Guardiolas Champions League-problem

Nederlaget mot Liverpool betyr at Pep Guardiola ikke har vært i en Champions League-finale siden 2011. Lagene hans vinner veldig mye, men vinner de når det gjelder?

Av Lars Sivertsen, fotballekspert hos Betsson

Jürgen Klopp sa en gang at «etter min mening er fotball den sporten der det er lettest å vinne mot et bedre lag». Om dette er et beviselig og vitenskapelig faktum er et litt ullent spørsmål, men det er fristende å tenke at det er en viss sannhet i det han sier.

Det er hvert fall liten tvil om at fotball er en sport der det beste laget ikke vinner, der enkeltkamper kan avgjøres av tilfeldigheter, flaks og marginer. Så selv om toppklubbene driver en hvileløs søken etter perfeksjon, etter stabilitet, etter alle små fordeler de kan finne – så kan man aldri helt sikre seg mot at ting i enkeltkamper kan gå helt galt, uansett hvor gode man er.

Pep Guardiola og Bayern-spillerne feirer seieren i den tyske cupen i 2015.

Bayern vant alt – unntatt Champions League
Dette er noe Pep Guardiola vet veldig godt etterhvert. Ta hans tid i Bayern München, for eksempel. I løpet av de tre sesongene Guardiola var sjef for gigantklubben fra Bavaria vant de 82 kamper i serien, spilte 11 uavgjort og tapte 9. I hans første sesong i klubben vant de serien med 19 poeng, mens i sesong to og tre var differansen «bare» 10 poeng. Laget scoret 80 mål eller mer og hadde en målforskjell på pluss 62 eller bedre i alle tre sesongene Guardiola ledet laget.

Selv for en trofemaskin som Bayern var dette fotball på et helt nytt nivå, og følelsen i Tyskland på den tiden var at klubber i stadig større grad ga opp å i det hele tatt prøve å spille mot Guardiolas Bayern. I miljøet rundt Bayern var det liten tvil om at katalaneren hadde gjort en sensasjonell jobb. Men han vant ikke Champions League.

Uansett hva annet han oppnådde i Sør-Tyskland er det noe kritiske røster alltid kan bruke mot han. På samme måte som noen alltid vil forbinde denne Manchester City-sesongen med den siste ukens nederlag.

Erobreren Pep Guardiola
Egentlig burde denne sesongen huskes som sesongen der Pep Guardiola erobret England, og det med en spillestil mange mente var umulig å utføre i England. Hans Manchester City-lag har allerede satt ny Premier League-rekord for antall seiere på rad, og de har gode muligheter for å sette ny Premier League-rekord både på antall poeng, antall scorede mål og antall seiere. Egentlig burde denne sesongen huskes som en triumf.

Men fotball virker ikke helt sånn. Fotball handler om øyeblikk vel så mye som tall, og selv om historiebøkene vil huske denne Manchester City-sesongen som en stor suksess, vil vi også huske hvordan laget kastet bort en seiersfest de hadde dypt nede i lommen hjemme mot naborival United – og vi vil huske hvordan laget ble sendt hodestups ut av Champions League etter å ha blitt aldeles feid av banen i den utrolige førsteomgangen på Anfield forrige uke. Slik er fotballen.

Når man står på toppen er det aldri noen mangel på folk som vil dra en ned, og denne uken har de uunngåelige spørsmålene kommet: Dersom dette City-laget er så vanvittig bra, hvorfor klappet det så fort sammen så snart det ble satt under press? Dersom Guardiola er så genial, hvorfor har han ikke vært i en Champions Leauge-finale siden 2011? Strengt tatt har han jo aldri vunnet en Champions League-tittel uten å ha verdens, kanskje tidenes beste spiller på laget.

Så la oss se litt på hvordan Pep Guardiolas lag har røket ut av Champions League siden 2011.

Thomas Müller ble tidvis plassert på benken av Guardiola i Champions League.

Stjerner på benken – en gjennomgangsmelodi
I 2012 røk Guardiolas Barcelona ut mot Chelsea i semifinalen, etter å ha tapt 1-0 på Stamford Bridge og bare klart 2-2 i returoppgjøret på hjemmebane. I det første oppgjøret overrasket Guardiola mange ved å droppe Pedro og sette opp laget i noe som lignet litt på en 4-2-2-2-formasjon, med Cesc Fabregas og Lionel Messi i litt flytende spissroller. I resten av sesongen hadde Barcelona spilt hovedsakelig i 4-3-3, og i noen tilfeller 3-4-3. I returoppgjøret var de tilbake i en mer bekvem 3-4-3-formasjon, men denne gangen overrasket Guardiola ved å droppe Dani Alves – det til tross for at Chelsea åpenbart kom til å ligge dypt og Barcelona trengte all bredden de kunne få.

I begge kampene misset Barcelona store sjanser og med normal effektivitet foran mål ville de nok ha gått videre. Det var likevel en skuffelse fra deres synspunkt at de ikke klarte bedre enn 2-2 hjemme, i en kamp der Chelsea-kaptein John Terry presterte å få seg utvist allerede før pause.

I 2012-2013 tok Guardiola en pause fra fotballen, men sesongen etter var han tilbake med Bayern München. De røk ut mot Real Madrid i semifinalen av Champions League etter en spektakulær kollaps på hjemmebane i returoppgjøret. Bayern kom seg unna med et 1-0-tap i Madrid i første kamp, men på eget gress tapte de hele 4-0.

Kampen i Madrid var ingen katastrofe som sådan, men Guardiola overrasket med å utelate Thomas Müller og heller bruke Bastian Schweinsteigler i en litt uvant rolle som offensiv midtbane i et 4-2-3-1-system. Returoppgjøret ble i praksis avgjort da Sergio Ramos skallet inn to tidlige dødballer, noe som betydde at Bayern trenge fire mål uten å slippe inn mot et ekstremt kontringssterkt Real Madrid-lag.

Sentrale spillere ute av posisjon
I 2015 falt Guardiolas lag igjen i semifinalen, denne gangen mot Barcelona. Guardiola skiftet formasjon så hyppig i 2014-2015-sesongen at man ikke kan kalle lagoppstillingen noen overraskelse, men å starte med høyrebacken Rafinha som venstre stopper i et 3-4-2-1-system borte mot Barcelona var unektelig litt snodig. Planen slo heller ikke spesielt heldig ut, og det gikk mindre enn 20 minutters før Guardiola endret til et mer bekvemt 4-3-2-1-system. Laget holdt brukbart unna, før Lionel Messi scoret i det 77. og det 80. minutt og Neymar la på til 3-0 på overtid.

Å hente opp en 3-0 ledelse mot Barcelona er en litt ugrei oppgave. Likevel er det kanskje verdt å notere seg at Guardiola satte opp laget i en 4-4-2-formasjon med Lahm som høyrekant og Schweinsteigler på venstresiden. Guardiola hadde skiftet formasjon på ukentlig basis denne sesongen, men 4-4-2 var en av de mer uvanlige variantene.

I 2016 var det Atletico Madrid som ble Bayern og Pep Guardiolas overmenn, også denne gangen i semifinalen. Det første oppgjøret ble spilt i Madrid, og Guardiola satte opp laget i en 4-1-4-1-formasjon, den hyppigst brukte formasjonen i serien den sesongen. Overraskelsen var imidlertid at Thomas Müller startet på benken, og at Pep heller foretrakk Douglas Costa og Kingsley Coman på hver sin kant. Bayern skapte svært lite og tapte 1-0. I returoppgjøret var Müller tilbake og laget satt opp i en 4-2-3-1 med alle spillere i sine naturlige posisjoner, Bayern vant 2-1 men røk ut på bortemål. Bayern skapte mange sjanser i kampen og bommet på et straffespark, og Guardiola vil nok argumentere for at de med normal uttelling foran mål ville gått videre.

Tapet mot Monaco i fjor med Manchester City er det kanskje ikke nødvendig å dvele ved, i all den tid det var et Manchester City-lag i utvikling som enda ikke hadde blitt helt Guardiolafisert. Likevel kan det være verdt å notere seg at Fernandinho startet som venstreback i hjemmekampen, en mildt sagt uvant posisjon, og at Kolarov startet over Otamendi på stopperplass i returoppgjøret.

Raheem Sterling sløste med sjansene i forrige helgs Manchester-derby.

Logiske valg fra en fotballklok manager
Poenget med å gå gjennom disse kampene er ikke å utøve billig etterpåklokskap, ei heller å kritisere valgene som blir tatt. Pep Guardiola er en intelligent mann med en dyp fotballforståelse, og valgene han tar har alltid en klar fotball-logikk ved seg – selv om denne logikken ikke alltid er åpenbar for resten av oss.

Logikken hans i laguttaket mot Liverpool forrige uke var klar nok. Guardiola fryktet Klopps høyoktansfotball, fryktet tempoet Liverpool spiller i og fryktet hardkjøret Liverpool kan slippe løs med et heltent Anfield i ryggen. Det logiske valget var da å sette inn en ekstra midtbanespiller i Ilkay Gündogan, for å få bedre kontroll over midtbanen, for å holde på ballen og for å ta tempoet ut av kampen. Det var planen, og den var logisk nok.

Valgene han tok mot Manchester United var også logiske: Mot Mourinhos United vet man at man vil møte en motstander med god defensiv disiplin, der spillerne sitter dypt og holder den defensive formen godt. Derfor valgte Guardiola å ikke starte med en ren midtspiss, og heller bruke periodevis Bernardo Silva og periodevis Raheem Sterling som falske niere, vandrende spisstyper som tar løp som i teorien skal trekke United-spillerne ut av den stramme defensive strukturen sin.

Mens planen på Anfield åpenbart slo fullstendig feil kan man argumentere for at planen mot United faktisk lykkes, i all den tid City rundspilte byrivalene totalt i første omgang og skapte en hel haug med sjanser. Men selv om det kanskje var fordi man stilte uten en ren midtspiss at man skapte så mange sjanser, så må man likevel lure på hva stillingen hadde vært til pause dersom noen av sjansene som falt til Raheem Sterling i første omgang hadde falt til Sergio Agüero eller Gabriel Jesus.

Slipper inn flere mål på kort tid
Selv om valgene Guardiola gjør følger en klar fotball-logikk (enten denne er åpenbar for resten av oss eller ikke), så er det eiendommelig hvor mange ganger i løpet av disse Champions League-nederlagene at Guardiola har gjort en taktisk endring som er overraskende, radikal eller bare snodig. Hvor ofte spillere som har vunnet nesten hver kamp den sesongen plutselig må forholde seg til et nytt taktisk opplegg, enten det er en ny formasjon eller en eller flere spillere som brukes i uvante roller.

Det er ingen tvil om at Guardiola er en av vår tids dyktigste trenere og at han er kapabel til å lære fra seg systemene han vil at spillerne skal følge, men tendensen hans til å gi spillerne nye og uvante arbeidsoppgaver i sesongens vanskeligste og viktigste kamper er spesiell. Selv om dette er ekstremt begavede og i mange tilfeller svært fotball-kloke spillere, så er disse endringene nødt til å koste de noen prosenter i gjennomføringskraft. Selv om logikken kanskje er prikkfri så må det koste noe strukturen ikke er helt som den har vært resten av sesongen, at løpene ikke helt kommer der de pleier.

Et annet problem, som Guardiola selv har snakket om denne uken, er hvordan lagene hans har en tendens til å plutselig slippe inn flere mål i løpet av kort tid. «Jeg har tenkt på dette mange ganger. Jeg har tapt mange Champions League-kamper i løpet av 10, 15 minutter. Mot Barcelona mot Bayern München, 0-0 etter 77 minutter, så 3-0 etter 90 minutter. Kanskje det er min feil. Jeg må tenke på det».

En mental utfordring?
Guardiolas lag er bygget med tanke på å ha ballen mest mulig. Han stiller nesten alltid med færre typiske duellspillere og ballvinnere på laget enn motstanderen. Og i de fleste kampene går det greit, fordi motstanderen har nesten aldri ballen uansett. Men hva med kamper der man møter motstandere som er gode nok til å periodevis ha en del ball og angripe litt? Å nekte motstanderen noen form for ballinnehav krevet ekstrem konsentrasjon og fokus over 90 minutter, og kanskje Guardiolas lag ikke er godt nok utstyrte til å håndtere den situasjonen som oppstår når konsentrasjonsnivåene faller noen prosent og motstanderen tar over initiativet i kampene.

Kanskje er det også et mentalt aspekt her. Guardiolas lag tilbringer enormt mye tid med ballen i kamper der ting går bra, og laget scorer mål. Kanskje er de dårlig skikket mentalt til å reagere på en god måte når ting plutselig går galt? Kanskje sliter lagene hans med å håndtere motgang fordi de rett og slett får for lite trening i det?

Det er ingen tvil om at Guardiola er en av vår tids største trenerfigurer og en av fotballens mest innflytelsesrike tenkere, å argumentere for noe annet vil være fjasete. Men det er likevel ting som tyder på at han noen ganger kan være for smart for sitt eget beste, at han fremfor å finne den meste geniale planen før sesongens viktigste kamper, kanskje bare burde bruke sine beste spillere i deres beste posisjoner.

Må Pep endre seg?
Det andre problemet, at lagene hans har en liten tendens til å klappe sammen dersom de settes under tilstrekkelig press, er det vanskelig å se en åpenbar løsning på. Faren er at dersom lagene hans blir mer balanserte, dersom et par av de kortvokste, rappfotede ballgeniene erstattes av et par mer fysisk robuste spillere, så mister man for mye av de ballferdighetene som gjør lagene hans så gode i utgangspunktet. Håpet må være å finne noen rappfotede ballgenier som også har fysiske spisskompetanser i duellspillet, men disse vokser ikke akkurat på trær.

Kanskje vi også bare setter listen for høyt. Det er til syvende og sist bare to managere i fotballhistorien som har vunnet mesterligaen/serievinnercupen mer enn to ganger (Bob Paisley og Carlo Ancelotti), og kanskje vi er i overkant strenge når vi bebreider Guardiola for å «kun» ha vunnet to. Og fremfor å henge oss opp i enkeltkampene der Guardiolas lag ikke har strukket til, burde vi kanskje være flinkere til å sette pris på alle kampene der lagene hans har gitt oss fotballkunst og underholding på øverste hylle.

Likevel er det slik at Manchester Citys velstående eiere sikter på prestisje og verdensherredømme. Premier League er ikke nok, det trofeet har de vunnet før, det er Champions League som nå er det viktigste. For å lykkes i det som nok er fotballens tøffeste turnering, kan det hende Guardiola er nødt til å revurdere tilnærmingen sin til disse avgjørende kampene.

Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert på betsson.com

Relaterte saker

7 svar

Legg igjen en kommentar