De beste i hver posisjon – Playmakere/kantspillere

Svea fortsetter sin evaluering av de beste City-spillerne i hver enkelt posisjon gjennom de siste femti årene. Denne gangen slår han imidlertid sammen tre forskjellige spillertyper.

Dette er kanskje den vanskeligste av alle listene, fordi den inneholder tre spillertyper, playmakeren, kantspilleren og den rene vingen. Men jeg har valgt å gjøre det sånn, fordi disse spillerne har mye av det samme i seg – å skape, være kreativ.

20. Ian Bishop (1989 og 1998-2001)

Vi fikk aldri se det beste av Bishop, fordi han ble solgt da han var på vei mot toppen – og returnerte da han var passert toppen og var på vei ned. Litt synd, fordi «Bish» var en ekstremt kreativ, spiller, ofret av Howard Kendall og erstattet med krigeren Peter Reid. Da han kom tilbake, ble han mest en innbytter som kunne endre kampbildet. En spiller med godt syn, elegant som få. West Ham fikk se det beste av Bishop.

19. Jesus Navas (2013-17)

«Nesten-spilleren». Jeg likte alltid Navas. Han hadde så mye, men mye var bare nesten bra nok. Hurtig, teknisk meget god. Men det føltes alltid som noe manglet. Kanskje var det hodet hans? Altfor mange av innleggene, og han kom til mange av dem, gikk i den første forsvarsspilleren. Frustrerende. Valgene hans var ikke alltid gode. Men Navas ga alltid alt, og han prøvde. Men fikk det aldri helt til.

Polske Kazimierz Deyna ble hentet til City i 1978.

18. Kazimierz Deyna (1978-80)

Litt som Bishop: Vi fikk aldri se det beste av denne playmakeren, som dominerte i både VM 1974 og 1978, fordi han kom til City da han var på hell. Spillere fra Øst-Europa hadde nemlig ikke lov til å forlate landet før de hadde fylt 30 år. I glimt så vi hva Deyna sto for, i enkelte kamper var han genial. Men medspillerne skjønte aldri helt spillet hans. Og han fadet ut, uten at vi fikk brukt blikket hans nok.

17. Adam Johnson (2010-12)

En trist historie, men hvis vi prøver å se på hva fotballspilleren Adam Johnson ga City, og kun det, så er det ganske positivt. Han bidro med mye, endret mange kamper med driblinger, gode skudd og han skaffet straffespark. En ideell spiller å sette inn, med et fantastisk fotarbeid på små flater, ok fart og et glimrende venstrebein. Jeg velger å huske han for dette, ikke alt annet som skjedde etter tiden i City.

16. Martin Petrov (2007-10)

Morsom spiller med et godt venstrebein. Petrov var en av suksesskjøpene til Sven-Göran Eriksson i 2007, da han handlet alle han kom over. Petrov var en klassisk venstreving, med en god innleggsfot og et meget godt skudd. I tillegg var han tøff i hodet. Ofte dukket han opp og avgjorde kamper da City trengte det. Men skader, litt dårlig fart og ujevn form førte til at Mancini kvittet seg med han.

Craig Bellamy i aksjon for City.

15. Craig Bellamy (2009-10)

Jeg digga Bellamy. De to scoringene hans mot Manchester United er noe av det råeste, og frekkeste, jeg har sett. Bellamy hadde rykket og farten, og iblant et veldig godt skudd. Han var god i spann med SWP og Tevez en kort periode, der de blant annet knuste Chelsea omtrent alene på Stamford Bridge. Kom aldri overens med Mancini, og det var aldri tvil om at han måtte forlate klubben etter at italieneren overtok.

14. Paul Simpson (1982-88)

Var bare 16 år da han debuterte, som en av de yngste i Citys historie. Simpson brukte tid på å etablere seg, men i opprykksesongen 1984/85 var han helt sentral da det ble avgjort i de siste kampene. Jeg mener Simpson var en av de som ble solgt altfor tidlig. I 10-1-kampen mot Huddersfield i 1987 scoret tre mann tre mål, men Simmo ble kåret til banens beste. Han hadde vel seks målgivende eller noe. Undervurdert ving.

13. Tommy Hutchison (1980-82)

Akkurat da City hadde gitt opp vingspillet med salget av Peter Barnes – kom Tommy Hutchison (da 33 år). Han ble Citys entertainer i John Bonds tøffe maskin-lag fra 1980-82. Hutchison var elegant, han hadde bra fart, våget å utfordre, holde i ballen – og var en viktig brikke da City gikk fra nedrykkslag til topplag på noen måneder i 1980/81. Scoret i cupfinalen 1981 – begge veier. Elegant type.

12. David White (1986-93)

Det er vrient å vite om White skal bedømmes som kantspiller eller spiss. Jeg velger han her, fordi han spilte mest kant i City. Stor, sterk og hurtig slo White gjennom som 20-åring, og var mer eller mindre fast på laget i seks sesonger, der han scoret en bråte mål. Han var best når Niall Quinn var på banen, flikkene fra Quinn til White på løp gjennom forsvaret ga mange scoringer. Fikk én A-landskamp for England.

Raheem Sterling – en spiller det er vanskelig å plassere.

11. Raheem Sterling (2015-17)

Kommer det mer – eller har vi sett det beste av Sterling? Spørsmålet er vrient. På sitt beste holder han verdensklasse, der han rykker forbi motstandere som det var en selvfølge. Men det er litt lite fotball i det hodet der, tror jeg. Og avslutningene er fortsatt ekstremt ujevne. Sterling får mange sjanser til, det er tegn til bedring. Men det er vanskelig å plassere han i dette landskapet etter drøyt to sesonger.

10. Elano (2007-09)

Elegant er fornavnet. Elano var fantastisk i Eriksson-laget som overrasket stort i første halvdel av 2007/08. Han var kanskje ligaens beste spiller de første månedene, der han styrte spillet som bare han kunne, med den største selvfølgelighet. Frisparkene hans var ekstreme, det samme var pasningene. Men han virket litt lei etter hvert, og forsvant mer og mer. Solgt av Mark Hughes i 2009.

9. Ali Benarbia (2001-03)

«Ingen» hadde hørt om denne spilleren da han ved en inkurie havnet i Manchester City. Det tok én kamp, så hadde alle sett hvilke kvaliteter «Ali B» hadde. Han så åpninger de andre ikke fikk med seg før dagen etter, han spilte trekanter, han skjøt, han gjorde Goater bedre, han gjorde egentlig det meste. Dessverre varte det veldig kort. Etter opprykket, i Premier League, så du at han ikke klarte dominere på samme måten. Han burde kommet lenge før han gjorde – 32 år gammel.

Eyal Berkovic – mannen med blikket!

8. Eyal Berkovic (2001-03)

«Den sinte Silva» kaller jeg Berkovic, en av få helter hos meg i tiden fra 1983-2000. For dette var spilleren som hadde kontroll på spillet. Hvis du ser pasningen hans til Goater mot Manchester United før 3-1, hvis du ser scoringen hans mot Norwich sesongen før, så ser du geniet i arbeid. Det triste var at han så lett ble uvenn med folk, og Keegan er ikke en du blir uvenn med. Tiden i City ble altfor kort for mannen med blikket.

7. Leroy Sané (2016-17)

Foreløpig våger jeg ikke å sette Sané høyere på listen, rett og slett fordi har kun har spilt en drøy sesong. Men jeg har sett nok til å si at han trolig er inne på topp tre innen et par år hvis den forventede fremgangen fortsetter. Dette er den ultimate spilleren i 2017: Sterk, stor – og lynrask. Sané løper fra alle, og de gangene teknikken sitter – så løper han fra alle. Han minner litt om Thierry Henry. Ikke den verste å bli sammenlignet med …

6. Peter Barnes (1974-79 og 1987)

I min tid er det kun Kinkladze som kan matche Barnes når det gjelder å drille motstandere på ræva. 17 år gammel debuterte Barnes for Manchester City, og han burde spilt der hele karrieren sin. På sitt beste kunne han drible et helt lag, det er noen eksempler på det på YouTube, og Barnes fikk da også 22 landskamper for England. Han hadde balanse, fart – og en fantastisk venstrefot. Dessverre solgt som 22-åring i 1979 av en «gal» manager.

Shaun Wright-Phillips minnet om Pelé!

5. Shaun Wright-Phillips (1999-2005 og 2008-11)

På sitt beste, rett før han ble solgt til Chelsea for £ 21m i 2005, var den lille mannen den beste fotballspilleren jeg visste om. Han var så god den siste sesongen i City, at han ble stemt inn på sesongens lag selv om han spilte på et dårlig fotbalag. SWP minnet litt om Pelé, med finter og retningsforandringer og balanse – og fart. Jeg fikk tårer i øynene av å se han spille. Han var gleden i et – ofte – trist City-lag.

4. Georgi Kinkladze (1995-98)

Balettdanseren. Se klippene som ligger på YouTube av denne spilleren, han som bråstoppet på en fem-pence der motstanderne fortsatte rett fram. Jeg har knapt sett en spiller med bedre balanse enn Kinkladze, kanskje med unntak av Maradona og Messi. Det var noe med georgianeren som gjorde at jeg spratt opp fra stolen hver gang jeg så han spille. Kinkladze driblet alle 11 hos motstanderen – om han gadd.

Dennis Tueart – umulig å si hvilken posisjon han egentlig hadde.

3. Dennis Tueart (1974-78 og 1980-83)

En stor favoritt. Tueart hadde egentlig ingen posisjon på banen. Han var så klok at han bare fant sin plass. Tueart var en «angriper», enten angrep han fra en av kantene, eller gjennom midten.  Han scoret en drøss med mål fra alle posisjoner, han løp og jaget, var teknisk god og en lagspiller. Han scoret tap-ins – og på brassespark, det mest berømte selvsagt i ligacupfinalen i 1976. Liten spiller, stor mann, en av de største i City.

2. Mike Summerbee (1965-75)

I 10 sesonger terroriserte Summerbee venstrebacker og midtstoppere i den tøffe, engelske ligaen. Kanskje var han den viktigste brikken i Mercer/Allison-mannskapet, tross Bell og Lee. For Summerbee var som klokka – han gikk og gikk. Og han vek ikke unna en tannløs back med stygge hensikter mot anklene hans, nei Summerbee sparket igjen. Glimrende både som assist-konge og målscorer. En av de store City-spillerne gjennom historien.

1. David Silva (2010-17)

«The floater» – spilleren som bare flyter og danser City gjennom kampene. David Silva er den deiligste fotballspilleren å se på – litt som en annen favoritt, Iniesta. Silva styrer tempoet, han bestemmer ofte hvordan en fotballkamp med City skal se ut. Han er liten, men han viker ikke. Du får ikke ballen fra Silva, du får knapt låne den. Og så er han en mester til å holde igjen pasningene – akkurat så lenge at medspillerne kommer alene med keeper. Geni på to bein.

David Silva – et geni!

6 svar

  1. Svea sier:

    Merlin er et fint navn. Noen vet hvem det er.

  2. Arne Solheim sier:

    God analyse med rett mann på toppen.
    Ingen over , ingen ved siden.
    David Silva er kongen👌👍💥💫

  3. Erik Borse sier:

    Mistenker denne inndelingen fordi Svea ikke ønsket å sette en av en’erne (Silva og Bell) på en 2 plass 😉 Godt oppsatte lister er de uansett

  4. Svea sier:

    Nei, Bell hadde vært øverst uansett. Har bare prøvd å dele det opp på en måte som gjør at det går an å få fram den beste i hver sin posisjon. Silva og Bell er veldig ulike spillere.

Legg igjen en kommentar