Den perfekte kampen – det ultimate beviset

(Chelsea – Manchester City 0-1) Det er lett å bli historieløs. Og det er lett å la seg begeistre i øyeblikket. Når svetten har tørket, du har kommet deg hjem og du har fått tenkt deg litt om, da synker ofte realismen inn. Var det egentlig bra?

Siden ligacupfinalen mot West Bromwich i 1970, den første kampen jeg husker å ha sett Manchester City i, som sjuåring, har jeg sett alle de City-kampene som har vært mulig å se. Kanskje jeg har gått glipp av en og annen, men det er uansett ikke mange.

Og jeg våger, selv om svetten har tørket nå, å påstå at kampen mot Chelsea, på Stamford Bridge, lørdag kveld 30. september 2017, er den best gjennomførte fotballkampen jeg har sett Manchester City spille. I min tid.

Det er mulig at det har vært noen bedre, kanskje mens Billy Meredith herjet for 100 år siden. Det er mulig det var noen bedre mens Peter Doherty dro opp City til ligagull i 1937. Det er mulig det var bedre da Lee, Bell og Summerbee spilte inn ligagullet via «the ballet on ice» mot Tottenham i 1967.

Men det var før min tid.

Om Chelsea 0 Manchester City 1 er den beste kampen jeg har sett? På en måte. Men jeg vil heller beskrive det som den mest «solide» (og da mener jeg ikke defensive). På mange måter var det den perfekte fotballkampen. På mange måter var det det ultimate beviset på hva Josep Guardiola står for som fotballmann.

Johan Cruyff ville blitt stolt hvis han hadde vært til stede på Stamford Bridge lørdag 30. september. Kongen er dessverre død. Han ville fått se disippelen og kronprinsen Guardiola kjøre gjennom hele registeret han ble opplært til. «Har du ballen, kan ikke de andre score» er kanskje den viktigste, men også den mest klisjefylte av Cruyffs læresetninger. Samtidig: Det er sant. Setningen mangler bare noen ord – som for eksempel «men du må ikke glemme å skape og score selv».

Det var nettopp det Manchester City gjorde på Stamford Bridge 30. september 2017. Kveldskamp, mot den regjerende mesteren, den suverene mesteren fra 2016/17, for bare noen måneder siden. Og på Stamford Bridge, ikke akkurat noen lykkebane for Manchester City gjennom tidene.

Manchester City kom uten tre av sine beste og viktigste spillere, kapteinen Vincent Kompany, back-kolossen Benjamin Mendy og toppscoreren Sergio Agüero.

Mot Chelsea på Stamford Bridge.

Manchester City kom med Fabian Delph, en midtbanespiller, en spiller sett på som en skadeskutt fiasko, på venstreback.

Manchester City kom med en angrepsrekke, en trio, med en snittalder på 21 år.

Manchester City kom dit med 16-0 på de tre siste ligakampene.

Alt dette mot den regjerende mesteren, på bortebane, som akkurat hadde slått sterke Atletico Madrid i Champions League.

Fallhøyden var stor.

Kampen startet.

Manchester City fikk tak i ballen, og ga den egentlig ikke fra seg før dommeren blåste av etter 93 minutter.

62-38 i ballinnehav til bortelaget, på Stamford Bridge, mot den regjerende mesteren.

1-0 i scoringer.

6-2 i skudd på mål.

17-4 i skudd totalt.

656-395 i antall pasninger.

Men det viktigste: 89 prosent av pasningene gikk til en med maroon-farget drakt.

Og her ligger mye av svaret på hvorfor denne kampen endte som den gjorde, hvorfor det var den ultimate kampen for de som liker Manchester City, hvorfor Guardiola fikk beviset for sin filosofi.

Han har garantert sett sine lag spille enda bedre, enda mer fantastisk fotball. Men det var – stort sett – et fotballag som inneholdt to unike spillere, Xavi og Iniesta. Pluss en utenomjordisk spiller i Lionel Messi.

I Manchester City har han ingen Messi. Men han begynner å få noe som kan ligne «Xavi og Iniesta» i Silva og De Bruyne.

Det var bare noe med denne kampen som gjorde meg varm i hjertet, ga meg gåsehud på armene og gjorde meg svett i armhulene. På 0-0 var jeg egentlig bare glad og fornøyd, fordi Manchester City ikke ble utspilt, ikke gjorde tabber og ikke dummet seg ut. Da Kevin De Bruyne scoret, gikk det fra ikke-så-veldig-nervøs-bare-spent-og-imponert og til «veldig nervøs». Plutselig var det masse å tape. Plutselig kom angsten, merkelig egentlig da du leder 1-0, for at det skal gå galt.

Men ingen ting skjedde.

Manchester City kontrollerte kampen. Ja, Chelsea kom på noen visitter. Men da var Ederson der, denne målmannen som jeg ikke helt vet om er sann. Det eneste jeg vet er at han trolig løper 100-meteren raskere enn Usain Bolt og at han er et funn, med sin ro og trygghet – og ekstreme utspill.

Og før ballen kom inn til Ederson, så ryddet Stones og Otamendi opp. De gjorde knapt en feil, kanskje en på Stones da Morata herjet litt med han EN gang i starten. Delph så ut som han hadde spilt venstreback like lenge som Stuart Pearce, bare med strøken teknikk. Walker løp opp alt på hele høyresiden.

Og Fernandinho? Hva kan jeg si? Perfekt balansert, i alt han gjorde.

Foran der – han som får spillet til å tikke som en klokke, David Silva. Og han som kanskje ender som den største av alle City-spillere: Kevin De Bruyne.

For en fotballspiller.

De Bruyne har alt.

Ungdomsrekka jobbet steinhardt. Gabriel Jesus er et helvete å spille mot. Sané og Sterling er alltid en trussel med farten sin, selv om de kanskje ikke hadde sin aller beste kamp mot Chelsea.

Men det mest imponerende var gjennomføringen, roen, det trygge pasningsspillet. Aldri panikk, selv om det ble slått unna (korrekt gjort) enkelte ganger.

Det handler om balansen, den mellom dristighet og smartness. Det handler om 11 spillere som alle er trygge med ball, det handler om et grunnspill som er terpet på feltet. Og det handler om å tro på en managers filosofi.

For meg smeltet alt dette sammen i én fotballkamp, ikke en spektakulær kamp med mange scoringer og fantastisk angrepsspill, men en bunnsolid kamp gjennom 93 minutter, på den kanskje vanskeligste av alle bortebaner i Premier League, mot den regjerende mesteren.

Den ultimate testen på hvor langt dette City-laget er kommet under Josep Guardiola, når han har fått tankene sine inn i dem over 15 måneder, den ble mer enn bestått.

Det var bare noe med gjennomføringen av en fotballkamp jeg ikke kan huske å ha sett før, ingen panikk, ingen flaks, ingen «synke ned i eget felt og håpe det beste» de siste 10 minuttene.

Nei, det var det motsatte – behold ballen, da kan de ikke score.

Så enkelt – men så vanskelig.

Det norske språket er fattig.

Men til slutt ender kampen opp i det ene ordet:

Magisk.

21 svar

  1. Jan Henning Andersen sier:

    Fantastisk beskrivelse av kampen Svea, tror mange av oss opplevde den samme følelsen, du klarer å sette ord på det 👌

  2. Svea sier:

    Takk for det. De som kjenner meg, vet at jeg stort sett er skeptisk og ikke tar av, ser veldig raskt etter negative ting. Her fant jeg ingen. Absolutt ingen.

  3. Tim Oland sier:

    Helt enig i hele oppsummeringen. Alle var gode, solide og «rolige». Håpet på 0-0 og ikke et ufortjent baklengsmål. Så kommer scoringen som løfter taket i stua hjemme. Måtte inn på Chelsea sida i dag å få det bekreftet: «City var det beste laget gjennom hele kampen». Og Delph da..fortsetter han slik er det fantastisk. En de fleste har avskrevet for en stund siden 🙂

  4. Arne Solheim sier:

    God oppsumering .
    Er så fornøyd..sjøl om jeg er på jobb offshore..
    Har gått å plystra I hele dag..
    Folk lurer på hvorfor jeg er så fornøyd..
    Du snakker med en serieleder sier jeg :o)

  5. Marius Skagseth sier:

    Fantastisk skrevet, og som nevnt av andre allerede, tror jeg det setter ord på hva mange av oss følte under og etter kampen. Skremte vettet av den 6-årige datteren min når De Bruyne scoret, og tror ikke jeg har jublet like høylytt siden 13. mai 2012. Da skremte jeg forøvrig vettet av min 3-årige sønn. Stakkars unger.

  6. Jarl Midtun sier:

    Enig. Jeg var selv over og så denne kampen live. Det føltes trygt og godt og ingen grunn til å være nervøs. Selv var jeg så rolig at da kampen ble avblåst stod jeg inne i Pizza Express lenger borte i Fulham Road og bestilte en American Hot.

    Jeg håper at Sveas gode analyse samt de påfølgende kommentarer til det fine innlegget gjør at vi får ro og stilltiende «velsignelse» til de pengesummer som er benyttet og vil bli benyttet til spillerkjøp, de utenomsportslige markedstiltak som gjøres etc. I det hele; hvordan klubben drives. De gode resultatene vi har fått i høst, de gode spillet, den eufori som alle City-supportene nå rammes av er et resultat av de siste års dag til dag handlinger i klubben.

Legg igjen en kommentar