De beste i hver posisjon – Sentrale midtbanespillere

Sveas føljetong fortsetter. Hvem har vært de beste City-spillerne i hver enkelt posisjon gjennom de siste femti årene? Denne gangen er det de sentrale midtbanespillerne som vurderes.

En vanskelig lagdel å vurdere, og husk at hvis du savner noen spillere her så er sjansen god for at de er på lista neste uke – da playmakerne/kantspillerne blir vurdert.

20. Garry Flitcroft (1992-96)

Mange trodde han skulle bli den neste, store. Og det kunne se sånn ut da han debuterte og spilte seg rett inn på City-laget, bare 19 år gammel. Utviklingen var også god, men det stoppet litt for Flitcroft underveis, og kanskje spesielt etter overgangen til Blackburn i 1996. Han fikk aldri A-landskamper, og han endte som en solid, men ikke spektakulær klubbspiller, en av mange «what could have been»-spillere.

19. David Phillips (1984-86)

Spilte både back og midtbane, og Phillips er et av få kjøp der Manchester City fikk mer enn de trodde og ante, men etter to kanonsesonger ble Phillips likevel solgt. Ikke bra. Phillips skjøt bedre enn de fleste, traff også ofte og i opprykksesongen 1984/85 banket han inn 12 ligamål og ble toppscorer for klubben. Tøffing, hurtig spiller, som ble FA Cup-mester med Coventry i 1987.

Steve MacKenzie jubler for drømmetreffet mot Spurs i FA-cupfinalen 1981.

18. Steve MacKenzie (1979-81)

Bare scoringen hans i FA Cupfinalen mot Tottenham i 1981 er nok til å få en plass på denne listen. Men MacKenzie var nok en spiller som burde hatt en langt bedre standing i fotballhistorien enn han har i dag. MacKenzie var Malcolm Allisons eneste gode kjøp, da han kom 17 år gammel fra Crystal Palace for rekordsummen for en tenåring, £ 250 000. Gikk rett inn på laget, var god etter at John Bond kom, men ble ofret for at Bond skulle ha råd til Trevor Francis. Trist. MacKenzie sluknet litt i West Bromwich og fikk aldri A-landskamper.

17. Peter Reid (1989-93)

Den gamle krigeren var både gammel og sliten – og hadde to jobber – da han kom til City i 1989. Men spesielt i starten gjorde Reid en meget god jobb med å binde sammen et City-lag som var for veikt og som manglet ledere. Reid, tidligere storspiller i Everton, jobbet og jobbet, men alderen tynget mer og mer, og mot slutten var det bare skyggen igjen av den den spillende manageren.

James Milner ble brukt i ulike roller, men trivdes best på den sentrale midtbanen.

16. James Milner (2010-15)

«Jimmy» gjorde en god jobb for City, enten han spilte back, kantspiller, spiss – eller der han helst ville spille: Sentral midtbane. Milner ble mest brukt på kanten, men han er opprinnelig en klassisk, sentral midtbanespiller, som han var med hell i Aston Villa sesongen før City kjøpte han for £ 26m. Løpssterk, bra pasningsfot. Manglet noe fart og noe finesse på å være den perfekte midtbanespilleren. Dro til Liverpool.

15. Stephen Ireland (2005-10)

En spiller jeg hadde veldig sansen for da han slo gjennom. Og i sin nest siste sesong for City (2008/09) var han lagets beste spiller, scoret 13 mål (alle turneringer) og overgikk selv Robinho i mange av kampene. Så ble det mye rør, døde bestemødre og mange hårsveiser – før han ikke fikk det helt til under Mancini, og ble brukt i en handel der James Milner gikk andre veien. En våken, teknisk begavet midtbanespiller. Igjen: Det burde ha blitt en langt bedre karriere.

14. Nigel de Jong (2009-12)

Krigeren, den populære nederlenderen, var akkurat hva City trengte da veien til nedrykk var kort i januar 2009. Det ble mer stabilitet over ustabile City med de Jong på laget, og etter hvert fikk han både FA Cup og ligatittel med seg før han dro videre til Italia i 2012. Da hadde han, mer eller mindre, mistet plassen på laget og ønsket å fortsette i en annen liga. Kul type, viktig mens han var i City.

Joey Barton – tidvis god, ofte urokråke.

13. Joey Barton (2003-07)

Merkelig fyr, god spiller, merkelig karriere. Åpnet med å få utsatt debuten sin for City fordi han ikke fant drakten sin. Og det skulle komme mer … Men Barton var en god spiller, en sterk og tøff midtbanespiller som var på vei til en fast plass i den engelske landslagstroppen da han forlot City rett før pengene kom. Etter det ble det aldri det helt store for Barton, som ble stående med ett innhopp på A-landslaget.

12. Gareth Barry (2009-13)

Hvem fikk City til å «tikke» da klubben var på vei oppover: Gareth Barry. Ingen spektakulær spiller, treg, men med et godt fotballhode og en evne til å få spillet til å flyte med sine en- og to-touch-pasninger. I samspill med Yaya Touré og Silva var han på sitt beste, og til £ 12m må jeg si at Barry oppfylte alle drømmer. Solid i alt han foretok seg i fire sesonger, før Pellegrini sendte han på dør.

Paul Power – Klubblegende i City.

11. Paul Power (1975-86)

Klubblegende og kaptein. Paul Power gikk og gikk. Han debuterte faktisk ganske sent på A-laget (nær 22 år gammel) og det tok litt tid før han fikk fast plass. Power gjorde alltid jobben, han løp opp og ned på venstresiden, enten fra backplass eller fra midtbanen, og var tryggheten City hadde da det meste gikk galt rundt 1980. 11 sesonger ble det, før han fikk med seg et fortjent ligagull med Everton i 1987.

10. Gary Owen (1976-79)

Stort talent, som debuterte 17 år gammel og som var i ferd med å bli en nøkkelspiller da Malcolm Allison solgte han, mot hans vilje, bare 21 år gammel. Toppscorer i 1978/79 med 11 ligamål, kaptein på det engelske U-21-landslaget – der han lenge hadde rekorden for flest spilte kamper. Energisk spiller, god venstrefot og løpssterk som få. Dro til WBA, gjorde det bra der også, men fikk aldri A-landskamp for England.

Gow – så god at manager Bond ikke tok sjansen på å gjennomføre medisinsk test før kjøpet.

9. Gerry Gow (1980-81)

Det er kanskje friskt å sette en spiller, som ikke spilte mer enn ett år, så høyt på denne listen. Men Gow var helt avgjørende for at Manchester City løftet seg fra avgrunnen til toppen av engelsk fotball på noen få måneder. Han kom med stål. Han kom med bart. Han kom med høyt hår. Og han sparket vei for de mer elegante medspillerne sine. Gow ble kjøpt uten medical. Så viktig var han, at manager John Bond ikke tok sjansen på legesjekk.

8. Samir Nasri (2011-16)

Etter min mening en undervurdert fotballspiller. Ser du en mer ballsikker spiller enn Nasri, så har du godt syn. Franskmannen, ja han er ujevn, blir aldri stresset når han har ballen – uansett hvor mange han har rundt seg. Spilte noen fantastiske kamper for City, og var viktigere for de to ligagullene, og den ene ligacupen, enn mange tror. Kom i skyggen av Silva, men gjorde uansett en meget god jobb de sesongene han var i City.

7. Michael Johnson (2006-09)

Kanskje er dette sensasjonen på lista, men du verden for en fotballspiller. Hadde hodet fungert på denne gutten, så hadde han spilt fast på Guardiolas lag i dag, som den eneste fra den «gamle gjengen talenter». Johnson hadde alt en midtbanespiller skal ha, driv, styrke, fart, muskler, tøffhet, scoringsteft og løpskraft. Det triste er at vi aldri fikk se han få ut talentet sitt. I realiteten var han ferdig som 20-åring. Trist, trist, trist.

Alan Oakes – fantastiske 17 sesonger i City! Klubblegende!

6. Alan Oakes (1959-76)

Du spiller ikke 680 klubbkamper for Manchester City hvis du ikke er god. Hvis Gareth Barry var undervurdert, samtidig som han fikk City til å «tikke» fra 2009-13, så var det samme jobben Oakes gjorde i 17 sesonger. En lojal klubbspiller, ikke spektakulær, men en du kunne stole på at gjorde jobben. I tillegg hadde han strøken teknikk og en meget god skuddfot. Bankers på City-laget fra 1962-76.

5. Fernandinho (2013-17)

Han burde kommet før, det er det eneste ankepunktet mot denne spilleren, som bare imponerer mer og mer. Med Fernandinho ser du hvor mye det betyr at sentrale midtbanespillere flytter seg raskt. Og ingen jeg vet om, flytter seg raskere enn brasilianeren. I tillegg er han klok, har nydelig nærteknikk og er flink til å gjøre mer meritterte medspillere bedre. Han er 32 år nå. Men City bør fortsatt få mer ut av denne vidunderlige spilleren.

4. Asa Hartford (1974-79 og 1981-84)

En stor takk til Don Revie og Leeds som ikke tok sjansen på en spiller som hadde hull i hjertet. Det ble Citys gevinst, i åtte sesonger fordelt på to perioder (fordi Allison var en idiot på den tiden). Hartford fikk City til å spille, han løp og løp, kombinerte med andre, hadde glimrende teknikk, bra fysikk og et godt skudd. Spesielt da Colin Bell ble skadet, falt ansvaret på Hartford. Han svarte med å være Citys ledende midtbanespiller i sju sesonger.

Kevin De Bruyne. Vil toppe alle lister om få år!

3. Kevin De Bruyne (2015-17)

Jeg måtte løfte han et hakk opp etter denne høsten. Og han vil sikkert stå på toppen av alle lister om tre-fire år. For er det noe Kevin De Bruyne mangler? Det kan ikke være mye. Han løper, han slår de mest geniale pasningene – i stor fart. Han slår innlegg som Beckham og skyter som Scholes. Og han løper like mye som Colin Bell. Rett og slett en fantastisk, ganske unik, ærgjerrig og usminket spiller – som bare elsker å spille fotball. Heldigvis gjør han det for Manchester City.

2. Yaya Touré (2010-17)

På sitt beste – den beste. Et monster av en spiller, som, hvis han ville, kunne ta med seg ballen, holde dem unna med fysikken, løpe fra dem med farten – og score som han ville. 20 ligamål i 2013/14, matchvinner i absolutt alle de viktigste kampene for Manchester City siden han kom i 2010. Ja, han er ikke lenger fast på laget nå, men ikke bli overrasket om han er der – igjen – når vi nærmer oss vår og innspurt. En maskin med silketeknikk. En konge som kan styre det meste av et fotballspill.

1. Colin Bell (1966-79)

Kongen må på toppen. Det er fortsatt ingen som har vært bedre over tid i Manchester City enn Colin Bell. Den perfekte spilleren, han som var best i alt, til å løpe, hoppe, heade, skyte. Ja, takle også, hvis nødvendig. Bell løp dagen lang, han var hurtig, smart, hadde god teknikk – og scoret tosifret med mål hver sesong fra 1967-75. Han var den som var savnet, mer enn noen har vært, da han var skadet mellom 1975 og 1977, i drøyt to år. Manchester City hadde hatt flere pokaler i skapet med en skadefri Colin Bell – kongen.

Legenden Colin Bell i aksjon for City.

12 svar

  1. Per Arve Stenødegård sier:

    Nigel de Jong burde iallefall være inne på ti på topp etter mine begreper . Var limet i laget og den viktigste enkeltspilleren mener jeg i Mancinis gullsesong. Mulig Tevez var like viktig som verdens beste førsteforsvarer i knivskarp konkuranse med flere. Sentrallinja med Keeper , Kompany. Nigel , Barry, Tevez var den stabilisatoren som forvant litt med Pelle etter mine begreper.

Legg igjen en kommentar