«City, City, the best team in the land and all the world»

Vi går inn i den fjerde fotballmåneden, Manchester City feier unna all motstand og døpes «Europas beste lag» av flere og flere. Overskriften er hentet fra en av de få City-sangene jeg kan, og den har kanskje aldri stemt bedre enn akkurat nå.

Og da kommer spørsmålet: Hvor går vi fra her?

Det er mange historier om Manchester City og «when we were shit», om møtene med York og League One, om 1-8 i Middlesbrough, om at alt som kan gå galt – går galt …

Jeg elsker den brokete historien vår. Men denne gangen, for en gangs skyld, skal jeg konsentrere meg om nå. Her og nå.

August, september, oktober. Og 1. November.

16 fotballkamper, 15 seirer (hvis vi regner med straffekonken mot Wolves) og en uavgjort, med 10 mann.

49 scorede mål. 10 innslupne.

På 16 kamper.

Det er et snitt på tre scoringer, i hver kamp det, for Manchester City, 0,6 innslupne.

Bare som en kuriositet: For 10 sesonger siden scoret Manchester City 45 mål totalt i ligaen, i en helt ok sesong under Sven-Göran Eriksson. Nå har klubben allerede 35 ligamål etter 10 kamper.

“There is a big problem for all the teams that want to fight for the title. And that problem is Manchester City”. Sitat: Chelsea-manager Antonio Conte.

«Today, right now, Manchester City are the best team in Europe.» Sitat: Tottenham-manager Mauricio Pochettino.

«84 points to play, five points in front. It’s nothing,” er svaret fra Manchester Citys manager, Josep Guardiola.

Pep Guardiola med en klar filosofi.

Jeg liker det svaret. Og jeg synes Guardiola den siste tiden har sagt veldig mye rett: Han tviholder på hvordan han vil, og ønsker, å fremstå. Samtidig hoverer han ikke. Dette med «sprint» kontra «maraton» er et viktig poeng i fotball: Ingen er blitt ligamester i november. Manchester United 1985/86 er kanskje det beste eksempelet. Heller ikke i januar er noen blitt mestre, Newcastle under Kevin Keegan er et godt eksempel her.

Men det er likevel lov å glede seg over det som har skjedd så langt, selv om ingen vet om det holder, hva det fører til. Fortsatt kan Manchester City ende som nummer fem i ligaen, ryke i kvartfinalen i ligacupen, i åttedelsfinalen i Champions League og tape i 3. runde i FA Cupen.

Hva er egentlig forskjellen på Manchester City 2016/17 og 2017/18?

«Alle» peker på penger, på spillerkjøp, på de, virker det som, ubegrensede midlene fotballklubben har til disposisjon. Og ja, det har hjulpet med en keeper som redder fotballer og backer som løper raskere enn de gamle.

Men ligger hele forskjellen der?

Da folk peker på at City er blitt bedre defensivt, svarer jeg: Nei, ikke nødvendigvis, de har bare ballen enda mer. For det beste forsvarsspillet er å ha ballen. Da kan ikke motstanderen score.

Dette er selvsagt også det vanskeligste.

Uten sammenligning for øvrig: Hvis det var Manchester City, ikke Rosenborg, som hadde ledet 1-0 mot Zenit St Petersburg torsdag, så hadde ikke russerne scoret. For der RBK kvittet seg med ballen for å forsvare seg med 11 mann, ville Manchester City beholdt ballen. Og kampen ville ebbet ut med 1-0.

John Stones har hevet seg mange hakk denne sesongen.

Der ligger en stor forskjell, også fra forrige sesong. For med en god sommer uten mesterskap, har Josep Guardiola fått drillet laget sitt, han har fått sådd fotballtankene sine enda dypere inn i nøkkelspillere som John Stones og Fernandinho. Han har fått løftet øynene på Nicolas Otamendi, fått Raheem Sterling til å komme seg kjappere foran mål, han har gitt Kevin De Bruyne tilliten som nøkkelspiller, han har strammet opp Leroy Sané, fått Sergio Agüero til å føle seg som en ekte mester – og ikke minst: Han har fått inn troen på at det lønner seg å ha ball, spille seg ut bakfra, dominere, styre, kontrollere kampene ved hjelp av ballen.

Kampen i Napoli, for noen år siden, ville vært tapt på 0-1. Den ville garantert vært tapt da Napoli utlignet til 2-2. Men ikke dette City-laget. Selvtillit skal aldri undervurderes. Og det er klart, når du har en manager som mener at du kan vinne alle kamper du stiller opp i, når du vet at du i sitt scorer 3-4 mål i hver kamp, så hvorfor ikke: Det er bare å dundre videre, med nøyaktig pasningsspill og fartsfantomer på topp, så kommer sjansene. Og scoringene.

Hittil har det vært en fryd å se:

  • Det offensive spillet til keeper Ederson (han kan sikkert trikse 150 med en bordtennisball), og hvor kjapp han er til å reagere på gjennomspill, uredd og offensiv. Joe Hart blir aldri glemt, men han er ikke savnet på samme måten som forrige sesong.
  • Den vanvittige farten til Kyle Walker, den selvtilliten farten hans har, hvor han våger å stå høyt, fordi han vet at han løper opp ni av 10 motstandere – uansett.
  • Fabian Delph – sesongens beste spiller, sett ut fra hva folk tenkte, trodde og mente om han. Og det som venstre back. Faktisk kanskje det morsomste av alt så langt.

    Fabian Delph har fått en ny vår i høst.

  • John Stones. Sånn han fremstår akkurat nå, med ro, trygghet, målscorer-egenskaper, pasningsfot og konsentrasjon til å komme foran de fleste spisser: verdens beste midtstopper.
  • Nicolas Otamendi, færre feil, bedre pasninger – og scoringer. Og liker seg med Stones. Men først og fremst er han blitt bedre med ballen.
  • Fernandinho – klokskapen. Gjør knapt en feil i vurderingene om hvor, når og hva. Perfekt balansespiller.
  • Kevin De Bruyne. På sitt beste, bedre enn Colin Bell. Og da trenger jeg ikke si mer. Han har en ekstrem timing og kvikkhet i pasningsspillet sitt. Er De Bruyne god, er City gode. Altså omtrent hver kamp.
  • David Silva. Har han noen gang spilt en dårlig kamp? Nei.
  • Raheem Sterling. For dyr, for dårlig, ikke teknikk, for mange dårlige beslutninger i hodet. Ok, men hva med 10 scoringer innen 1. november? Og hva med det helvetet han lager bare ved å løpe, fortere enn noen, mot motstanderne? Fantastisk sesong så langt.
  • Leroy Sané: Lykke til, forsvarsspiller hvis du kommer litt på bakfoten mot denne spilleren. Du er sjanseløs. Han løper fra alle, hver gang. Et helvete å møte. Har flest scoringer/assist så langt i 2017/18 av samtlige i ligaen.
  • Sergio Agüero. Min helt, skuffer aldri, scorer og scorer. Nydelig.

Jeg kunne fortsatt. Og jeg savner Kompany, jeg skulle ønske at Yaya Touré hadde vært mer involvert (kanskje mest av nostalgiske grunner), og det er trist med hai-backen Mendy og langtidsskaden hans.

Men akkurat nå er det lov å være imponert, være glad, stolt. Mange har kommet bort til meg den siste tiden og ikke nevnt «penger» og «City» i en og samme setning.

Kanskje fordi noen, faktisk, skjønner at dette ikke bare dreier seg om penger og rike eiere, det dreier seg om å finne de rette typene, sette dem sammen riktig og spille en fotball som du, som manager, tror på.

I øyeblikket er det der Manchester City er.

Hvor lenge det varer, det vet ingen.

Det eneste jeg vet, er at Guardiola aldri kommer til å tvile på at hans vei, hans måte, er den eneste rette for han og de klubbene han blir spurt om å lede.

I øyeblikket er det, heldigvis for mange av oss, Manchester City.

11 svar

  1. Arne Solheim sier:

    Bra skrevet. Ingen som tar av her.
    Måten Pep svarer på viser at en ikke har tatt av.
    Måtte fornuften råde hele sesongen🤗👌⚽️⚽️

  2. Bjørn Nordvik sier:

    «Pure joy» CTID!

Legg igjen en kommentar