De beste i hver posisjon – Managerne

Vi er kommet til siste del av Sveas serie om de beste i hver enkelt posisjon de siste femti årene. Denne siste gangen er det imidlertid ikke spillerne han vurderer og rangerer, men managerne.

Dette er avslutningen på serien min – de beste lederne, de som fikk mest ut av det, de som håndterte presset best. Håper du har satt pris på noen av disse rangeringene.

10. Peter Reid (1990-93)

Citys første, og fortsatt eneste, spillende manager. Reid var rett mann da Howard Kendall forsvant, og med to femteplasser i ligaen i 1991 og 1992, hadde han Citys beste ligaplasseringer mellom 1978 og 2010. Manglet den smartnessen som Kendall hadde, og fikk ikke City helt til topps, men gjorde absolutt en respektabel jobb. Meningsløst sparket høsten 1993, etter tre ligakamper uten seier, bare måneder etter at han fikk ny kontrakt.

Joe Royle jubler etter å ha vunnet playoff-finalen mot Gillingham på Wembley i 1999.

9. Joe Royle (1998-2001)

Skulle være redningsmann, men mislyktes med det i 1998. I stedet ble han historisk, den første manageren som ledet Manchester City på nivå tre i divisjonssystemet. Tok City til to strake opprykk, og fikk smil og glede tilbake i garderoben. Likevel fikk han sparken da City rykket rett ned igjen fra Premier League i 2001. Var rett mann til rett tid, og burde nok fått noe mer tid med City. Klubben har mye å takke Royle for. Det var han som startet oppturen som fortsatt pågår.

8. Kevin Keegan (2001-05)

Opprykkssesongen hans er fortsatt den morsomste sesongen jeg har fulgt med City. Det var scoringer alle veier hele tiden, 108 endte det på i ligaen. Et kreativt og morsomt lag, kanskje litt undervurdert i City-historien. Keegan kan også si seg fornøyd med den første sesongen i Premier League. Siden gikk det ikke like bra. Keegan fikk ikke mer penger, mistet motivasjonen og sa til slutt opp jobben. Men den tiden han var der, den var en glad tid for Citys supportere – stort sett.

7. Josep Guardiola (2016-17)

Hvor skal Guardiola settes på en slik liste etter et drøyt år? Jeg kan ikke vurdere han annerledes enn andre, og den første sesongen hans i City var ikke spesielt bra, sett opp mot bruk av ressurser. Det ser langt bedre ut nå, og det er fristende å løfte han høyere på en hunch om at han til slutt ender på toppen. Jeg velger likevel å vente, siden jeg ikke er Snåsa-Svea. Men noe av det vi har sett denne sesongen, det har jeg nesten mistet pusten av. Guardiola kan fort bli den største – også i City.

Tony Book – manager da City vant ligacupen i 1976.

6. Tony Book (1974-79)

Fikk balansert City-skuta, som hadde vært på feil kurs siden Joe Mercer ble sparket vekk i 1972. Book gjorde en meget god jobb, og under hans ledelse var klubben igjen tittelutfordrere i to-tre sesonger. Var nærmest ligagullet i 1977, selv om laget i 1978 kanskje var enda bedre, spiller for spiller. Manglet kanskje det aller siste som skulle til for at City skulle nå helt til topps. Men vi skal huske på hvem som var hovedmotstander: Et råsterkt Liverpool. Vant Citys siste trofé før 2011, i 1976.

5. Howard Kendall (1989-90)

Den ryddejobben Kendall gjorde da han kom inn høsten 1989, var enorm. Han tok over et lag med frustrerende fotballspillere, hentet noen erfarne menn fra Everton, og bygde et City youth-Everton old og Niall Quinn-lag – som nærmet seg toppen av engelsk fotball. Klarte dessverre ikke motstå gamleklubben Everton da de kom bedende i desember 1990 – og forsvant fortere enn noen kunne få sagt «Judas». Det var synd, for mange tror City hadde vunnet ligaen med Kendall. Tittelen var der til å bli vunnet siden Liverpool abdiserte.

En ekte gentleman – Manuel Pellegrini.

4. Manuel Pellegrini (2013-16)

Kom inn da Mancini hadde forsuret miljøet, og var akkurat typen City trengte den gangen i 2013. Vant ligagull på første forsøk, med 104 scoringer på veien til tittelen. Ligacupen kom samme sesong, noe Pellegrini repeterte to år senere. Klarte også en semifinale i Champions League, men det gikk tråere etter hvert, og spesielt etter at det ble bestemt at Guardiola skulle overta. Men all ære til en gentleman, en mann som var veldig godt likt av alle i klubben.

3. John Bond (1980-83)

Jeg setter Bond såpass høyt fordi jeg mener at den jobben han gjorde da han kom til City høsten 1980, er en av de beste jobbene som er gjort i engelsk fotball noen gang. Han tok, ved hjelp av kjøp av tre rutinerte spillere, City fra bunnen til øvre halvdel, samt semifinale og finale i to cuper, alt i løpet av noen måneder. Bond simpliserte tingene veldig, fikk organisert og balansert laget – og kjørte over de fleste motstandere. Ble dessverre stoppet av en tom City-konto, og sa opp jobben på senvinteren i 1983.

2. Roberto Mancini (2009-13)

Mannen som endret klubbens image, mannen som var ansvarlig for de to første trofeene siden 1970-tallet. Ja, han hadde penger og gode spillere, men å få en «taperklubb» til å bli et vinnerlag, det krever sin mann, sin tro og en måte å selge inn et budskap på som spillerne kan kjøpe. Jeg mener Mancini var den beste taktikeren City noen gang har hatt på managersiden, og måten han bygde lagene sine på, likte jeg. Han brøt en barriere med FA Cupen i 2011 – og enda en med ligagullet i 2012.

Joe Mercer troner fortsatt øverst på Sveas liste over de beste City-managerne.

1. Joe Mercer (1965-72)

Mannen som ledet City fra “ingenting” til dominans i England og Europa. City hadde vært i 2. divisjon i to sesonger allerede, da Mercer kom, hentet Malcolm Allison som trener, og rykket opp på første forsøk, i 1966. To sesonger senere var klubben ligamestre, så fulgte tre trofeer til på to sesonger, og Mercer er den eneste City-manager med triumf i Europa. En meget godt likt mann, klok og rolig. I spann med gale, men flinke Allison, var dette et partnerskap skapt i himmelen. Det skal noe til for å dytte «uncle Joe» ned fra toppen. Kanskje Guardiola klarer det?

Takk for meg.

2 svar

  1. Jarl Midtun sier:

    Tror jeg ville byttet om på Mancini og Mercer. Mest fordi jeg mener Mercer ikke ville klart å gjennomføre den snuoperasjonen Mancini gjorde, Mercer hadde ikke den viljen/råskapen som måtte til for å lykkes i 2010-13. Mercer tror jeg var avhengig av Allison for å lykkes på 60-tallet. Det var like mye Allison som Mercer. Mancini var nok bokstavelig mer MANNEN alene i sin periode. Jeg tror også mer stod på spill og presset for lykkes var større på Mancini enn på Mercer.

  2. Jarl Midtun sier:

    For øvrig konstaterer jeg at når det gjelder spillere har vi vært tilnærmet 100% enige i valgene fra bakerste til fremste mann, ikke bare som nr 1 men også som nr 2.

Legg igjen en kommentar