«The first cut is the deepest»

MANCHESTER: Dette skrives på vei til byen min, eller «byen vår» som min sønn Isak stadig poengterer når pappa hevder at det er «byen min». Noen refleksjoner på veien følger her.

Det siste jeg gjorde før jeg reiste var å se gamle klipp. Jeg så semifinalene i play-off mot Wigan i 1999. Jeg så play-off-finalen mot Gillingham samme år. Jeg så Les Chapmans intervjuer med Nicky Weaver og Andy Morrison, to av heltene fra den sesongen.

Jeg felte noen tårer.

Igjen.

Jeg så Shaun Goater skyte i stolpen, noe jeg hadde glemt. Jeg så det lange oppspillet. Jeg så duellen, jeg så ballen lande hos Dickov. Jeg så Dickov skyte.

Fortsatt den dag i dag så er jeg f… ikke sikker på om den ballen går i mål.

Den viktigste kampen i klubbens historie holdt på å bli en tragedie. Så dukket Paul Dickov opp.

Det var uvirkelig. Jeg hadde gitt opp. Mange hadde gitt opp. Men ikke han. Ikke terrieren. Ikke Dickov. Så skled han på kne mot benken der Joe Royle og Willie Donachie satt. Og så hadde mirakelet skjedd. Faktisk.

Jeg hadde glemt at Kevin Horlock scoret to mål i den kampen, et spillemål, et på straffe. Jeg hadde glemt hvor dårlige Gillingham var til å skyte, at Tony Pulis (jeg tenker på denne kampen hver gang jeg ser Pulis på sidelinjen for et-eller-annet Premier League-lag i dag) hadde byttet ut begge spissene sine (tabbe, viste det seg, og han har knapt nok vunnet mot City senere heller, tapte med Stoke i FA Cup-finalen gjorde han også). Og jeg gråt en skvett da Nicky Weaver la ut på æresrunden sin, kanskje den kuleste feiringen jeg har sett av noen fotballspiller, noen gang.

Det tilter for Nicky Weaver, som legger ut på tidenes æresrunde.

Du får det ikke bedre. Se det om igjen. Fyren, 21 år gammel, tilter fullstendig. Du må le og gråte på en gang. Weaver – en maniac. Det er bare så herlig. Hadde ikke svære Morrison stoppet han, så hadde trolig Weaver løpt ennå.

Jeg digger Nicky Weaver. Alltid gjort. Men for meg ble han udødelig med den æresrunden.

Så svitsjet jeg til 2012. Jeg så «finalen» mot QPR, jeg så intervjuer med spillere og mediefolk. Jeg så det siste kvarteret av kampen om igjen. Og om igjen. Og om igjen. De siste fem minuttene. Det siste minuttet. Nasri som tror han får innkastet. Nedum Onuoha som prøver å kaste langt, Lescott som vinner duellen, Lescott som får ballen fram til De Jong. De Jong som fører oppover, Agüero som trekker bakover, Agüero som får ballen, Agüero som finner Balotelli, Balotelli som blir taklet og faller, men som får sparket ballen fremover. Til Agüero. Som kommer seg fri fra en QPR-spiller (det kunne fort blitt straffe og Balotelli der …), Agüero som skyter.

I mål. River av seg trøya og blir lagt i bakken av ca hundre City-spillere.

Og så løfter Vincent Kompany pokalen.

Captain Fantastic, Vincent Kompany, løfter Premier League-pokalen over hodet. Det umulige har faktisk skjedd.

Det er faktisk sterkt bare å skrive det. 44 år etter. Seriegullet ingen, seriøst, hadde trodd Manchester City noen gang skulle vinne igjen. Vincent. Captain. Leader. Mannen som gjør alt rett, alltid, bortsett fra å være skadet altfor ofte. Vincent Kompany. Min helt. Tidenes City-kaptein.

Uten tvil.

Og jeg slår av PC’en og tenker: Det blir ikke større enn dette. Aldri. Det hjelper ikke om Manchester City, under den fabelaktige Guardiola, går ubeseiret gjennom sesongen, om City vinner Champions League. Det hjelper ikke.

Det blir aldri større enn Dickov, Weaver, Agüero og Dzeko.

Aldri.

Fordi det ikke er mulig.

Det er gøy med Manchester City nå, og jeg gleder meg minst like mye til å se laget live som noen gang før. Jeg gleder meg til barna kommer over på fredag og skal se City-West Ham sammen med meg. Jeg gleder meg over den fotballen Guardiola nekter å gi slipp på. Jeg gleder meg over hvert spark, jeg elsker å se Kevin De Bruyne spille fotball. Jeg nyter å se David Silva flyte rundt på banen. Jeg elsker å se Ederson spille fotball, John Stones briljere som en nymotens versjon av Franz Beckenbauer. Og jeg elsker å se Sané og Sterling løpe fra, spille ut, og lamme forsvarsspillere med fart og frekkhet.

Og jeg elsker Guardiolas oppførsel under kampene.

Pep Guardiola – klink kokos!

Fyren er fullstendig klink kokos. Det lyser av øynene hans. Han ser ut som han skal tilte, klikke, når som helst, der han dirigerer og gestikulerer og inspirerer og applauderer. Det ser ut som neste stopp er psykiatrisk avdeling. Fyren er et unikum, fyren har en innlevelse som ingen andre.

Josep Guardiola – den fødte fotballtreneren.

Heldigvis er han i Manchester City.

Det er fantastisk.

Alt er fantastisk. Rekord etter rekord blir smadret. Foreløpig er det ikke grenser.

Men det blir uansett aldri som i 1999 og 2012.

Fordi det var så eksepsjonelt det som skjedde. Det kan aldri gjentas. Det vil ikke skje en gang til. Du får ikke to avgjørende kamper til, som er tapt, men som vinnes, langt på overtid da det gjelder som mest. Den første, i 1999, gikk på liv og død. Livet vant. Den andre gikk på æren, på et gjennombrudd. På en bekreftelse på at noe hadde blitt endret.

Det gikk.

Så vidt.

Men det vil ikke skje igjen. Det kan aldri bli så sterke følelser.

Jeg nekter å tro det.

Og så handler det om «første gang».

Rod Stewart synger «The first cut is the deepest».

Det er så sant, så sant.

13 svar

  1. Arne Solheim sier:

    Herlig å lese det du skriver Svea. Kjenner frysninger når minnene kommer.
    Nyt dagene i Manchester og kampene.⚽️🥂👌

  2. Per Arve Stenødegård sier:

    Jeg hadde kjøpt meg ei 3 liter rødvin som jeg skulle kose meg med etter seieren mot QPR . Hadde i ren Lars Lie stil murt meg inne på TVrommet i underetasjen og skulle bivåne herligheten for meg selv men ingen alkohol under kampen 🙂 På 2-1 til QPR gikk jeg ut og ruslet på skogstur uten telefon eller noe. Kom hjem igjen og stålsatte meg tilslutt ved å slå på TVen ca en halv time etter kampslutt og det første jeg såg var ett blått hav av folk og jeg skjønte ikke en ting da jeg hadde forventet en blodrød skjerm. Satt å småflirte for meg selv og drakk rødvin til det vart tomt utpå senkvelden natta. Ikke var jeg full og ikke var eg fyllesyk da jeg vaknet om morran heller , bare like opprømt. Normalt hadde det vært krabbemating på wcen i en halvtime , men nå ble det repriser på skjermen en utsøkt middag og en lang skogstur dagen derpå med ett påklistret smil hele dagen , og har det ikke kommet av så er det vel der enda.

  3. Svein Ottar Myrvågnes sier:

    Tusen takk, for alt du deler med oss Svea. Interessant hver gang.😉

Legg igjen en kommentar