Tidenes beste fotballår for Manchester City

2017 har vært et fantastisk år hvis du sympatiserer med Manchester City. Faktisk, hvis du isolerer det sånn resultatmessig, det beste i klubbens historie.

Jeg har aldri vært noen fan av alle «kalenderårstatistikker» i ligaer som spiller høst-vår. Men jeg skal gjøre et unntak, rett og slett fordi jeg fant ut at 2017 er tidenes beste år for Manchester City.

57 fotballkamper ble spilt. City vant 43 av dem. Det er 75 prosent.

City tapte bare fem kamper, det er ni prosent.

City scoret 144 mål i 2017, det er et snitt på 2,5 mål pr kamp, over et helt år. Ikke mindre enn imponerende. For å sette det i perspektiv uten å gå tilbake til «mørketiden» på 1980- og 1990-tallet: Så sent som i 2006 scoret City totalt 42 mål. Det er 102 mål færre enn i 2017 …

Kun 45 baklengsmål gir 0,8 i snitt. Det er klart godkjent.

29 ligakamper uten tap står klubben med nå. Det er 20 fra Arsenals rekord på 49 strake ligakamper uten tap. Jeg føler meg ganske sikker på at City ikke tar den rekorden. For nå har skadene for alvor blandet seg inn i laguttaket, og kampprogrammet merkes, for en klubb som satser på fire fronter.

Selv Svea har gitt opp skadeplagede Vincent Kompany.

Alle klubber ville merket at spillere som Kompany, Stones, Mendy, Delph, David Silva, Kevin De Bruyne og Gabriel Jesus var ute samtidig. Vel er Citys stall stor og god i kvalitet, men det går en grense. Og den er nådd nå. I øyeblikket er det bare så vidt City kan stille 11 mann fra det som regnes som førstelagsspillere: Ederson – Walker, Otamendi, Mangala, Danilo – Gundogan, Fernandinho, Bernardo Silva – Sterling, Agüero, Sané.

Da er det ikke mye å gå på.

Svea tror Jonny Evans hentes inn i januar.

Og derfor, ikke minst på grunn av skadene på Kompany og Jesus, føler jeg meg ganske sikker på at både Jonny Evans og Alexis Sanchez blir hentet i januar. Og City må betale, det blir sikkert opp mot 50 millioner for Sanchez, selv om han er 29 år og har fem måneder igjen av kontrakten. Men jeg tipper det skjer. Trolig tenker Guardiola og eierne sånn: Han kan være forskjellen på et trofé eller to – og en ny god sesong uten trofeer. I tillegg kommer det en ekstra stopper. Selv jeg, Kompanys store fan, har gitt opp nå. Han har startet 32 av de siste 97 kampene, altså omtrent hver tredje kamp.

Det holder ikke. Guardiola kan ikke lenger ta sjansen. Han har gjort det lenge nok. Så jeg tipper Jonny Evans inn, en stopper som kan ligaen og som lenge har vært en solid stopper. Han vil nok også akseptere å være et tredjevalg, bak Stones og Otamendi, som nå er det klare stopperparet hvis de er klare, uansett om Kompany skulle komme tilbake.

Interessant tanke: Citys kanskje mest forbedrede og imponerende spillere i høst har vært Otamendi, Delph og Sterling. I sommer skulle Delph selges, de fleste mente det var greit, Sterling var det snakket om i byttehandel med Sanchez, og få hadde sagt noe på om Otamendi hadde reist videre.

Spol fram seks måneder, og de tre har vært outstanding. Otamendi har, etter min mening, vært PLs beste stopper denne sesongen, Sterling, som alle lo av avslutningsteknikken til, har 17 mål så langt denne sesongen, og Delph gikk fra å være en skadeforfulgt flopp til Englands beste back.

Peter Reids selvbiografi.

Akkurat nå leser jeg «Cheer up, Peter Reid», biografien om Manchester Citys tidligere manager. Jeg har ennå ikke kommet til City-delen, men det interessante er beskrivelsene hans av storhetstiden til Everton på midten av 1980-tallet, hvordan spillerne på et visst tidspunkt føler seg uovervinnelige, at de bare vet at de kommer til å vinne kampene.

Det er mye av det samme jeg har sett av Manchester City denne sesongen, der de bare vet det: Maler de på, så kommer scoringene. 0-0 mot Crystal Palace stoppet rekken på antall ligakamper med seier. Det stoppet også rekken med antall scoringer i ligakamper, som endte på 25. Alt har en ende, og det er ingen krise med 0-0 borte mot et sterkt forbedret Palace.

Men City har vært engelsk fotballs underholdere denne høsten, det er det ingen tvil om. Mye av fotballen har vært litt sånn uvirkelig. Og du blir fort bortskjemt, vant til å dominere, vant til scoringer og seirer.

Det er litt skummelt for en gjeng supportere som i mange år var mest vant til at alt gikk galt.

Nå handler det om å komme raskt i gang med seirene igjen. Ja, ledelsen er på 14 poeng, og alle snakker om at City må tape minst fem kamper mer enn konkurrentene for å tape ligagullet. Det stemmer jo ikke. Det er noe som heter «uavgjort» her, et skummelt ord, faktisk.

Arsenal tapte ikke en eneste kamp i sesongen 2003/04, men var likevel ikke så suverene som mange tror.

Ja, Arsenal gikk ubeseiret gjennom 2003/04, men spilte 12 uavgjorte og var ikke så suverene som legenden skal ha det til. Tre uavgjorte for City mens Chelsea vinner, så er avstanden kuttet til åtte poeng, for eksempel.

Det er fortsatt spenning, spesielt med tanke på at City skal ut i Champions League-kamper, som er så viktig for eierne, to semifinaler i ligacupen og FA-cupen har fortsatt ikke startet. Det kan bli tre trofeer (aldri i livet fire), det kan bli to, det kan bli ett trofé – og det kan bli null.

Så kjedelig, men så sann er situasjonen.

Min børs på første halvdel av sesongen 2017/18 (10 er maks):

9: Ederson, Nicolas Otamendi, Fabian Delph og Kevin De Bruyne.

8: Kyle Walker, John Stones, Fernandinjo, David Silva og Raheem Sterling.

7: Ingen

6: Claudio Bravo, Eliaquim Mangala, Danilo, Tosin Adarabioyo, Leroy Sané, Sergio Agüero, Gabriel Jesus, Olexander Zinchenko, Benjamin Mendy, Ilkay Gundogan, Bernardo Silva, Phil Foden, Brahim Diaz, Vincent Kompany.

5: Yaya Touré.

Godt nytt år til alle blå.

6 svar

  1. Svea sier:

    Når du spillere til 8-9 i halvparten av kampene og 3-4 i resten, da ender du på 6, Morten.

  2. Nils Are Golf sier:

    Helt enig med Morten. Foruten et par svake kamper nå I desember så har Sane vært fantastisk. Ellers helt enig I dine vurderinger, Svea.

  3. Svea sier:

    Uenighet er fint. Ingen har fasit.

Legg igjen en kommentar