Totalfotballen har bosatt seg i Manchester

(Manchester City-Stoke 7-2) Ingen kommer noen gang til å få meg til å definere hva som er den beste og mest «riktige» fotballen. Men det Manchester City presterer nå for tiden, det er så tett opp til det perfekte som det er mulig å få det.

Bildet står spikret i hodet mitt: På overtid tar Leroy Sané med seg ballen raskt fremover i nok et angrep, og selv på 2-7 for Stoke må den tidligere Barcelona-spilleren Affelay ta tak i shortsen til City-spilleren for å få stoppet den tyske raketten på Citys venstreside.

Det var stort sett den eneste muligheten Stoke hadde til å stoppe Manchester Citys Cruyff- og Guardiola-pregede mannskap. Det går så fort fremover, på en- og to touch, fra mann til mann, med timede løp og perfekte bevegelser, at det iblant ser uvirkelig ut.

At fotballspillere omtrent ser ut som roboter i et dataspill, som styres av en med fjernkontroll på sidelinjen.

Det er knapt nok en feilpasning på 90 minutter. 79-21 var det i ballinnehav mot Stoke, og det forteller meg – igjen – at Johan Cruyff alltid har hatt rett: Har du ballen kan ikke motstanderen score.

Han har inntatt Manchester nå, i eleven Josep Guardiolas forkledning, den gamle mesteren fra Ajax og Barcelona.

For ballen, den tilhører Manchester City for tiden. Mister spillerne ballen, så sprinter to-tre mann etter med en gang, og de vinner den igjen langt oftere enn jeg kan huske å ha sett noen gang.

Så hvor skal dette ende?

For tiden leser jeg biografien om Johan Cruyff – «My turn».  På forsiden står det – sitat Josep Guardiola: «I knew nothing about football before knowing Cruyff»

I boka forklarer Cruyff filosofien sin, blant annet om viktigheten av keeperen som en ellevte utespiller (dette var allerede i 1974 …) Cruyff sørget selv, som kaptein og samtalepartner for manager Rinus Michels, for at Nederland byttet ut førstekeeper Jan van Beveren med mindre kjente Jan Jongbloed.

Jongbloed, som spilte med nummer åtte på ryggen i VM 1974, var tidligere angriper. Og ifølge Cruyff sto han knapt nok i mål på treningene heller, nei han var en av de beste utespillerne da de spilte firkant. Men Cruyff mente Jongbloed var viktigere enn van Beveren på grunn av måten Nederland skulle spille fotball på: Den totale fotballen, der alle 11 er trygge og gode med ballen i beina, og der samtlige bytter posisjoner underveis i kampene.

  • Totalfotball krever talentfulle individer som oppfører seg som en disiplinert enhet. Ved siden av kvaliteten på spillerne, er det mest et spørsmål om avstander og posisjonering, beskriver Cruyff i boken.
  • Det er basisen i all taktisk tenkning. Når du har avstandene og formasjonen riktig, faller alt på plass. Men det må være disiplin. Du kan ikke ha en spiller som bryter mønsteret. Da fungerer det ikke, skriver Cruyff.
  • Når en spiller går i press, så må resten av laget skifte gir og følge etter med en gang. For eksempel, hvis du skal sette press på en høyrebent forsvarsspiller, så gjør angriperen det på hans høyreside, som gjør at han tvinges til å passe ballen med venstre. Samtidig kommer det en midtbanespiller til, på venstresiden hans, som igjen gjør at han må spille pasningen tidligere enn ønsket. Og vår forsvarsspiller går opp i banen og tar midtbanespillerens plass og markerer ut deres midtbanespiller.
  • Essensen i Totalfotballen har alltid vært: Du spiller alltid etter det du ser, aldri etter det du ikke kan se. Du må altså alltid ha oversikt.

Cruyff beskriver en viktig ting til:

  • Mange tror du bør og må spille ballen raskt til angriperne. Men det er ikke det som lønner seg. Det smarteste er å spille til en som kommer i fart bakfra. Han har bedre oversikt. Alt handler om avstander på banen – og mellom lagdelene.

Det er nettopp disse tingene du har sett Manchester City gjøre i mange av de siste kampene, og spesielt mot Stoke: Alle gjør jobben, som de nå har forstått etter 16 måneder med Guardiola, samtidig. Citys forsvarsspillere er blitt langt bedre til å ta de rette avgjørelsene når og hvor ballen skal spilles. I tillegg har Kyle Walkers fart selvsagt stor betydning, spesielt når du skal vinne igjen en ball som ser tapt ut.

Totalfotball handler om å ta de rette valgene på banen – ofte. Det handler faktisk også om å forvirre motstanderne med konstante plasskifter. Du så det mot Stoke: Det skiftes så ofte, og går så fort når tempoet settes opp, at motstanderen mister fullstendig oversikten.

De tre første scoringene mot Stoke er glimrende eksempler. Når Jesus, Sterling eller Silva avslutter, så vet ikke Stoke-forsvaret hvem eller hvor de skal se på. De har nok med å løpe, orienteringen svikter fullstendig – naturlig nok.

Og i Kevin De Bruyne har Manchester City funnet sin egen Cruyff – på banen. Han som er bedre enn alle de andre, han som ser ut som han kan spille ballen hvor han ønsker det – på millimeteren. Kort, langt, høyt, i bredden, hurtig, sakte – det spiller ingen rolle: De Bruyne har full kontroll, som Cruyff hadde det.

Leroy Sané er det nærmeste vi kommer Cruyff når det gjelder fart, Sterling det nærmeste Cruyff når det gjelder rykk.

Selv Guardiola applauderte høyt og lenge etter noen av scoringene lørdag. Alt falt jo på plass. Plutselig utførte alle spillerne, samtidig, de instruksene Cruyff lærte han – og som Guardiola nå har lært videre til Manchester Citys spillere.

Da jeg så kampen om igjen natt til søndag, fikk jeg en tåre i øyekroken.

Så imponert var jeg.

Og så vakkert var det.

5-0, 5-0, 6-0 og 7-2 er fire av resultatene i ligaens åtte serierunder så langt. Det er tidenes beste åtte første kamper for Manchester City gjennom historien, og 29 ligamål 14. oktober – det må du tilbake til 1895 (Everton) for å finne.

Det er faktisk nesten ikke til å tro hvordan denne sesongen har startet.

Spillemessig er det er litt som Kevin Keegans Manchester City 2001/02 møter Kevin Keegans Newcastle 1993/94 møter Arsene Wengers Arsenal 2003/04 – og blir til Guardiolas Manchester City anno 2017/18.

Men det er lenge igjen. Kun 1/5 av sesongen er spilt, og Manchester United blir garantert farlige. Jeg ville også vært fornøyd med et poeng på Anfield, og jeg ser ingen grunn til å kritisere Mourinho for gjennomføringen av den kampen.

Det finnes flere veier til målet. I fotball er den eneste fasiten at det ikke er noen fasit. Og Mourinho vet hva han driver med. Han gleder seg nok allerede til de to stilartene møtes i Manchester 9. desember.

Tottenham henger godt på. Liverpool, Arsenal og Chelsea er ni poeng bak etter åtte serierunder. Så mye mer bør det ikke bli hvis de klubbene skal være med å kjempe om ligagull i 2018.

4 svar

Legg igjen en kommentar