Døden lurer overalt

sveaAkkurat da konferansieren introduserte Josep Guardiola på scenen i Manchester, fikk en blant publikum et illebefinnende. Så plutselig, midt i ventingen, befant vi oss, live på PC, plutselig midt mellom liv og død, ikke mellom Pellegrini og Guardiola. Skulle det bli et dødsfall og ikke hyllesten til den nye Mesteren som preget Manchester City denne dagen?

Nå gikk det visst bra med vedkommende, som trolig ble båret ut av medisinsk personell. mellom taktfaste rop fra sidemannen om «Pep Guardiola». Ingen enset mannen etter noen sekunder. Kanskje falt han ut av båren også, mens mannskapet klappet taktfast for Guardiola.

Akkurat da Pep Guardiola skulle til å komme på scenen fikk en publikummer et illebefinnende og seansen ble midlertidig avbrutt.

Akkurat da Pep Guardiola skulle til å komme på scenen og bli presentert som ny City-manager fikk en publikummer et illebefinnende og seansen ble midlertidig avbrutt.

Du vet aldri.

Det blir litt som i filmen «Hjelp Vi Flyr», der to piloter bærer den tredje gjennom midtgangen, mens de beroliger passasjerene med at det ikke er noe å være bekymret for i luften …

Men tragedien på det som skulle være gledesdagen for City var ikke slutt. Selvsagt. For mens Guardiola ble ønsket velkommen som Manchester Citys nye manager, døde en av forgjengerne hans.

Selvsagt.

Vi snakker jo fortsatt om Manchester City her, uansett arabere, strømlinjer, orden, system, suksess og nye tider.

Det er godt litt av «Gamle City» henger igjen. En klubb der det meste som kunne gå galt, gikk galt i 35 år. Hvor ellers har en klubbdirektør egentlig ønsket en spiller velkommen til The Hall Of Fame – i naboklubben? Garry Cook klarte det. Han ønsket Uwe Rösler velkommen til – Manchester United.

For åpen mikrofon.

Jimmy Frizzel fra tiden han var City-manager.

Jimmy Frizzel fra tiden han var City-manager (1986-87). Telefonsamtalen med Svea var imidlertid et tiår senere, da Frizzel var sjefsspeider for City.

Åpen mikrofon hadde jeg også en gang – inn til nå avdøde Jimmy Frizzell. Og dette er et forsøk på en hyllest til Manchester Citys – kanskje – dårligste manager i min tid. Han som selvsagt døde den dagen Guardiola slapp til, slik at parentesen rundt navnet hans i Citys historie bare ble mindre. Et nedrykk og ingen borteseirer var det Frizzell fikk til. Men han er i hvert fall den eneste City-manageren som har ringt meg, selv om han var sjefsspeider da dette skjedde.

Jeg sakser litt fra saken jeg skrev i STB i november 1996, der jeg skrev brev til formann Francis Lee og ble oppringt av både han og sjefsspeider Jimmy Frizzell. Temaet var ny City-keeper, min gode venn Thor-André Olsen, som jeg mente City burde hente.

«… dagen etter sjekket jeg telefonsvareren min hjemme. En grøtete britisk stemme sa at han ringte fra Manchester City, og at han hadde prøvd å få tak i meg i flere dager. Og om jeg kunne ringe ham dagen etter, klokka ni?

Men jeg fikk aldri tak i navnet hans, og jeg ble satt over til ei dame da jeg ringte Maine Road dagen etter.

Det ble bare tull. Ingen hadde hørt om meg der – selvsagt. Seks dager etter det første brevet til Francis Lee, fikk jeg en telefaks fra Manchester City.

“Dear Mr. Svegaarden. I have been trying to contact you since last Friday; having left messages on your ansaphone. It should be greatly appreciated if you would contact me as soon as possible.”

Brevet var signert ”Jimmy Frizzell, Chief Scout”. Og med kopi til Francis Lee. Og med alle mulige telefonnumre.

Jeg ringte Frizzell. Og nå kjente jeg igjen stemmen fra telefonsvareren min forrige dagen.

– Hello. How are you, sa Frizzi.

Etter ytterligere et par engelske fraser, snakket vi om Olsen, Thor Andre Olsen. Frizzi spurte om et par ting. Så lurte han fælt på om jeg var agenten hans. Jeg sa nei. Bare venn, og at jeg var glad i City. Frizzi spurte mye om hvordan navnene våre staves, og telefonnumrene våre og sånt. Og han sa han skulle ringe igjen innen tre dager.

Så la vi på.

Etterpå lurte jeg fælt på om Jimmy duppa av et par ganger under samtalen. Frizzzzzzell er jo en gammel mann nå, tenkte jeg. Men innen tre dager skulle altså Old Jim ringe meg igjen.

Svea forsøkte å få City hente til å hente Thor André Olsen

Svea forsøkte i 1996 å få City til å hente Thor André Olsen.

11 dager senere skrev jeg et nytt brev til Francis Lee. Fra Jimbo hadde jeg ikke hørt et ord. Jeg skrev at det var vanlig folkeskikk – i hvert fall i Norge – å holde avtaler. Jeg sendte også med tall som teller i Thor Andre Olsens karriere.

Tre dager senere var Mr. Frizzell på tråden. Han unnskyldte seg i øst og vest for at han ikke hadde ringt, prata om managere som kommer og går, og at han og Lee ville ha Thor Andre over til Manchester i forrige uke, men at caretaker manager Neal ikke fikk bestemt seg. MEN at klubben fortsatt var interessert. Det var bare et par engelske keepere som Phil ”Fuckin`” Neal måtte sjekke ut først.

Men Frizzi hadde sjekket med Åge Hareide, som jeg ba ham om, og fått bekreftet at Thor Andre Olsen er en førsteklasses målmann.

Og plutselig begynte han å be meg om hjelp på andre plasser i laget…

– We need players here in Manchester City, sa Frizzi.

– You bet, svarte jeg.

– A centerhalf and a striker, fulgte Frizzell opp med.

Jeg nevnte Erland Johnsen og Jan Åge Fjørtoft. Frizzell sa at City hadde vært etter Fjørtoft, men at alt managerbråket hadde stoppet overgangen, verd ca 10 millioner kroner.

– His scoring-record speaks for himself, sa Jimbo.

– But please, send me the names if other players come to your mind. Keep in touch, sa Frizz. Han hørtes sliten ut nå. Det var tøft å være City-mann for tiden, det innrømmet han glatt.

– Det er managere her som kommer og går. Og alle skal snu opp-ned på klubben, sa Jimmy – og sukket tungt igjen.

Så kom spørsmålene om navnene til Olsen og meg og telefonnumrene igjen. Alzzzheimers? Ikke vet jeg. Jeg avsluttet med en bønn om han kunne være så snill å ringe Olsen, bare sånn at han skulle ha noe mer enn meg å forholde seg til. Jo da, det skulle han gjøre. I kveld.

– Nå er det jul, og det blir nok uansett ikke noe før i januar, sa Frizz – og la røret der det hører hjemme.

Thor Andre på tråden: – Nei, jeg har ikke hørt noe. Alzheimerstanken slo meg igjen. Tony Book og Jim med alle z-ene var jo gamle menn selv før jeg ble født.

– Klubben min trenger deg. De har tre keepere. Alle uten armer, svarte jeg.»

Frank Clark foretrakk keepere uten armer.

Frank Clark foretrakk keepere uten armer.

Jeg hørte aldri noe mer fra Frizzell, og litt senere ansatte City Frank Clark som manager. Han nøyde seg også med keepere uten armer – Martyn Margetson og Tommy Wright.

Jeg fikk et bittelite innblikk i Manchester City. Alt det jeg trodde jeg visste ble bekreftet gjennom de 44 dagene dette sto på. Handlingslammelse, feil folk i feil jobber, for dårlige spioner ute i Europa til å finne spillere – og skepsis til nordmenn.

Jimmy Frizzell var en hyggelig mann, men en mann helt uten makt. Han var bare en liten brikke, uten påvirkning, som både manager og sjefsspeider, nok en marionett for Peter Swales maktbegjær.

Nå er han altså død. Det mest spektakulære var dessverre dagen han «valgte» å gjøre det på. Der føyer han seg inn i en ganske så eksklusiv rekke:

* Peter Osgood, Chelsea-spissen, som døde mens han var i en begravelse.

* John White, Tottenham-angriperen, som døde av lynnedslag.

* Arthur Mann, Citys dyrekjøpte venstreback, som ble kjørt over av en gaffeltruck.

* Jim Holton, Manchester United-stopperen som fikk hjerteinfarkt mens han kjørte bil.

* John Astle, WBA-spissen, som visstnok døde på grunn av alle headingene med den tunge lærballen på 1960- og 70-tallet.

* Arsenals Paul Vaessen, som døde av en overdose.

I tillegg kommer bilulykkene, ofte i klaser: Tre verdensstjerner, Geatano Scirea, Laurie Cunningham og Kazimierz Deyna døde alle på veien i løpet av seks uker i 1989. Avi Cohen, Liverpool-backen, døde i en motorsykkelulykke, Citys egen Tommy Caton av hjerteinfarkt i en alder av bare 30 år, mens Marc-Vivien Foe, Robbie James (Swansea) og George Armstrong (Arsenal) døde enten på banen eller treningsfeltet.

Og så har du selvmordene, QPRs landslagsback Dave Clement, Gary Speed og Justin Fashanu. Og sikkert mange flere vi ikke fikk høre om.

I tillegg til alt av hjerneblødninger, infarkt og kreft.

Det er for jævlig, men dessverre en del av livet.

Men jeg har alltid stusset på en ting, opptatt som jeg er av døden: Han keeperen som faktisk het Steve Death, og spilte 471 kamper for Reading mellom 1969 og 1982, hvorfor skiftet han ikke navn?

I 2003, bare 54 år, døde han.

Relaterte saker

2 svar

  1. Kjetil W. Brundtland sier:

    Og så har vi selvfølgelig alle de uttrykkene i fotball som går rundt død. Som dødlig foran kassen, døds bra i mål, dødball, dø linjen og kom inn fra dø vinkelen, ikke minst scoret fra død vinkel ? I tillegg har vi»killer pass» og livsfarlige innlegg. I hele tatt livsfarlig å være ute på gressmatten.

  2. Per Arve Stenødegård sier:

    Thor Andre var glimrende , men Inge (Bratteteig) revolusjonerte jo keeperspillet under Hooley. Selv om mange snakker om disse Tyske keeperene idag . Inge var jo aldri innafor sin egen sekstenmeter 🙂 Eg har hatt ham som trener forøvrig , i Elnesvågen. Der hadde han større problemer dog 🙂

Legg igjen en kommentar