Tårene kom for Kompany

LONDON (Arsenal-Manchester City 0-3) Det har vært mange medspillere innom på både Carrington og stadion med feil navn siden Vincent Kompany dukket opp der en sommerdag i 2008. Men ingen med større personlighet og vilje, og etter hvert hjerte, for Manchester City enn den belgiske kolossen. 

Jeg griner ikke lett, men jeg får raskt en tåre i øyekroken. De gangene jeg har med meg Isak på City-kamp, så blir det mest å glede seg over hvor enorm lidenskapen hans til denne klubben er utviklet gjennom årene, helt siden han som sju-åring fikk møte nettopp Kompany på et hotell i Manchester, våren 2010.

Den gang både Isak og Vincent Kompany var litt yngre.

For meg har det alltid vært noe spesielt med Kompany. Jeg har møtt han to ganger, og han er en mann som du merker at kommer inn i et rom – selv om du ikke ser det. Han ER en stor personlighet, han ER en leder. Og han ER kaptein. Dette er verken myter eller fraser. Jeg er ganske sikker på at jeg har mine ord i behold da jeg hevder at Vincent Kompany er den sterkeste lederfiguren Manchester City har hatt i min tid. Og da snakker vi i hvert fall 50 år tilbake i tid.

Derfor har det også vært så trist å se han rive av seg kapteinsbindet, flere ganger faktisk, og forlate banen skadet de siste sesongene. Det har gjort vondt i sjelen min. Rett og slett fordi jeg vet hvor mye han ønsker å bidra, og fordi jeg vet hvor mye Manchester City betyr for han.

Da lagoppstillingene kom til ligacupfinalen, så jeg Kompanys navn. Jeg hadde i forkant gitt Viasat-kommentator Morten Langli litt info, blant annet at «hvis Kompany spiller og City vinner, så blir han klubbens mest-løftende kaptein gjennom historien.»

Jeg var glad Kompany skulle starte. Men det er alltid et «men …» rundt lederen og den ekte kapteinen i disse dager – selvsagt på grunn av redselen for skader.

Isaks forhåndstips: 3-0 til City!

Så startet kampen. Jeg ga Isak, som hadde tippet 3-0 til City (!) … en klem, ønsket lykke til – og så havnet vi inn i vår egen verden. Min er sånn: Jeg begynner med en gang å se på klokka, håper kampen snart er over – selv etter fem minutters spill. Det starter sånn. Så fortsetter det med at jeg angrer på at jeg dro, at dette blir nye 90 minutter med pining, og jeg bestemmer meg egentlig for at dette skal jeg aldri utsette meg for igjen.

Det er bedre å gå seg en lang tur på to timer, uten telefon og fotball-mennesker i nærheten. Sånn tenker jeg.

Om noen uker reiser jeg nok igjen. Sånn er ritualet.

Jeg angret enda mer da Arsenal åpnet med en slags trippel-sjanse, og kun en god inngripen av utskjelte Claudio Bravo hindret at Arsenal tok en tidlig ledelse.

Hva f … var dette? Jeg kikket apatisk ut i lufta, klarte ikke stå stille. Det hjalp heller ikke at Bravo like etter slo sesongens beste utspill, at Agüero løp fra Müstafi og lobbet ballen over keeper Ospina. Verken Isak eller jeg trodde ballen skulle gå i mål. Men det gjorde den.

Vi jublet vilt, men jeg kikket i skjul på klokka. Nå syntes jeg oppriktig og ærlig at dommeren burde blåse av hele dritten, husker jeg at jeg tenkte. I stedet var det lange 72 minutter igjen. Minst. 1-0 er en ledelse som ofte ikke er mye verd. Spesielt ikke for en som har opplevd Manchester City i alle fasonger siden 1970.

Kjempesjanse til Arsenals Pierre-Emerick Aubameyang, men Vincent Kompany ordner opp!

Men så var det denne Kompany da. Og én episode som gjorde at jeg fikk litt tro på dette, tross alt. For var det en mann jeg var redd for hos Arsenal, så var det hurtigtoget Aubameyang. Da ballen ble spilt gjennom til den tidligere Dortmund-spissen tenkte jeg: «Der utligner Arsenal», så kom Kompany, som i gamle dager, løp han opp, avskar Arsenal-spissens løpebane, tok med seg ballen – og hadde ryddet i situasjonen.

Da skjedde to ting: Jeg trodde LITT på seier, og jeg fikk frysninger på ryggen av min største City-helt i moderne tid.

Pause. 1-0 City.

Noen historier har happy endings. Noen historier har den rette helten. Da 58 minutter var spilt, og Vincent Kompany hadde prøvd seg på noen corner-innlegg, tror jeg han kjente på vibrasjonen fra Citys supportere: Alle ville se han lykkes.

Og da 58 minutter var spilt, oppførte han seg som en ekte spiss da skuddet fra Ilkay Gundogan kom: Kompany strakk fram foten, ballen forandret retning – og utmanøvrerte Ospina.

En scoring som betydde SÅ mye, ikke minst for Kompany selv!

Hvis du husker Kompanys jubel-scener da han scoret mot Manchester United våren 2012, og da han scoret i fjor vår etter nok en trøblete sesong, så vet du hvordan Kompany jublet etter scoringen mot Arsenal på Wembley: Det betød SÅ mye, akkurat SÅ mye. Du så det på han, dette er MIN dag, det er MIN kamp. Og jeg skal løfte den j … pokalen til slutt.

Jeg fikk en tåre i øyekroken, der jeg omfavnet Isak og jublet med. Men jeg, som sikkert mange andre, tenkte mitt – på alt arbeidet denne mannen har lagt ned for å få oppleve akkurat øyeblikk som dette, igjen.

Jeg tror det er derfor han ikke ga opp, fordi slike øyeblikk er så sterke at du vil ha flere av dem. Og jeg tipper Kompany tenkte: «Det var verd det. Alle timene for å bli skadefri, det var verd det.»

Vi hadde ikke rukket å glede oss, og jeg hadde ikke rukket å tenke på hvor farlig en 2-0-ledelse er, før City angrep igjen. Sju minutter etter Kompanys goal, spilte Danilo gjennom David Silva – bang 3-0.

Med Isak på tribunen går det bra! Også på Wembley i går hadde han grunn til å juble!

25 minutter igjen. Dette kunne faktisk gå, tenkte jeg, mens Isak, optimisten prøvde å overbevise meg om at kampen var avgjort. Men jeg sto bare og tenkte på all kritikken, alle spillerkjøpene – og så vinnes ligacupen av tre spillere som til sammen har vært i klubben i 25 sesonger, Kompany (10), Silva (8) og Agüero (7). Det var flashback til Mancini og det første ligagullet i nyere tid. Det var hans nøkkelspillere som tok ansvar da det gjaldt som mest. Du kan kjøpe hvem du vil, og du kan kvitte deg med legender som Hart og Yaya Touré – men du blir ikke så lett kvitt lederen Kompany, arkitekten Silva eller målkongen Agüero. Du kan kjøpe så mange stoppere du vil, så mange spisser du vil og så mange Silva’er du vil – men inntil videre så er troikaen fra Mancini-tiden fortsatt uvurderlige for Manchester City.

Da klokka passerte 80 minutter, begynte selv jeg å tro at den femte triumfen i ligacupen var et faktum, at Guardiola hadde fått sin første pokal, at Kompany og Silva vant sin sjette tittel med City mens Agüero står med fem. Og så ga vi hverandre en god klem, Isak og jeg, da Vincent Kompany løftet sitt femte trofé som Manchester City-kaptein. Hadde det ikke vært for det litt merkelige forsøket med Carlos Tevez som kaptein i FA Cupen i 2011, så hadde tallet vært seks.

Igjen tenkte jeg på den kvelden da jeg tuslet ut av Bohemen pub i Oslo etter å ha sett et skadeskutt (selvforskyldt) Stuart Pearce-City bli slått ut av West Ham i FA Cupens kvartfinale. Det var i 2006. Jeg husker jeg stilltiende aksepterte at jeg aldri ville få oppleve noen flere trofeer med denne rare klubben i min levetid.

Det tok litt tid, men nå har jeg live fått se klubben min løfte to liga-trofeer, et FA Cup og en ligacup. De to andre ligacup-seirene fikk jeg dessverre ikke med meg live, på grunn av jobb.

Men det har vært verd ventetiden.

Og Isak, han som til og med tipper rett resultat, står fortsatt ubeseiret på tur med den gamle pappaen sin.

Isak og min spillerbørs: Bravo 8, Walker 7, Kompany BB9, Otamendi 8, Danilo 7, Gundogan 7, Fernandinho 7, D.Silva 8, De Bruyne 7, Agüero 9, Sané 6. B.Silva 6.

Vinner av ligacupen 2017/18: Manchester City!

7 svar

  1. på Facebook sier:

    Godt skrevet, Svea, igjen. Kompany har en enorm tilstedeværelse! Flottere ambassadør for klubben sin er ikke å oppdrive noe annet sted i verden.

  2. på Facebook sier:

    Æ har vel omtrent samme fortiden som Svea , City fan fra tidlig 70-tall. Folk gratulerer med ligatrofe men æ svarer at æ tør ikkje juble før all teori er ryddet av veien , sånn e d når man har fulgt City så lenge og «skepsisen» fortsatt e der 🤔👏👏👏
    Herlig seier 😉

  3. på Facebook sier:

    Det er så fortjent for Kompany, og flott skrevet igjen av Svea💪💪

  4. på Facebook sier:

    For en opplevelse for en ung tenåring 💙👍

  5. på Facebook sier:

    Ka? Har du glemt Robinho??

  6. Jakob Berge sier:

    Jeg har kun vært city fan siden 2006, 7 år gammel, for da bestemte jeg med at jeg ikke skulle holde med samme lag som brodern som holdt med United. Og ingen ting gjør meg nervøs mer enn en cupfinale, men når jeg så Kompany score det 2-0 målet er nok det på top 10 høydepunkter av mine city opplevelser.

  7. på Facebook sier:

    Nok en gang Fantastisk, Svea.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.