Fra sjarmerende og ufarlig – til sjarmløst og farlig

Livet med Manchester City – før og etter 1. september 2008.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i fotballmagasinet 4-3-3 høsten 2016.

14. november 1997, på en fest i Oslo:

– Hvilket lag holder du med i England?

Spørsmålet hang i lufta. Vedkommende som spurte, hadde nok skjønt at interessen min for engelsk fotball var litt over middels stor.

Jeg tok en slurk av ølet, svelget, tenkte på den rare klubben jeg holdt med – og svarte, med letthet:

– Manchester City…

– Ah… kult. Fine drakter, morsomt lag. Så gøy med noe annet enn Arsenal, Liverpool, Manchester United… svarte spørsmålsstilleren – og smilte.

Jeg smilte også. Det var den vanlige reaksjonen, selv blant noen av de som holdt med Manchester United. Så ufarlige var Manchester City…

22. januar 2013, på en fest i Oslo:

– Hvilket lag holder du med i England?

Jeg visste det kom, håpet faktisk litt å unngå det, men det var lite å gjøre med. Here we go again, liksom…

– Manchester City… men jeg har holdt med dem siden jeg var liten gutt.

Der kom det igjen, dette med å legge på «siden jeg var liten, eller siden jeg var liten gutt, eller siden 1969». Hvorfor i alle dager hadde jeg begynt med det, egentlig? Svaret på det kom fra mannen som hadde spurt:

– Kjøpelag. Dere ødelegger fotballen, jævla sjeiker, Manchester City har ingen sjel!

Han ble nesten aggressiv. Jeg snudde meg bort, lei av hele samtalen, Manchester City og tiden vi lever i.

Hvorfor begynte jeg ikke å holde med Doncaster?

Fotballbladet Goal. Her et litt senere nummer, fra 1972.

I 1969, etter en skitur som endte på hytta til min onkel Trygve Svegården, på Nordseter ved Lillehammer, fant jeg et fotballblad. «GOAL» sto det over halve forsiden. Jeg bladde litt og fant et bilde med sterke farger. Det lyseblå skrek mot meg.

– Hvilket lag er dette? Jeg spurte fetteren min, Geir, som er 15 år eldre enn meg. Han holdt med Queens Park Rangers.

– Manchester City, svarte han.

Jeg vet ikke om dette er grunnen til at jeg, seks år gammel, valgte Manchester City. Jeg vet ikke en gang om årstallet er riktig. Kanskje var jeg eldre, men det er uansett minst 45 år siden. Minnet inneholder også en viss vinrød fotballbag med lyseblå skrift med «Francis Lee» på. Et tredje minne er fra lokalavisa, en tabell, med «Manchester City» øverst. Jeg husker jeg spurte faren min, ligningssjef Arve Svegården, hva «City» betydde. Jeg kan umulig ha vært mer enn fem-seks år.

– By, svarte far. Og det var jo kult med en by, City.

Kanskje det var kombinasjonen av disse tre hendelsene som fikk meg blå?

Det var, uansett, lenge, lenge før Manchester City ble til den verdensbedriften de er i dag.

I hele Lillehammer by, i oppveksten, var det to personer som holdt med Manchester City. Det husker jeg at jeg var ganske stolt av. Det var litt eksklusivt. Jeg var i det hele tatt ganske stolt av valget mitt. Og City var ganske gode gjennom 1970-tallet. Som den samleren jeg er, ble gutterommet raskt dekorert av City-spillere, fotballkort ble samlet – og jeg terpet på vingen Peter Barnes sine spesielle finter på treningsfeltet.

Fotballkort med Sveas favorittspiller i niendeklasse: Peter Barnes.

Det var en lykkelig barndom, bare ødelagt av tidenes skrekksommer i 1979. Den sommeren dro jeg til Southport i England, på fotballskole. Tre uker borte, 16 år gammel. Om jeg var talentfull? Sånn passe. Med full satsing over tid er det mulig jeg kunne spilt i det som i dag heter Obos-ligaen: Altså var jeg sånn passe god.

Men drømmen var Manchester City. Jeg skrev særoppgave i niendeklasse om Peter Barnes, favorittspilleren min, og ble belønnet med karakteren S som den eneste i distriktet.  I ettertid er det lett å se at jeg valgte riktig vei: Skrivingen overtok for fotballen. Men i 1979 var fortsatt fotballambisjonene der, og endelig var det klart for et besøk på Maine Road, Manchester Citys hjemmebane.

Fram til sommeren 1979 hadde jeg vært en lykkelig gutt, forelsket i Manchester City. Så forelsket at det gjorde fysisk vondt da manageren, Malcolm Allison, kvittet seg med alle heltene mine i et jafs, kjøpte inn en drøss med middelmådigheter – og drepte på mange måter den første delen av min lidenskap med et par pennestrøk. Da jeg fikk møte den første City-spilleren, het han ikke Peter Barnes. Han var solgt. Spilleren het Bobby Shinton, en av mange håpløse kjøp av Malcolm Allison.

Malcolm Allison ødela livet til Svea!

Og da jeg kom til supportersjappa, full av forventing og med oppsparte midler, ble jeg møtt av en lapp på døra: CLOSED – SHUT DOWN – sto det. Dagen før hadde sjappa gått konkurs. Konkurs faktisk. Jeg begynte å gråte. Verden raste sammen. Malcolm Allison hadde ødelagt livet mitt.

Slik var første del av mitt liv med Manchester City. Senere var de bare der, Manchester City, stort sett dårlige, stort sett sjarmerende og ufarlige. Vant aldri noen ting, men hadde en sjarmerende egenskap likevel: De satte de merkeligste rekorder og anekdoter, når som helst, enten det var en kamp der straffemerket måtte males om midt under kampen, at dommeren snublet og rev med seg to spillere på en corner eller at en spiller måtte utsette debuten sin på grunn av at han ikke fant drakta si: Dette gikk inn under uttrykket «Typical City», en klubb som er den eneste i England som har rykket ned sesongen etter et ligagull, som både scoret og slapp inn hundre mål på en sesong – og som rykket ned en sesong der de ikke var under streken før det var spilt 88 minutter av den siste seriekampen.

Jo mer rart og merkelig, jo gladere ble jeg i klubben. Følelsene vokste i takt med stoltheten av å holde med en fotballklubb som var inkluderende, historisk sterk og tilgjengelig.

Da jeg stoppet på Maine Road før hjemreise fra en jobb i 1998, ble jeg jaget INN i klubblokalene. Vakta lurte på hvorfor jeg ikke gikk inn. – Come on, sa han – og så gikk jeg inn for å titte. Det endte med at vakta ønsket seg julekort fra Norge og sa at jeg måtte komme tilbake så fort jeg kunne.

Nye Maine Road.

15 år senere: Min sønn, Isak på 10 år, og jeg er på Citys hjemmebane. Her må jeg tillegge at min lille protest mot dagens Manchester City, er at jeg aldri sier eller skriver det offisielle navnet på hjemmebanen. Sponsornavn på en fotballbane? Glem det. Jeg kaller det Eastlands, eller Nye Maine Road. Eller Banen Med Det Dumme Navnet.

Uansett, dette var midt på sommeren, og Isak, som hadde lært seg ganske mye om Manchester City allerede, ville inn og se på statuen av Colin Bell, Citys største spiller gjennom tidene.

Men i motsetning til på Maine Road 14 år tidligere, da jeg ble jaget INN, fikk vi nå en finger i øyet med en klar beskjed: Her kommer dere ikke inn. Det hjalp ikke hva jeg sa. Mannen så ut som han hadde talefeil der han gjentok setningen «No, you can’t» 12 ganger. Jeg svarte «why», hver gang. Vi hørtes ut som hakk i plata, der vi så på hverandre som to sinte okser.

Sånn er livet med en tidligere så sjarmerende fotballklubb blitt. Manchester City er blitt en sportslig og økonomisk suksess, en klubb som har vunnet like mange pokaler (fem) på seks sesonger som på de foregående 43 årene og som omsetter for milliarder.

Men er det gøy?

I 2007/08 tapte Manchester City sin siste ligakamp, borte mot Middlesbrough, 1-8. Ingen ting tydet på at jeg noen gang skulle få oppleve å se laget mitt løfte en pokal igjen. Så opplevelsene, sammen med sønnen min, ved å stå bak målet der Yaya Touré avgjorde FA-cupfinalen i 2011 og også stå bak målet da Sergio Agüero avgjorde tittelkampen i 2012, var heftige. Men kanskje mest på grunn av Isak, som tidlig ble en så lidenskapelig supporter. Forskjellene på oss er enorme: Jeg var 16 år da jeg fikk møte Bobby Shinton. Isak var sju år da han fikk møte Carlos Tevez.

Jeg var 49 år da jeg fikk oppleve et ligagull for første gang. Isak var ni år.

Pappa Svea og sønn Isak på kamp.

Han kan egentlig pensjonere seg. Isak Svegaarden (13) har vunnet alt – allerede. Og han vet ikke om stort annet enn at City er gode og vinner. Den forskjellen på oss er enorm. Isak elsker også Champions League, der han er vant til at City deltar. Jeg har null forhold til turneringen, ikke som annet enn underholdning i midtuka.

Fordi City aldri var med. Nå er det bare rart at de er der. Det passer liksom ikke helt.

Manchester City har preget hele livet mitt, fra jeg kan huske noe som helst. Men de siste årene har ikke bare vært positive. Det er en grunn til at jeg alltid legger til «… siden jeg var seks år» hvis noen spør om hvilket lag jeg holder med. City har gått fra å være sjarmerende og ufarlige til usjarmerende farlige. Der mange tidligere kunne ha Manchester City som «lag nummer to», er det kun vrede og hat å høre nå. Du ser det i øynene på folk – «Manchester City – fysj…» Det er nærmest hat, det er ironisering, det er drittkasting, det er – redsel?

Det er klart det er redsel. For alle som er oppegående ser jo at Manchester City fort kan dominere engelsk og europeisk fotball de neste ti årene, hvis eierne vil.

Innerst inne tror jeg, på en måte, hvis de er ærlige, at veldig mange fotballsupportere hadde ønsket seg Manchester Citys eiere, stabile og rike som de er. Men få vil innrømme det, og jeg forstår både hatet og tankene.

«Manchester City ruined my life» het etterfølgeren til forfatteren Colin Schindlers prisbelønte «Manchester United ruined my life». For Schindler fant til slutt ut at City ble for mye og for stort og for uspiselige – også, ikke bare United. Og jeg kjenner meg litt igjen. Det er fortsatt MIN fotballklubb, det er det igjen med at du kan skifte bil, hus, kone og kjønn, men ikke fotballag. Men det er ikke lenger det samme.

Jeg burde være like stolt av å holde med Manchester City i dag som da klubben rykket ned i daværende 3. divisjon i 1997. Men jeg er ikke det. Jeg dekker meg bak at det har med alder å gjøre, men for oss som har vært gjennom fem nedrykk, i en reise gjennom divisjonene, og som ikke så snurten av en pokal på 35 år, så er det som har skjedd de siste årene nærmest uvirkelig.

I tillegg var vi så vant til motgang at vi dyrket det som andre dyrker seirer. Der Manchester United ga ut DVDer etter nok en suksess, kom City med en DVD om en enkeltseier i FA-cupen, som ikke var i butikken før laget var utslått i runden etterpå. Selvironien levde godt i årene fra 1983-2008. Men vi som hadde funnet hverandre gjennom denne rare fotballklubben, vi elsket samværet med hverandre, og vi tok det vi fikk.

På en tur til Manchester, jeg tror det var i 1999 eller 2000, så jeg fem kamper med Manchester City, to med A-laget, to med reservelaget og en med juniorlaget.

Fem tap sto jeg igjen med. Og noen fantastiske selvironiske opplevelser.

Jeg ville aldri vært Citys berg- og dalbane-historie foruten. Aldri en kjedelig sesong. Vant ikke City noe, så bytta de i hvert fall manager.

I dag gjør klubben begge deler.

Manchester City er blitt en fantastisk veldreven bedrift, med stjernespillere og en omsetning som snart går i taket, med eiere som trolig ikke gir seg før de har europeisk herredømme.

DET øyeblikket fra play off-finalen mot Gillingham i 1999.

Likevel savner jeg, iblant, en opprykkskamp mot Gillingham, fra nivå tre i ligasystemet. For en supporter som ikke er vant til å vinne, tror jeg det er vanskelig å venne seg til å vinne. Kartet stemmer på en måte ikke med terrenget lenger. Alt kan bli en trygghet. Min merkelige trygghet var at jeg aldri, nesten i hvert fall, ble skuffet. Jeg visste jo at City aldri vant. Det var min sikkerhet.

Du finner neppe noen større kontrast i fotballverdenen enn Manchester City før og etter 2008 – den dagen i september da alt ble endret, også for en som – husk det – har holdt med klubben «siden jeg var seks år.»

10 svar

  1. Arne Solheim sier:

    En nytelse å lese dine historier Svea.Takk for at du deler med oss andre!!

    Ha sjøl holdt med City siden 1 klasse på skolen. Det vil si siden 1973.
    Grunnen til at jeg begynte å like City var måten en kammerat uttalte Manchester City på. Jeg synes det låt så stilig.Har mange ganger fått høre at jeg er medgangssupporter. Sier bare 1973 jeg da.

    • Svea sier:

      Takk for det. Og: Det er klart en skal være stolt – uansett hvem du holder med, og uansett hvordan det går. Jeg pleier, feks, alltid å gå med noe City-greier på meg etter et tap. Heller det enn ved seier. Det blir for opplagt.

  2. Roger Schultz sier:

    Skulle som 7 åring i 1976 få lov til å kjøpe meg treningsbag, bestilte via siste siden i Donald Duck. Mange av mine venner var Liverpool fan, så jeg bestilte Liverpool bag. Denne var de imidlertid fri for, og sendte meg en lyseblå Manchester City bag. Da var det bare å konvertere, jeg var 7 år så det var enkelt. Har dessverre ikke bagen enda, men er medlem nr 930 i suporterklubben, så det holdt med en konvertering. 🙂

Legg igjen en kommentar