Da det gikk rundt for to eldre herrer

MANCHESTER (City-Southampton 2-1): Det klikket nesten for meg. Folk rundt meg visste ikke helt hva de skulle gjøre. Ved siden av meg satt kompisen min, siden 1989, Tor Sønsteby, og begravde hodet i hendene. Jeg bøyde meg – og kysset den halvbare issen hans. Det var ikke nødvendig å si noe.

Svea på plass i et iskaldt Manchester onsdag kveld.

Tor er en raring. Han elsker City så høyt at han ikke alltid klarer å si det. Men det dukker opp, iblant, når han klarer å slappe av fra det som er jobben hans: Å få andre City-supportere til å føle seg hjemme i «familien» vår.

Etter å ha fordøyd at det FAKTISK skjedde, i noen sekunder, reiste Tor seg, tok rundt meg og ga meg en ordentlig klem. Vi viste glede på vår måte. Rundt oss var folk fortsatt i sjokk. Hadde det skjedd? Scoret faktisk Sterling? Det var faktisk ikke enkelt å tro det. Jeg tok rundt Tor en gang til, og hvisket rolig:

«Vi klarte det. Vi klarte det, Tor …»

To gamle menn, to menn som har holdt med Manchester City siden vi var smågutter i kortbukse i Lillehammer og Vestby, vi gråt som nettopp det: To små gutter.

Det betydde på langt nær så mye som Sergio Agüeros 94-minutt avgjørende scoring i 2012. Det kan ikke sammenlignes. Samtidig: Det kan ha vært noe symbolsk over scoringen, i det 96. minutt av en fotballkamp der Manchester City, etter denne sesongs standard, spilte en svak kamp.

Medlemssekretær Ketil Aune og sjefen sjøl – Tor Sønsteby.

Det forteller kanskje litt om forventningene. City hadde ballen i 75 prosent av kampen. Likevel var de fleste mellomfornøyde, fordi det skjedde ikke nok. City hadde ikke mange store sjanser. Og vi er blitt bortskjemte, vi forventer underholdning og scoringer. Og vi hjelper ikke akkurat laget med den stillheten som var på stadion onsdag kveld.

Og det var faktisk så kaldt at det ville hjulpet med noen sanger/rop.

Det kom ikke før mot slutten. Da begynte min sidemann, fortsatt Tor Sønsteby, å bli utålmodig også. Han sa mye rart. Han var frustrert. Han ville ikke oppleve dette. Han hadde ikke fortjent det. Tor vurderte, trolig, å gå – for å hjelpe laget. Han har gjort det før. Tor er like overtroisk som meg.

Selv har jeg fått så mye vennskapelig tyn for at jeg har så mye uflaks, mens min sønn Isak er lykkemaskotten, at jeg har fått streng beskjed om IKKE å oppsøke City-kamper uten Isak. Og det syke er at da Romeu utlignet for Southampton, så tenkte jeg: Kan det virkelig være noe i det? Skjer det fordi jeg er her, uten lykkegutten, han som ikke bare vinner, men som i forkant forteller hva som skjer i kampene – og veldig ofte har rett.

Så da Sterlings scoring kom, helt ut av det blå, lenge etter at jeg hadde gitt opp for lengst, slått meg til ro med at «vi er i hvert fall fortsatt ubeseiret», så følte jeg, noen sekunder etter sjokket, en slags lettelse: Nå slapp jeg kjeft denne gangen …

Avisene var fulle av lovord om Raheem Sterling.

Men det var sykt. Det var noe symbolsk over Sterlings goal. Fordi det minner veldig mye om en rød nabos evne under Alex Ferguson. Husker noen Michael Owen i det 97. minutt mot City i 2010? Oh yeah. Og det skjedde ofte, for United, under Ferguson. De visste de kom til å score. Ofte skjedde det helt mot slutten.

Og den egenskapen, som det virker som Guardiola har fått inn i Citys spillere, er uvurderlig. Det er slike seirer som vinner deg ligamesterskapet, ikke 6-0 borte mot Watford.

Men midt i gleden er det også en bekymring: Jeg syns mange av spillerne virker på vei ut av formen, ser slitne ut. Spillere som Walker, delvis Delph, ikke minst De Bruyne, også Fernandinho, Jesus og Agüero. De ser alle litt kjørt ut. Overskuddet er ikke der, detaljene sitter ikke.

Jammen godt Citys har en av verdens mest tekniske fotballspillere – i mål. Og en liten, utskjelt og forhatt (hos så mange fotballsupportere at jeg har gitt opp) gutt i Raheem Sterling.

Ikke verst for en fotballspiller mange mener er svært begrenset (jeg har ment det selv) at han har fire matchvinnende scoringer og en utligning, alle mot slutten av kampene, er klubbens toppscorer med 13 scoringer så langt.

Kall han bare RaKING Sterling.

Min børs mot Southampton:

Ederson 7 – Walker 6, Kompany 6, Otamendi 7, Delph 6 – De Bruyne 6, Fernandinho 6, Gundogan 5 – Sterling BB8, Agüero 5, Jesus 5.

Med unntak av Nicolas Otamendi er Svea og Manchester Evening News stort sett enige om karakterene etter Southampton-kampen.

5 svar

  1. Bjørn Nordvik sier:

    Fryd å lese — hils Tor 🙂

  2. Brynjulv Eika sier:

    Har Aune vært i NewYork?

Legg igjen en kommentar