«The Ballet On Ice» – part two

Det var nesten på dagen 50 år siden: Maine Road, Manchester City mot Tottenham, kampen som ble kalt «The Ballet On Ice» – og det med rette: Banen var dekket av snø.

I dag ville den blitt avlyst, men City-trener Malcolm Allison hadde fått tak i noen lange knotter, som spillerne skrudde under skoene. Så City så ut som de drev ballett, der de skred rundt på den hvite matta, mens Tottenham skled rundt.

Tottenham tok ledelsen 1-0 ved Jimmy Greaves, men City kom sterkt tilbake og dominerte fullstendig resten av kampen. 4-1-seieren var ikke et mål for lite. Bell, Summerbee, Coleman og Young scoret Citys mål.

Lørdag var det ikke snø på banen. Den holdt seg i lufta. Men motstanderen var den samme, og resultatet ble også det samme som 9. desember 1967: 4-1 til Manchester City. Og som i 1967: Etter en oppvisning av de sjeldne.

Oppgjøret mellom City og Tottenham i desember 1967 er blitt døpt «The Ballet on Ice».

Og som den vinterdagen i 1967, var dette kampen som befestet Manchester City som Englands mest offensive og fremgangsrike lag. Det var kamp nummer 20, i en rekke på 11 kamper uten tap, som til slutt kulminerte med klubbens andre seriemesterskap gjennom tidene.

City spilte med sitt klassiske lag fra den sesongen: Mulhearn – Book, Doyle, Heslop, Pardoe – Bell, Oakes – Summerbee, Lee, Young, Coleman.

Kampen ble sendt som hovedkamp på BBCs Match Of The Day, og det var kampen som gjorde det nøytrale publikummet oppmerksomme på det nye storlaget fra Manchester.

Nå tror jeg vel de fleste allerede er oppmerksomme på den «blå haien» fra Manchester denne høsten. Men for de som ikke var det før kampen mot Tottenham: De er det nå. For dette var tett opp mot sesongbeste fra Manchester City.

Og det sier mye etter alle de fantastiske kampene klubben har spilt i både liga og Champions League. Jeg holder fortsatt seieren (1-0) på Stamford Bridge som det mest imponerende så langt, på grunn av bortebane og at City dominerte fullstendig mot den regjerende mesteren.

Men nå er altså Chelsea slått 1-0 borte, Manchester United slått 2-1 borte, Arsenal slått 3-1 hjemme, Tottenham 4-1 hjemme og Liverpool 5-0 hjemme.

Det er 26 kamper og sju og en halv måned siden Manchester City sist tapte i ligaen. Rekken av ligaseirer er blitt til 16. På bortebane, og det er det som har imponert meg mest, har City nå 10 strake seirer. Det skal egentlig ikke være mulig. Men det er det.

Sveas oversikt over alle City-kamper.

City leder med 14 poeng på Manchester United (en kamp mindre spilt), 14 poeng på Chelsea, 19 poeng på Arsenal og 21 poeng på Tottenham og Liverpool (en kamp mindre spilt). City har scoret 56 mål, 19 mer enn det nest beste laget (Manchester United). City har scoret i 23 ligakamper på rad. Da City ble nummer tre i 2010/11 scoret laget 60 mål – på hele sesongen …

Jeg kunne fortsatt med tall og rekorder til i morgen, men benytter heller sjansen til å gi en stor bukett roser til Josep Guardiola og støtteapparatet, som har gjort en fantastisk jobb med dette laget siden de kom til klubben. Jeg så gjennom sesongvideoen fra 2016/17 i natt, og selv om ikke alt stemte, så ser vi mye av den samme tendensen forrige sesong.

Den store forskjellen er keeperen (eller vi har fått en keeper med både armer og bein), og hurtige og mer ballsikre backer. Og så er selvsagt det offensive spillet perfeksjonert.

Han som går foran heter Kevin De Bruyne, og det mest imponerende er arbeidsinnsatsen hans. Han må ha løpt en liten maraton mot Tottenham. Og innsatsen hans smitter. I tillegg har han en frekvens i spillet sitt, en variasjon i pasningene som holder skyhøyt nivå. Og han scorer mål. I tillegg virker han som en flott person, en super lagspiller – ja De Bruyne har det meste.

Jeg synes Ilkay Gundogan var god mot Spurs, det samme med Leroy Sané. Og Eliaquim Mangala har spilt seg veldig opp. Nicolas Otamendi bør nå være bankers på laget. «Generalen» har hatt en fantastisk høstsesong, knapt nok ruset en eneste gang … noe som var den store svakheten hans.

Raheem Sterling scorer.

Manchester City spilte en fantastisk fotballkamp mot Tottenham. Jeg trodde nesten ikke det jeg så. For i kjent stil venter jeg på en nedtur, som naturlig nok er nødt til å komme. Men etter (nesten) halvspilt ligasesong, holder dette City-mannskapet (med noen skader) bemerkelsesverdig godt, orker fortsatt mye, spiller fortsatt en fotball som ikke er sett i engelsk fotball på mange år, kanskje aldri.

Så spørs det hvor mye vekt Guardiola legger på en kvartfinale i ligacupen mot Leicester på bortebane, midt i det tøffe ligaprogrammet. Jeg tror han hviler noen viktige spillere, men har dem på benken. Jeg tipper han gjerne kommer videre i ligacupen også, men at det ikke er noen katastrofe om City skulle bli utslått.

17 seirer og 1 uavgjort på de 18 første ligakampene.

Det skal egentlig ikke være mulig, det har aldri skjedd før, og det kommer trolig ikke til å skje igjen.

Vi får nyte det mens det varer.

Kanskje er det til slutt høsten 2017 vi forteller barnebarna våre om når det gjelder Manchester City?

Min børs mot Tottenham:

Ederson 8 – Walker 8, Otamendi 7, Mangala 8, Delph 9 – De Bruyne BB10, Fernandinho 8, Gundogan 8 – Sterling 8, Agüero 6, Sané 9. Jesus 7.

5 svar

  1. Arne Solheim sier:

    Som vanleg en nytelse å lese det du skriver🤗💐🥂👍

  2. Jeg har en annen kamp på dvd, oppgjøret mellom Tottenham og City, der Spurs ledet 3-0 ved pause, City fikk en utvisning i pausen, og City vant 4-3.

  3. Poenget her var jo føret, tidspunktet, 50 år og det samme resultatet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.