Bruyne er en ganske treffende linje å trekke – nok en artig artikkel fra Svea. Og igjen sammenhenger ikke andre enn statestikk nerden Svea ser 🙂

  3. Marius S sier:

    Herregud, det føles jo som om det var i går. Perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.