Det var 2006 – og jeg hadde gitt opp Manchester City

Det var sent. En mandag. I mars. Året var 2006, og jeg tok hetta over hodet og forlot puben i Arbeidergata i Oslo. Det regnet, selvsagt regnet det. En litt for full mann snublet noen meter foran meg, en katt trippet over veien.

Jeg brydde meg mindre. Gikk i mine egne tanker. Det var en slags resignasjon, en erkjennelse, en innrømmelse. Jeg unngikk et par sølepytter. Kanskje for første gang i mitt liv tenkte jeg: Jeg kommer aldri til å få oppleve noen form for suksess med Manchester City.

For første gang i mitt liv aksepterte jeg det. For tross alle nedturene tidligere, visste jeg at City alltid ville komme tilbake. Og oppturen under Kevin Keegan bare noen år tidligere hadde vist at det var mulig.

Denne gangen føltes det annerledes.

Foranledningen var Citys kvartfinale i FA Cupen – mot West Ham. City hadde til og med fått hjemmebane. Selv ikke det hjalp. Den, etter hvert, hjelpeløse manageren Stuart Pearce hadde toppet laget i en betydningsløs ligakamp mot Wigan to dager tidligere.

Selvsagt oppnådde Pearce to ting mot Wigan: Tap. Og skader.

Joey Barton i kvartfinale i FA-cupen i 2006.

Og da det gjaldt som mest, i en kvartfinale i FA-cupen, endelig en mulighet til å gi supporterne noe for tålmodigheten, så gikk det selvsagt ikke. 1-2. Ydmyket på Eastlands-gresset.

Og jeg husker at da jeg låste meg inn i leiligheten min, så tenkte jeg: Det er slutt. Manchester City vil alltid forbli «also rans», de som også deltar, for å fylle ut i partall, et slags sjarmerende, omreisende sirkuslag som du aldri visste hva du fikk av – bortsett fra at de ikke vant noe.

Det var 30 år siden sist, ligacupen i 1976.

Jeg trodde, helt ærlig, at jeg aldri skulle få oppleve mer enn glimt i enkeltkamper, før jeg skulle dø. Og det var greit, det hadde sin sjarme det også. Et par av opprykkssesongene var noe av det morsomste jeg hadde opplevd, langt morsommere enn «litt under midten»-tabellplasseringer og en meningsløs kvartfinale i FA-cupen, som i 2006.

Drøyt to år senere kom den uventede gaven. Omtrent akkurat da jeg hadde forsonet meg med at City aldri vil nå nivået fra oppveksten min i 1970-årene, dukket de opp – noen arabere med penger.

Mange penger. Men også med en klar og langsiktig plan.

Det har gått drøyt 11 år siden en desillusjonert mann på 43 år spaserte ut av Bohmen pub, 20. mars 2006. Og det som er skjedd er nesten ikke til å tro. Siden 2010/11 har Manchester City vært det beste laget i England, totalt sett. To ligatitler, én FA-cup og to ligacuper står nå i skapet ved siden av ligacuptriumfen fra 1976. I tillegg til en rekke, fantastiske opplevelser, målorgier, Champions League hver sesong – og nå: En fantastisk fotball, satt sammen av arabere med penger og en manager som ser spillet noe annerledes enn resten av managerne i verden.

Fra et håp om «noe» mot West Ham i en kvartfinale i 2006 – til en liten forundring over hvorfor City ikke bare fortsatte å kjøre over Napoli, kanskje Europas beste lag for tiden, i 2017, etter 2-0 og en fantastisk åpning på kampen.

Giorgios Samaras – «stjerne» på City i 2006.

I 2006, rundt tiden da West Ham-kampen ble spilt, tapte Manchester City ni av de ti siste kampene og scoret totalt fem mål. «Stjernene» var en 34 år gammel avdanket Manchester United-spiss ved navn Andy Cole, en oppskrytt og langhåret gresk spiss ved navn Giorgios Samaras, samt «has beens» som Claudio Reyna og Trevor Sinclair, samt de grusomme backene Danny Mills og Ben Thatcher.

Fy …

I 2017 har City åpnet med 11 seirer på de 12 første kampene og scoret 39 mål på veien. Kevin De Bruyne leder an i et galleri av spillere som snart alle i fotballverden har et forhold til.

Tidene har virkelig forandret seg.

Undere skjer altså – selv om en tufs som meg for lengst hadde gitt opp.

3 svar

  1. John Askildt sier:

    Kjent følelse, og jeg hadde den lenge før. Allerede på slutten av 90-tallet da vi rykket ned i Division Two. Da trodde jeg det bare var 3 supporter igjen, Noel Gallagher, Nick Leeson og meg….
    Awful fact: Færrest hjemmemål på en sesong – Manchester City (10 i 2006/07)

Legg igjen en kommentar