De beste i hver posisjon – spisser

Svea er kommet fram til siste posisjon på banen i sin gjennomgang og rangering av de beste City-spillerne i hver enkelt posisjon gjennom de siste femti årene. Denne gangen er det spissene han ser nærmere på.

Vi har kommet til spissene. Det har vært såpass mange gode innom at du sikkert finner noen her du mener mangler.

20. Mario Balotelli (2010-13)

Med litt mer selvinnsikt og bedre rådgivere, så tror jeg fort Balotelli kunne vært helt i toppen av denne lista. Han har egentlig alt en spiss skal ha, og Mancini sa det så riktig: Det er helt opp til Mario selv om han skal være der oppe med Messi og Cristiano. Men han var såpass god, en periode, i City, at jeg føler at han bør med på denne listen. Noen av scoringene hans var magiske. Lat, men stor spiller.

19. Robinho (2008-10)

Det er mulig at Robinho egentlig hører hjemme på playmakerlisten, men jeg valgte han som spiss og han må med på min topp 20. Robinhos høstsesong i 2008/09 var magisk. Da var han veldig mye den spilleren klubben håpet de hadde kjøpt, med finter, fart og flotte scoringer. Men det ble egentlig med den høsten. Resten glemmer vi. Solgt med stort tap, og fadet egentlig vekk internasjonalt også. Trist.

Emmanuel Adebayor – en spiss som kunne ha havnet langt høyere oppe på lista.

18. Emmanuel Adebayor (2009-10)

En favoritt hos meg. Litt som med Balotelli: Hadde hodet vært påskrudd litt annerledes så hadde han fort vært inne på topp fem her. For Adebayor, på sitt beste, er en fantastisk spiss. Han har egentlig alt, svær, sterk, ganske hurtig, god teknikk og er glimrende i lufta og skyter knallhardt. Da er vi tilbake til «Where did it all go wrong». Dessverre gjorde det det, og City fikk aldri se Adebayor på sitt aller beste i mer enn noen måneder.

17. Kevin Reeves (1980-83)

Nok en favoritt, og en undervurdert spiss. Reeves scoret kanskje ikke så mange mål (ble toppscorer i to sesonger), men var minst like god til å gjøre andre gode. Til å være ganske kortvokst, var Reeves også meget god i lufta. Smart spiller, som var ideell i oppbygningen av spillet under John Bond. Fikk et par landskamper for England, og var god sammen med Francis og/eller Tueart på begynnelsen av 1980-tallet.

16. Paolo Wanchope (2000-04)

Stor og sterk, manglet bare Wanchope at skadene holdt seg unna, så hadde City-karrieren hans vært større. Men han hadde noen kamper, som jeg så, der han virkelig fikk vist hele registeret sitt av fart, teknikk og kraft. Få jeg har sett, har et hardere skudd enn Wanchope. Med begge bein. Kraftfull og elegant, men skadene felte han mer enn én gang. Så City fikk heller aldri maks ut av dette talentet.

Rodney Marsh – entertaineren!

15. Rodney Marsh (1972-76)

En entertainer med stor E. Kunne kanskje stått på playmakerlisten, men jeg valgte Marsh her. Er den som er nærmest Kinkladze i Citys underholdningsavdeling. Marsh var en fantastisk fotballspiller, stor og sterk, men med flere triks i ermet enn de fleste tryllekunstnere. Kunne avgjøre kamper helt på egenhånd, som han da også gjorde. Men kunne også ødelegge angrep, ved å holde på for seg selv. Lagspiller? Nei.

14. Joe Royle (1974-77)

Royle var lagspiller. Joe Royle var en spiss som, så det ut som, var minst like glad i å legge opp til andres scoringer som å score selv. I Everton var han mest tanksenteren som bare scoret. I City ble han oppspillspunktet, han som passet perfekt mellom målscorer Kidd og ving-spissen Tueart. Jeg mener Royle ble solgt for tidlig (han også), og det var neppe tilfeldig at laget gradvis ble dårligere etter at han dro til Bristol City.

13. Paul Stewart (1987-88)

Kom, scoret – og dro. Så enkelt kan City-karrieren til Paul Stewart beskrives. Men mens han var der, så la han igjen gode spor etter seg. Kjøpt helt mot slutten av nedrykkssesongen 1986/87, uten å markere seg. Men tok av da Mel Machin kom inn og lagde underholdning av City-laget. 24 ligamål scoret Stewart, ikke nok til at City rykket opp, og da kjøpte Tottenham han for rekordsummen £ 1.7m. Målscorer, fysisk meget sterk spiller.

12. Shaun Goater (1998-2003)

Goater – han bare scoret han. Det så ofte rart ut, der ballen traff han, eller han traff ballen, med de merkeligste kroppsdeler, med de underligste skudd. Men ballen gikk veldig ofte i mål, og det er viktigst. På innlegg, i lufta spesielt, var Goater unik. Han vant stort sett alltid duellene i feltet, en egenskap gull verd. Utviklet også spillet sitt langs bakken og var en spiss av høy klasse i et par sesonger.

Uwe Rösler jubler for en viktig scoring mot Sheffield Wednesday i april 1996.

11. Uwe Rösler (1994-98)

Rösler var en ener på et synkende skip, fra han kom til han dro. Det var ikke få ganger City ble reddet av scoringene til tyskeren. Uredd kastet han seg inn i duellene, vant dem ofte – og scoret. Han var ikke spesielt god til noe, men tøffheten hans hjalp ham langt, og Rösler ble toppscorer i tre sesonger på rad. Trolig hadde han vært enda bedre om han hadde fått beholdt spissmakkeren sin, Paul Walsh.

10. Nicolas Anelka (2002-05)

Med kjøpet av “Nico” viste Kevin Keegan at han mente alvor, sommeren 2002. Og franskmannen leverte fra første spark. Det var mye grunnet scoringene hans at City klarte seg bra i 2002/03 – og holdt seg i 2003/04. Selv gikk han lei da han så at ambisjonene til City ikke matchet hans, men fram til araberne overtok klubben i 2008, var Anelka den største stjernen City hadde hatt siden 1970-tallet. Hurtig, målfarlig spiss som scoret mål overalt hvor han spilte.

Gabriel Jesus kan bli en City-legende!

9. Gabriel Jesus (2017)

Vanskelig å plassere på en liste, siden han ikke har vært i City i mer enn drøyt ni måneder. Den unge brassen har fått vist mye på den korte tiden, og det vil trolig bare være et tidsspørsmål før han farer oppover denne listen. Med en voldsom arbeidsinnsats, har Jesus vist hva «defence from the front» betyr i praksis. Ingen jobber som Jesus. I tillegg er han flink til å være der ballen kommer. Det kan fort bli en fantastisk karriere.

8. Edin Dzeko (2011-15)

Jeg savner Dzeko. Han er spilleren jeg alltid ville hatt på benken, for å kunne sette inn for å endre kamper som ikke fungerer som du vil. Men Guardiola er ikke glad i store spisser. Han om det. Dzeko gjorde i hvert fall en strålende jobb i City, spesielt når han ikke deltok i det oppbyggende spillet. Der sviktet teknikken han … Men inne i feltet, der er ikke mange bedre. Fantastisk hodespiller, og også med et meget godt skudd.

7. Trevor Francis (1981-82)

Francis kom, hadde kanskje det høyeste toppnivået av alle som har vært innom klubben, og dro igjen. Det ble med rekordsum og én sesong, delvis ødelagt av skader, men i noen øyeblikk fikk City-supporterne se hvorfor «alle» snakket om Francis. Han løp fra alle – og scoret en bråte med mål, over alt. Lynrask angriper, brukt både på kant og i midten. Målscorer og tilrettelegger. Fantastisk spiss.

6. Brian Kidd (1976-79)

Toppscorer i tre sesonger på rad, og virkelig en av spillerne City solgte altfor tidlig. Kidd var en allrounder, en du kunne brukt i samtlige posisjoner. Han var like god med begge bein, god i lufta og godt vant med dueller gjennom mange år i både United og Arsenal. Strålende i samspill med Royle og Tueart, et samarbeid som burde vært videreutviklet, ikke ødelagt. Scoret 21 ligamål på de 29 siste ligakampene i 1976/77.

Neil Young scorer kampens eneste mål i FA-cupfinalen i 1969 mot Leicester.

5. Neil Young (1961-71)

«Dette er en video om Lee, Bell og Summerbee – men det er Neil Young som scorer alle målene,» sa Mike Summerbee i videoen om den berømte trioen. Og Buzzer har selvsagt rett: Young scoret mål. Spesielt da han spilte med de tre. En slepen indreløper, egentlig, ingen target-spiss, men med et dundrende skudd og god teknikk, hurtig nok, løp Young inn mange mål mellom 1965 og 1970. Med vinnermål i de fleste av de viktigste kampene.

4. Niall Quinn (1990-96)

Svære Niall var fantastisk – på bakken. Jeg tror faktisk han var bedre langs bakken enn i lufta, tro det eller ei. Silketeknikk var det på den lange mannen, men han kunne heade også. Spesielt ned til David White. Quinn ble Citys viktigste brikke under Kendall/Reid, og sesongene hans på begynnelsen av 1990-tallet var store. Var den første siden Brian Kidd til å score mer enn 20 ligamål på en sesong. Han la opp til like mange også.

Carlos Tevez – arbeidsjern!

3. Carlos Tevez (2009-13)

I et par sesonger, fra 2009-11, var det Tevez som dro City fram. Alltid på farten, alltid jagende, og for noen mål han scoret. Gabriel Jesus minner litt om Tevez, og alle lag trenger en Tevez, en som konstant beveger seg, som kan gjøre ting på egenhånd når spillet går i stå. Det var noen kamper med Tevez som jeg fortsatt ser på med store øyne. Han brakte noe helt nytt til City. Han var kanskje klubbens viktigste kjøp etter at araberne kom inn.

2. Francis Lee (1967-74)

En røver. En tettpakket liten angriper med en voldsom akselerasjon og et dundrende skudd. Lee filmet seg til straffer – som han selv dundret i mål. Lee løp fra alt og alle, Lee våget der andre nølte. Hat-trick på Old Trafford, 15 straffespark i 1971/72, 33 ligamål på én sesong, matchvinner eller banens beste i flere av de viktigste kampene City spilte i den perioden. En vidunderlig spiss, en helt avgjørende brikke for ligagullet i 1968, som sistemann som ble kjøpt inn. Takk.

Francis Lee – en vidunderlig spiss!

1. Sergio Agüero (2011-17)

Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg måtte flytte Lee ned fra tronen. Men her hadde jeg til slutt ikke et valg: Sergio Agüero er den største og den beste. Nå har han snart sju sesonger som City-spiller, likt med Lee – og langt flere scoringer allerede. Han scorer avgjørende mål, mange mål, han rykker, han scorer med hodet, ja han gjør det meste. Og han gjør det igjen og igjen. Da du tror han har gjort sitt – da er han der igjen. Sergio Agüero – nummer én.

Sergio Agüero – en levende legende!

10 svar

  1. Per Arve Stenødegård sier:

    De tre på topp er det iallefall omtrent umulig å argumentere imot 🙂 Selv ville jeg nok hatt både Royle og Reeves noe høyere opp , med denne blir mest en smaksak.

  2. Steinar Henning Jørgensen sier:

    Selvsagt enig med topp 3 men savner en av mine første city favoritter. Wyn Davies. Du nevner videoen med the golden trio her. I den er det en av de, tror det er summerbee, som sier at da allison hentet march og parkerte davies gikk angrepsspillet litt i stå. Nettopp av det du nevner om March, han var ingen lagspiller. Det var Davies, derfor mener jeg han hadde fortjent en plass på listen i alle fall😀Men han var der kanskje for kort tid?

  3. Arne Solheim sier:

    Topp 3 👍 Håper med tid og stunder at Jesus bekler en av det 3 plassene.

Legg igjen en kommentar