Manchester Citys nyere historie – del 7: 2003-08

sveaDet har vært snakket mye om tapet mot York i 1998 som det laveste punktet i Citys historie. Men du får forskjellen til dagens situasjon, med seriegull og cuppokaler, mye mer rett i ansiktet – hvis du ikke går lenger tilbake enn til Riverside stadium i Middlesbrough, mai 2008.

Kevin Keegan gikk til 2003/04-sesongen uten Peter Schmeichel, som ikke lenger kom opp av senga om morgenen, og la opp våren 2003. Signeringen av den svære dansken på 39 år hadde vært en suksess, som det hadde vært med 39 år gamle Stuart Pearce sesongen før, og Keegan tenkte at det var verd et nytt forsøk: Han hentet David Seaman (39) fra Arsenal.

David Seaman var godt over middagshøyden da han ble hentet til City

David Seaman var godt over middagshøyden da han ble hentet til City

Jeg var selv til stede på stadion med det dumme navnet da Seaman debuterte, i kvalik til UEFA-cupen hjemme mot walisiske Total Network Solutions, 14. august 2003. City vant 5-0 i sin første obligatoriske kamp på ny stadion, men det bemerkelsesverdige var at Seaman måtte ha behandling – før han hadde rørt ballen.

Siden ble det verre. Seaman hadde spenst som en tepose fra før, men nå var det ikke te igjen i posen heller. Keegan, eller noen rundt ham, oppdaget tabben, men det gikk en halv sesong før City kapret David James fra West Ham for £1.7 M.

Det reddet faktisk plassen i Premier League den sesongen. For etter en god innledning på sesongen, med fem seirer på de 11 første kampene, satte City ut på en 14 kampers reise som ga seks poeng (seks uavgjorte kamper). Nyinnkjøpene Michael Tarnat, Steve McManaman, Antoine Sibierski, Trevor Sinclair, Paul Bosvelt og Claudio Reyna, var ingen suksess. McManaman så ut som en trafikkonstabel der han pekte i vei – mens City sank på tabellen. Bosvelt så sliten ut etter to minutter i hver kamp, Reyna var ikke god nok til å styre kamper, Sibierski headet og headet, men traff ikke mål. Og Sinclair, en ekte Manchester-gutt, så bare stressa ut.

Midt oppe i elendigheten, i kjent City-stil, midt i tapsrekken, skulle City til White Hart Lane og møte Tottenham i FA-cupens 4. runde. City kom dit uten en seier på de 11 siste ligakampene, David James var cup-tied og islandske Arni Gautur Arason skulle stå i mål.

Football - FA Cup Fourth Round Replay - Tottenham Hotspur v Manchester City - 4/2/04 Man City's Jonathan Macken celebrates the fourth and winning goal Mandatory Credit : Action Images / Andrew Couldridge Livepic

Et utrolig comeback – Jonathan Macken har nettopp headet inn 4-3

Etter 45 minutter sto det 3-0 til Tottenham. På vei til garderoben snakket Joey Barton på seg rødt kort. Det var City-komedie på høyt plan. Og dette kunne virkelig ende ille. Arason hadde vært Citys bestemann før pause. Det var knapt så City-fansen våget å se på da 2. omgang startet.

Så reduserte Sylvain Distin på noe som – så ut som – var et innøvd frispark, allerede etter 48 minutter. 1-3. Jo da, det var jo hyggelig. Arason reddet et par opplagte Spurs-sjanser, som hadde drept kampen. Så skjøt Paul Bosvelt, via en Spurs-spiller, ballen forandret retning – og så sto det 2-3. Det var spilt 69 minutter. Æren var gjenopprettet i det minste. På sidelinjen hadde Kevin Keegan våknet. Nå ble han ivrig. Han jaget spillerne sine tilbake. Hva skjedde her?

Shaun Wright-Phillips, denne lille mannen som vi lærte å elske, satte inn 3-3 etter 80 minutter. Manchester City, med 10 spillere, hadde stått opp fra de døde. Tottenham så ut som de hadde opplevd et jordskjelv. Aldri har vel et lag hatt seieren så i lommen som Spurs 2004 – for så å rote det bort mot 10 mann.

Da kampen nærmet seg slutten, vi var i det 90. minutt, steg Jonathan Macken, den mest utskjelte av alle Citys spillere, til værs – og skrudde ballen med hodet forbi Tottenham-keeper Kasey Keller.

3-4.

Mirakelet på White Hart Lane. Tidenes comeback i internasjonal fotball.

Men det hjalp lite for resten av sesongen. Manchester United ble for sterke i 5. runde i FA-cupen, og da videoen fra Spurs-kampen kom, var City allerede ute av turneringen. I ligaen var det ikke stor bedring, selv om Nicolas Anelka scoret 17 seriemål og en – endelig – skadefri Paolo Wanchope scoret fire mål på de tre siste kampene – så City reddet plassen i Premier League.

Shaun Wright-Phillips - en favoritt blant City-fansen

Shaun Wright-Phillips – en favoritt blant City-fansen

Sommeren 2004 klaget Kevin Keegan igjen sin nød, men fikk kun de to (grusomme) backene Danny Mills og Ben Thatcher som forsterkninger. City hanglet videre, ved hjelp av Anelkas scoringer, godt keeperspill av David James – og en stadig bedre Shaun Wright-Phillips. Etter sesongen ble SWP stemt inn på sesongens lag i engelsk fotball. Noe av det han viste i 2004/05 var det så høy klasse over at City-fansen glemte hvor dårlig resten av laget var.

Etter et pinlig tap mot Oldham i FA-cupen 8. januar 2004, trakk Kevin Keegan, med lua godt tredd ned over øynene, seg fra jobben som manager for Manchester City. Omtrent samtidig solgte klubben toppscorer Nicolas Anelka til Fenerbache for dumpingprisen £7 M. Keegans assistent, Stuart Pearce overtok managerjobben ut sesongen, og City løftet seg voldsomt de siste kampene. Fire seirer og fire uavgjorte ble det på de åtte siste kampene, og i den avsluttende kampen mot Middlesbrough hjemme kjempet City om en plass i neste sesongs UEFA-cup.

David James - her som spiss!

David James – her som spiss!

Da det gjensto noen minutter, på stillingen 1-1, foretok Pearce et spillerbytte som skapte overskrifter. Han tok av midtbanespilleren Claudio Reyna og satte inn keeper Nicky Weaver. Folk skjønte ingen ting, før keeper David James tok på seg en utespillerdrakt – og gikk inn helt på topp.

Det halvsyke byttet betalte seg – nesten. James skaffet straffe. Som Robbie Fowler bommet på. Selvsagt.

Den gode trenden fortsatte da sesongen 2005/06 startet, selv uten Shaun Wright-Phillips. Klubben aksepterte budet fra Chelsea på £21 M. Det reddet klubbens økonomi, selv om det sportslig var en klar svekkelse. City, nå med duoen Andy Cole og Darius Vassell på topp, løp ut av startblokkene. City var ubeseiret på de fem første seriekampene. Men det kunne ikke vare. Kvaliteten på stallen var ikke god nok, og etter hvert ble også entusiasmen til Pearce, der han omtrent selv spilte kampene på sidelinjen, mer og mer komisk.

Ingen skal beskylde Stuart Pearce for ikke å være engasjert nok

Ingen skal beskylde Stuart Pearce for ikke å være engasjert nok

Oppsummeringen blir til slutt enkel: I januar brukte Pearce alle pengene han hadde på én spiller: Georgios Samaras, en langhåret spiss som kostet £6 M fra nederlandske Heerenveen. Det var ikke et smart kjøp, sett i etterkant. Men City hadde gjort fremgang i FA-cupen, og 20. mars var det klart for kvartfinale mot West Ham hjemme, Citys første kvartfinale i turneringen siden det famøse tapet mot Tottenham i 1993.

I en ubetydelig ligakamp mot Wigan, bare to dager før kampen mot West Ham, hadde Pearce kjørt fullt mannskap – og fått to skader på nøkkelspillere. Dean Ashton scoret to mål for West Ham, og en redusering fra Kiki Musampa hjalp ikke: Det kom ingen «Dickov» eller «Macken» for å redde City denne gangen. Den store sjansen til en finale, kanskje en pokal, forsvant, kanskje, i Pearce sitt laguttak mot Wigan. Det får vi aldri vite, men resignasjonen var enorm etter kampen mot West Ham. Alt virket nytteløst. City tapte sju av de åtte siste ligakampene og endte sesongen på 15. plass.

Hva nå, Stuart Pearce?

Han prøvde nok, men det virket dødt allerede fra sesongstart. Sesongen ble elendig. Og Pearce satte trolig en uslåelig rekord: Manchester City scoret ikke et eneste ligamål på sin egen hjemmebane, fra 1. januar 2006 og ut sesongen. Åtte hele fotballkamper hjemme – null scoringer. Det skulle gå helt til 2. serierunde i 2006/07-sesongen før hjemmepublikum fikk se en scoring – da ved Michael Johnson mot Derby.

Det ble bare én sesong som City-manager på Sven-Göran Eriksson

Det ble bare én sesong som City-manager på Sven-Göran Eriksson

Det like utrolige er at Manchester City ikke rykket ned. Det endte med en 14. plass, men styret hadde fått nok av Stuart Pearce. Og for andre gang på kort tid fikk City tak i en tidligere engelsk landslagssjef. Sven-Gøran Eriksson kom inn, og nå var styreformannen skiftet ut også. John Wardle hadde ikke store nok lommer og solgte klubben til Thaksin Shinawatra fra Thailand.

I ettertid, en gedigen tabbe, der Shinawatra slett ikke hadde rene penger med seg i baggen over fra Asia til Europa. Men enn så lenge gikk det bra, Eriksson ble ansatt – og han fikk lov å bruke penger. I et ras av spillerkjøp de siste ukene før sesongen startet, kom en rekke spillere, med geniet Elano fra Brasil i spissen, til Manchester. Sesongen startet fantastisk, City vant sine tre første kamper, og var inne blant topp fire helt fram til jul, Eriksson ble sett på som en genial manager – og City var endelig på vei oppover igjen.

Så ble det full stopp. Igjen.

Og da City kom til Riverside i Middlesbrough for å spille den siste seriekampen i 2007/08-sesongen, hadde de kun vunnet fire av de 16 siste kampene og lå på 9. plass i Premier League.

Katastrofetap mot Middlesbrough

Katastrofetap mot Middlesbrough

1-8 endte kampen i Middlesbrough. 1-8. Ydmykelsen. Katastrofen. Det var et faktum. Og det var bare pinlig.

Noe måtte gjøres. Thaksin var korrupt og Eriksson hadde mistet grepet. Før noen visste ordet av det var Eriksson sparket og erstattet med Mark Hughes, den tidligere Manchester United-spissen. Men fortsatt var klubben eid av en korrupt forretningsmann.

Hvordan ville dette ende?

Det får du vite i siste episode av historien om Manchester City.

2 svar

Legg igjen en kommentar