Isak og lykkemynten, Sara og den brutte forbannelsen – og «City-time»

MANCHESTER (Manchester City-West Ham 2-1) – Jeg holdt på mynten i hele 2. omgang, sier Isak Svegaarden (14) og viser meg det han mener er «lykkemynten sin», mens vi spaserer nedover mot byen igjen etter at han har opplevd nok en City-seier.

– Holdt du bare på den? spør jeg.
– Ja, og så kysset jeg den når City scoret.

Jeg tror Isak gjorde det Guardiola gjorde: Han måtte prøve noe annet, noe nytt. For det som foregikk på gressteppet i Eastlands i 1. omgang, det var rett og slett ikke bra nok.

Så Guardiola la om til 4-2-4 (egentlig 1-5-4) mens Isak tok tak i lykkemynten sin. Og i min verden hjalp begge deler. Isak er fortsatt ubeseiret med City (15-1-0), City er fortsatt ubeseiret denne sesongen og vant sin 20. kamp på rad i alle turneringer, noe som egentlig ikke skal være mulig.

Og det skjedde etter nok en snuoperasjon, nok en «turn the corner»-opplevelse, og med avgjørelsen i sluttminuttene. Ikke så sent som Sterlings mål mot Southampton, men dog: Den trua dette laget har på at det alltid er mulig, den er uvurderlig.

Ved siden av Isak gikk søsteren Sara (26), som har fått et par smeller som City-supporter på tur med pappaen sin. Men i går fikk hun revansje. Kanskje var hun den som var mest glad av oss tre, Sara var i hvert fall totalt utslitt da vi kom tilbake til hotellet: Men hun hadde opplevd hell og lykke. Lenge har hun nok følt at hun har fått noe av min uflaks, kanskje ikke så rart så lenge hun ble født rett før City raste nedover i divisjonene, mens lillebror er født rett inn i Premier League, penger, stjerner og triumfer.

Men i dag traff Sara: Hun hadde kjøpt seg City-drakt med «21 Silva» på ryggen.

Et bedre valg kunne du ikke ha gjort.

Men frustrasjonen var seig mot West Ham. Det irriterer meg at jeg blir så engasjert, så irritert og begynner med alle greiene mine, om dommere som ikke forstår spillet, som ikke skjønner at den eneste som kan stoppe drøying av tid er han – dommeren. Det er bare å gi gult til keeperen etter fem minutter det, så løser det seg.

Eller si fra til keeperen at «jeg legger til et kvarter hver omgang hvis du fortsetter sånn. Opp til deg, dette …»

Sånn tenkte jeg, og jeg hater drøying. Det gjelder når City gjør det også. Jeg fikser det ikke. Men det er helt opp til dommerne. Spillerne gjør bare det de får lov til, de tøyer reglene, logisk nok. Men dommerne kan gjøre noe med det. De gjør det bare ikke.

Så der satt vi da, lykkegutten Isak, som på forhånd var skeptisk til denne kampen (han pleier å ha rett i forhåndsanalysene), litt-mer-uheldige Sara, som så lei seg ut der tiden gikk og City slet. Og han pappaen da, han som drar i gang dette, som har indoktrinert dette City-helvetet i barna sine.

Jeg håper – mest for de to – at City skulle klare å snu det.

Så kom krigeren Otamendi – og skled inn 1-1. Endelig var vi i hvert fall likt, og etter pause var City gode. Men det er vrient å spille ut et lag som ligger i en slags 5-4-1 (mer 7-2-1 i perioder), men det må City bli vant til, finne mottrekk, kanskje skyte oftere, kanskje bruke en større spiller på topp (kommer selvsagt ikke til å skje, med Guardiola), og rett og slett være tålmodig.

Det betalte seg. Kunstneren viste kunst – til slutt. David Silva utførte sesongens C-moment på Kevin De Bruynes geniale pasninger, og dermed, etter 83 minutter med stanging, kom scoringen. 2-1. To unge og en gammel kastet seg om hverandre på Colin Bell Stand, tier 3, det kom en tåre. Og jeg kjente at jeg var så glad, så glad – og så helvetes utmattet.

«Fergie-time» er blitt til «City-time». Men egentlig er det ganske logisk, hvis du tenker deg om: De beste lagene har ballen mest, skaper mest, er mest inne i motstanderens 16-meter – og dermed er det mest logisk at de får flest straffer og scorer mål sent i kampene. De beste lagene gjør det.

Da kampen startet igjen, hastet det plutselig for tidenes drøye-keeper Adrian (har de ikke etternavn for tiden?). Da løp han og hentet ballen, gitt. Merkelig det der.

Vi jublet enda mer da kampen var slutt, rekorder ble nok en gang satt, denne gangen tangerte City Arsenal (2001/02) og Chelsea (2016/17) med 13 strake ligaseirer.

Men da vi kom til hotellet, etter en lang spasertur fra Eastland (der Isak stort sett bare gikk og smilte), var det tomt hos familien Svegaarden også.

Det tar på å holde med et fotballag, enten du vinner eller taper.

Det har alltid tatt på å holde med Manchester City.

Min børs:

Ederson 7 – Walker 7, Otamendi BB8, Mangala 6, Danilo 5 – De Bruyne 7, Delph 7, D.Silva 7 – Sterling 6, Agüero 5, Sané 6. Jesus 6.

2 svar

  1. John Cato Thorkildsen sier:

    Adrøyan

Legg igjen en kommentar